Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
25.02.2016
SAMFUNNSTOFF
– Slapp av frue, dette er bare et bankran

En sossegutt fra Tønsberg med et sjeldent skuespillertalent ranet nitten banker på Østlandet mellom 1974 og 1980. Dette er historien om Martin Pedersen.

En gjeng med smågutter leker cowboy og indianer på en idrettsbane i Tønsberg. Året er 1957. Guttene har lest i bøkene om indianeren Hjortefot at det ofte oppstår branner ute på prærien. Hvem av dem som tenner fyrstikken er usikkert, men «præriebrannen» ved Gamle Idretten i Tønsberg blir dramatisk. Tilbake står guttene med bortsvidde øyenbryn og trusler fra politi og brannmenn om at neste gang, da blir de sendt rett til Bastøy – den beryktede øyen i Oslofjorden med internatskole for uoppdragne gutter. Martin Pedersen, den snilleste gutten i barnehagen, møter ikke politiet igjen før fjorten år senere. Da blir han dømt til tolv års i fengsel for nitten væpnede ran.

 

Småbarnsfar og bankraner

Hvordan er det å sitte hjemme i egen stue og observere Dagsrevyens dekning av ran på Østlandet sammen med sin kone – som ikke har noen anelse om sin manns dobbeltliv? Martin Pedersen levde i over seks år et liv som «vellykket kunsthandler» i Tønsberg. Flere stusset over hans oppsiktsvekkende pengebruk, men at han sto bak de uoppklarte væpnede ranene som preget Østlandet gjennom 1970-tallet, var det ingen som ante. Utkledd som blant annet fisker, lege og narkoman, og med ulike dialekter og språk lurte han politiet og myndighetene gjennom flere år. En gang kjørte han rett forbi politiets sperringer utkledd som dame. En dame med knallrød leppestift som sendte slengkyss til politiet da «hun» gled forbi. Pengene ble gjemt i barnevogner, i kjellere, nedgravd i kister og andre usannsynlige steder. I en tid der arbeidsgivere betalte de ansatte i kontanter, og nettbank var science fiction, var bankranerbransjen inne i en gullalder.

 

Det første ranet

20. september 1974, raner 22 år gamle Martin Pedersen sin første bank. Utkledd som svensk offiser og utstyrt med et AG3-gevær han har stjålet fra Trandum militærleir, går han inn i Sem Sparebank rett før stengetid. Banken ligger i Semsbyen i indre Vestfold. Pedersen har planlagt både maskering og reiserute i over flere måneder, og han har flere generalprøver med seg selv. Under hele ranet prater han svensk.

– Dette er et væpnet ran. Jeg skyter hvis dere ikke adlyder, skriker han idet han går inn i banken.

Han truer også med at hans fiktive medhjelper, som han forteller står utenfor ved fluktbilen, vil sprenge hele stedet i luften om noen finner på å varsle under ranet. Vettskremte ansatte putter tusenlapper på tusenlapper ned i poser. Pedersen kjører av gårde i all hast i en fluktbil, som han har stålet fra en bilforhandler, og parkerer den på et busstopp i nærheten av fergeavgangen mellom Horten og Sverige. Dette sender politiet ut på sin første av flere kostbare leteaksjoner, totalt villedet av Pedersen. Selv tar ransmannen på seg en joggedress, graver ned pengene i skogen og jogger rolig tilbake til Tønsberg. Utbyttet henter han dagen etter i sin egen bil.

Pedersen kommer unna med 233 000 kroner i kontanter. Med dette ranet befinner han seg plutselig på toppen av ransstatistikken i Norge.

 

Fra gode kår

Martin Pedersen ble født i Tønsberg i 1952 som den yngste av tre søsken. Familien hadde god råd. Faren var grosserer, og moren var hjemmeværende. Barnehagetantene beskriver han som en rolig og snill gutt, men enkelte opptrinn gjorde at han skilte seg ut; som fireåring tente lille Martin et bål bak sofaen i familiens store stue.

– Jeg har nok alltid vært litt røveraktig. Vi hadde slike lange, fine fyrstikker som min mor brukte til å tenne i peisen. Det fins en bok som heter Den fødte forbryter, og det er litt festlig, for der tente også hovedpersonen et bål bak sofaen.

Pedersen lener seg tilbake i en overdådig Chesterfield-salong, en sofagruppe i burgunder skinn som du finner på herreklubber i England. Leiligheten hans ligger i samme bygg som kafeen han i dag driver og eier i Edvard Munchs sommerby, Åsgårdstrand i Vestfold. Leiligheten er innredet med persiske tepper og store malerier. Noen år etter at han slapp ut av Ila fengsel i 1990, overtalte han sin mor til å kjøpe bygget, og han har bodd her og drevet kafé siden. Navnet, Munchs Café, er en smule påfallende, ettersom hans første tyveri nettopp var fem Munch-litografier.

Den unge Pedersen var flink på skolen, plukket opp kunnskap raskt og hadde en kreativitet utenom det vanlige. Hans iboende skuespillertalent gjorde at han opptrådte i oppsetninger for Sommerrevyen i Tønsberg og for Tønsberg Amatørteater. Det blir sagt at han hadde parodier og sketsjer så gode at publikum falt av stolene i latter.

Ekteskap og praktiske hensyn førte til at Pedersen begynte på den lokale lærerskolen etter et år i militæret. Han drømte om å bli skuespiller eller advokat, men fikk lite støtte for dette. Disse studiene ville medføre at han måtte forlate Tønsberg, der han allerede hadde giftet seg. Jussen i Norge hadde åpent inntak på 1960- og 70-tallet, mens kravene var høye for å komme inn på lærerskolen. På denne tiden var det akademiske miljøet sterkt preget av AKP (m-l), Arbeidernes kommunistparti. Selv mener Pedersen at valget om lærerskolen ble avgjørende for utviklingen hans som kriminell.

– Det var da det skar ut. Jeg passet ikke inn. Alle var radikale den gangen. Det var «Væpna revolusjon», Pol Pot og Maos Lille Røde på innerlommen. Jeg mente det hele var hykleri. Jeg ville bryte ut av miljøet og realisere meg selv. For å gjøre det trengte jeg penger.

 

Debuterte med Munchtyveri

Påskeaften 1974. Den 21 år gamle Martin Pedersen borrer hull i vinduet på en stor villa på Solvang i Tønsberg. Han fomler fælt med å komme seg inn og adrenalinet pumper. Han har forlatt sin gravide kone og noen venner på en påskefest under unnskyldningen at han er syk. Martin har aldri begått er tyveri før. Han vet at solvangfamilien er på påskeferie og at huset er tomt. I spisestuen henger syv litografier av Munch. Han stjeler fem av dem. Delvis fordi han synes litt synd på eierne og delvis fordi han ønsker å fremstå som en gentlemanstyv.

Pedersen ruller sammen trykkene og sniker seg ut av huset. Vel ute blir han bekymret. Tenk om det kommer noen «ordentlige tyver» og stjeler alt familien eier? Han har jo tross alt latt inngangsdøren stå åpen. Han har lyst til å ringe anonymt og tipse politiet, men er redd for at de skal ta samtalen opp på lydbånd. Han ringer heller lokalavisen Tønsbergs Blad og tipser dem om at det ser ut til å ha vært et innbrudd i villaen. 21-åringen forteller ingen om tyveriet og gjemmer litografiene under en seng hjemme hos sin mor.

Dette er begynnelsen på Martin Pedersens dobbeltliv som ung småbarnsfar og kriminell.

 

Dobbeltlivet

Midt på syttitallet kjøpte Pedersen en stor villa i et pent strøk på Nøtterøy. Vennene undret på hvor han fikk pengene fra, men så drev han jo med denne kunsthandelen. Pedersens nye villa ble innredet med nye møbler i tre etasjer, samt badebasseng. En bekjent som var på besøk forteller at han reagerte på hvor lik villaen var en møbelbutikk. At det hele var fint og flott, men mer som et utstillingsvindu enn et hjem. Ligningsvesenet på Nøtterøy undret seg over Pedersens enorme pengeforbruk og lave inntekt. Ryktene gikk om at han drev med skattesnusk.

Pedersen brukte mye penger, og trengte mer. Planen om å reise vekk hadde han lagt fra seg, og pengene ble brukt på overdådige dekorasjoner til villaen og et enormt privat forbruk. Pedersen hadde alltid ønsket å skli inn i de finere kretser i Tønsberg, og opptrådte nå som om han hadde stor formue. Han trengte stadig mer penger for å opprettholde livsstil og investeringsprosjekter, og hverdagen kjedet ham. En gang ranet han en bank i Larvik for å få råd til flotte julegaver.

– Var du nervøs i etterkant av ranene?

– Nei, da var det bare deilig. Da visste du jo at du hadde klart deg. Men underveis risikerer du jævla mye. Jeg hadde jo barn og familie.

 

Badet i penger

Pedersen utførte de fjorten første ranene alene. På de fem siste hadde han med seg en medhjelper som han delte utbyttet med. Etter ranene trengte Pedersen å veksle inn flere millioner kroner i nye sedler. For å gjøre slike transaksjoner kunne ikke pengene se nye ut.

Så hva gjør du når du når du sitter på flere hundre tusen sedler som skal se ut som de har blitt brukt?

Pedersen fylte opp badekar og svømmebasseng og badet bokstavelig talt i pengene. Han svømte, krøllet og tråkket på dem.

– Det var ganske festlig. Det ble jo fotavtrykk på noen av tusenlappene. Jeg fikk noen rare blikk da jeg skulle veksle dem inn.

Det var også under et slikt pengebad at hans kone oppdaget hva han drev med. Mot slutten av hans ranskarriere gikk hun ved et uhell inn på badet i parets villa. Badet var luksuriøst innredet med søyler og marmor, og hadde et stort badekar, som på dette tidspunktet var fylt til randen av tusenlapper. Han tilstå så alt til henne.

Pedersen forteller at ranene ble en slags vane. At han fikk et blasert forhold til det hele. Etter de første to ranene var nervøsiteten forsvunnet, og det var heller adrenalinet og en evig risikosøken som slo inn. Under et ran i Skien løp Pedersen inn i en dame på vei ut av banken. Hun hadde sett hva som foregikk gjennom de store glassvinduene, og sto og noterte registreringsnummeret på bilen – som selvfølgelig var stjålet. Pedersen var selv utkledd som narkoman, og på veien til bilen lente han seg inntil henne og leverte følgende linje: Do you want my telephone number, darling?

– Hun skvatt ganske godt da.

Pedersen flirer.

Under et ran i Østfold merket han at de ansatte var fryktelig redde. Han ville roe dem ned og snudde seg mot en av kvinnene i skranken og uttalte:

– Ta det rolig frue, dette er bare et bankran. Det er ikke noe å være redd for.

Om det var informasjon som hjalp en bankansatt med et maskingevær rettet mot seg, er mer usikkert.

 

Rykteflom

Fem år etter sitt første tyveri, og nå som erfaren ransmann, stiller Pedersen ut Munch-litografiene til salgs i et galleri han nettopp har åpnet i Tønsberg sentrum: Galleri Athene. Galleriet ligger snaut to kilometer unna villaen der han stjal Munch-litografiene.

Lokale rykter i Tønsberg skal ha det til at en av kjøperne av et av de stjålne litografiene hang bildet opp i stuen hjemme hos seg selv. Hans kone var visstnok i samme syklubb som hun som hadde blitt frastjålet sine fem Munch-trykk seks år tidligere. På et symøte skal hun ha uttrykt at det nye litografiet til venninnen lignet forskrekkelig mye på det de selv hadde blitt frastjålet.

– Var ikke utstilling av tyvegods nærmest i nabohuset ekstremt risikabelt?

Pedersen ser overrasket ut.

– Disse litografiene av Munch kom så tidlig at det ikke var trykknummer på dem. Munch gjorde mange trykk, så det var ingen beviser på at det tilhørte dem. Men de kunne for så vidt si at det lignet. Det er sant.

 

Fakket

Etter nitten bankran hadde Pedersen fått nok. Å holde på hemmeligheten var slitsomt, barna ble eldre, og stadig flere begynte å sette spørsmålstegn til hvor pengene hans kom fra. Det siste ranet ble et postkontor i Drammen sentrum 19. mai 1980. Ranet var nøye planlagt, og ble satt igang nøyaktig klokken 15.15. Målet var en pengetransport fra Norges Bank til postkontoret. Under dette ranet avfyrte Pedersen et skudd da han kom i et basketak med politiet. Skuddet sneiet hodet til den ene politimannen. Dette skjerpet alvorlighetsgraden til ranet betydelig. Politimannen som ble skutt etter har i ettertid slitt med alvorlige psykiske problemer.

Utbytte fra drammensranet var på 4,5 millioner kroner i kontanter, og 6 millioner i sjekker. Sjekkene brant han. Likevel, 4,5 millioner kroner på slutten av 70-tallet tilsvarer i dagens pengeverdi minst fem ganger så mye. Beløpet var stort nok til at det kunne gjøre Pedersen til en svært velstående mann i lang tid. Han kastet alt han eide av parykker, kostymer og løsskjegg på sjøen. Livet som bankraner var over. Problemet nå var å hvitvaske pengene slik at han kunne bruke dem i Norge. Han la en plan om å ta dem med til Sveits, få dem vekslet inn, og så overføre dem tilbake til Norge. Dette skulle bli hans siste kriminelle gjerning. Pedersen kledde seg ut som prest, la bibelen på hattehyllen og stappet bilen full av sedler. Bak veggene, under setene og alle andre steder han fikk dyttet dem inn.

Etter mye frem og tilbake fikk Pedersen overtalt direktøren i en bank i Liechtenstein til å la ham opprette et firma hvor han kunne sette inn pengene. Dette skulle vise seg å være hendelsen som førte til at han ble avslørt. Sedlene han vekslet inn var nye, nummererte, og ble sporet tilbake til Norge som ransutbyttet fra Drammen. Pedersen var riktignok utkledd som prest på vei ut av Norge, men da han var i Sveits hadde han gått fra bank til bank som seg selv. Uten noen form for forkledning. Politiet fikk laget en fantomtegning fra observasjonene til bankansatte, og denne ble trykket på forsiden av blant annet Dagbladet og VG. Politiet mottok om lag åtti tips fra ulike kilder, der én av tipsene var den mystiske kunsthandleren i Tønsberg med den ekstravagante livsstilen.

Politiet søkte opp alle passfotoene til personene som var blitt tipset inn og gikk fra bank til bank i Sveits for å få bekreftelse på hvem det kunne være. Pedersen ble utpekt.

15. november 1981, 29 år gammel, ble han pågrepet for valutasmugling.

Pedersen ble plassert i det han beskriver som en «bitte liten, klaustrofobisk celle». Da han kom ut og skulle avhøres fikk politiet seg mildt sagt en overraskelse. Pedersen innrømmet plutselig at han sto bak alle de nitten uoppklarte ranene som var blitt utført på Østlandet de siste syv årene. Politiet trodde ikke på ham. Det gikk så langt at Pedersen måtte bevise at han faktisk sto bak ranene.

– Jeg innrømmet alt. Hver eneste lille filleting. Jeg orket ikke mer av det livet. Jeg ville gjøre tiden min og bli ferdig med det, sier han i dag.

«Begavet, men med mangelfullt utviklede sjelsevner», sa rettspsykiaterne under rettssaken. Da vitnene fra de ulike ranene kom inn i salen brøt Pedersen tidvis sammen. Det ble hevdet av flere at det ikke virket som om han forsto alvoret av handlingene sine. Saken skapte enorm interesse fra media, og Martin Pedersen ble kriminell kjendis. 17. juni 1982 ble han dømt til tolv års fengsel i Eidsivating lagmannsrett. Han sonet åtte år i det som nå heter Ila fengsel og forvaringsanstalt – sammen med blant annet Arne Treholt.

 

– Blir aldri fri for dette

Under fengselsoppholdet tok Pedersen juridisk embetseksamen, og fikk gode karakterer. Han kunne selvfølgelig aldri bli praktiserende advokat, men ble faktisk ansatt som sakfører hos advokaten Olav Hestnes, som hadde vært hans egen advokat under rettssaken. I dag driver han som sagt en kafé i en liten by på Østlandet.

I 2001 ble Pedersen dømt for grov vold. Denne dommen ligger nå inne hos gjenopptakelseskommisjonen. Pedersen selv mener han sitter på flere bevis på at han ble uskyldig dømt, og at det snart er mange som vil bli tvunget til å endre mening om han.

– Det er helt håpløst. Uansett hva jeg gjør i dag, så holder folk dette med ranene imot meg. Jeg blir aldri fri for dette. Men i denne saken har det blitt begått feil, og det skal jeg bevise.

Pedersen viser til elleve mapper som ligger på kjøkkenbordet hjemme hos han selv.

– Har du noe forbilde?

– Nelson Mandela. Han synes jeg var fantastisk. Han tok ikke hevn da han kom ut av Robben Island. Det synes jeg var beundringsverdig. Livet går opp og ned for alle.

– Sammenligner du deg selv med Nelson Mandela?

– Han var jo en slags terrorist. Han gjorde feil han også. Og så ble han et godt menneske. Jeg kan ikke gå å gråte over dette her resten av livet. Jeg gjør ikke noe sånt igjen, og angrer på det. Men jeg kan ikke gå og grave hodet ned i sanden.

 

Blir film

Skaperne bak Gåten Ragnarok og Fritt Vilt planlegger nå å lage film om livet til Norges største bankraner. Manusforfatteren til filmen er Harald Rosenløw-Eeg. Det har allerede blitt hentet inn flere millioner til prosjektet, men filmselskapet søker fremdeles etter mer penger. At Pedersens historie skal gjøres om til underholdning, har vakt sterke reaksjoner. Historien er utvilsomt fascinerende, men den har mange ofre. Flere av dem som ble utsatt for Pedersens forbrytelser har slitt med posttraumatisk stress og andre plager. Privatlivet til Pedersen og de nærmeste rundt han har også blitt sterkt preget av hendelsene. I dag har han tre ekteskap bak seg. Hans to eldste sønner fra første ekteskap ønsker ikke at filmen skal bli noe av. Selv har Pedersen uttalt at han håper det kan bli en Catch Me If You Can-aktig film.

– Historien min er jo spesiell. Jeg tror det kan bli en underholdende film. Jeg har aldri sett på meg selv som noen forbryter. Jeg har gjort forbryterske ting, men jeg ønsket aldri å skade noen. Det håper jeg kan komme frem i filmen.

Overraskende nok er det få unge i dag som kjenner til Martin Pedersen. De to bøkene som har blitt skrevet om han har så å si har blitt boikottet av norsk offentlighet. Selvbiografien hans Fengslet av loven – fra ranskonge til jurist er nesten umulig å få tak i, både på nett og i bokhandel. Ingen av de store bibliotekene har den heller – med unntak av der det hele startet, Tønsberg bibliotek.

 

Disse bankene ranet han:

 

1974: Sem Sparebank, Semsbyen: 233 000 kroner

1975: Tjøme Sparebank, Tjøme: 390 000 kroner

1976: Dikemark postkontor, Dikemark: 230 000 kroner

1976: Mislykket forsøk på ran av Tjølling Sparebank

1977: Sandsvær Sparebank, Hvittingfoss: 40 000 kroner

1977: Dikemark Sparebank: ukjent utbytte

1978: Eiker Sparebank: 90 000 kroner

1978: Drammen Sparebank, Åssiden: 140 000 kroner

1977: Sparbanken i Langesund: 80 000 kroner

1978: Bærum Sparebank, Jar: 150 000 kroner

1978: Vestby Sparebank, Vestby: 130 000 kroner

1978: DnC-filial, Porsgrunn: 30 000 kroner

1979: Rygge Sparebank: 250 000 kroner

1979: DnC-filial, Oslo: 10 000 kroner

1979: Rygge/Våler Sparebank: 80 000 kroner

1979: Eidsvoll Sparebank-filial, Råholt: 383 000 kroner

1979: Sarpsborg: ukjent utbytte

1980: Sem Sparebank, Slagen: 80 000 kroner

1980: Norges Bank, pengetransport i Drammen: 10,5 millioner kroner

Oversikten er hentet fra Aftenposten 11. november 1981

SAMFUNNSTOFF
– Slapp av frue, dette er bare et bankran

En sossegutt fra Tønsberg med et sjeldent skuespillertalent ranet nitten banker på Østlandet mellom 1974 og 1980. Dette er historien om Martin Pedersen.

En gjeng med smågutter leker cowboy og indianer på en idrettsbane i Tønsberg. Året er 1957. Guttene har lest i bøkene om indianeren Hjortefot at det ofte oppstår branner ute på prærien. Hvem av dem som tenner fyrstikken er usikkert, men «præriebrannen» ved Gamle Idretten i Tønsberg blir dramatisk. Tilbake står guttene med bortsvidde øyenbryn og trusler fra politi og brannmenn om at neste gang, da blir de sendt rett til Bastøy – den beryktede øyen i Oslofjorden med internatskole for uoppdragne gutter. Martin Pedersen, den snilleste gutten i barnehagen, møter ikke politiet igjen før fjorten år senere. Da blir han dømt til tolv års i fengsel for nitten væpnede ran.

 

Småbarnsfar og bankraner

Hvordan er det å sitte hjemme i egen stue og observere Dagsrevyens dekning av ran på Østlandet sammen med sin kone – som ikke har noen anelse om sin manns dobbeltliv? Martin Pedersen levde i over seks år et liv som «vellykket kunsthandler» i Tønsberg. Flere stusset over hans oppsiktsvekkende pengebruk, men at han sto bak de uoppklarte væpnede ranene som preget Østlandet gjennom 1970-tallet, var det ingen som ante. Utkledd som blant annet fisker, lege og narkoman, og med ulike dialekter og språk lurte han politiet og myndighetene gjennom flere år. En gang kjørte han rett forbi politiets sperringer utkledd som dame. En dame med knallrød leppestift som sendte slengkyss til politiet da «hun» gled forbi. Pengene ble gjemt i barnevogner, i kjellere, nedgravd i kister og andre usannsynlige steder. I en tid der arbeidsgivere betalte de ansatte i kontanter, og nettbank var science fiction, var bankranerbransjen inne i en gullalder.

 

Det første ranet

20. september 1974, raner 22 år gamle Martin Pedersen sin første bank. Utkledd som svensk offiser og utstyrt med et AG3-gevær han har stjålet fra Trandum militærleir, går han inn i Sem Sparebank rett før stengetid. Banken ligger i Semsbyen i indre Vestfold. Pedersen har planlagt både maskering og reiserute i over flere måneder, og han har flere generalprøver med seg selv. Under hele ranet prater han svensk.

– Dette er et væpnet ran. Jeg skyter hvis dere ikke adlyder, skriker han idet han går inn i banken.

Han truer også med at hans fiktive medhjelper, som han forteller står utenfor ved fluktbilen, vil sprenge hele stedet i luften om noen finner på å varsle under ranet. Vettskremte ansatte putter tusenlapper på tusenlapper ned i poser. Pedersen kjører av gårde i all hast i en fluktbil, som han har stålet fra en bilforhandler, og parkerer den på et busstopp i nærheten av fergeavgangen mellom Horten og Sverige. Dette sender politiet ut på sin første av flere kostbare leteaksjoner, totalt villedet av Pedersen. Selv tar ransmannen på seg en joggedress, graver ned pengene i skogen og jogger rolig tilbake til Tønsberg. Utbyttet henter han dagen etter i sin egen bil.

Pedersen kommer unna med 233 000 kroner i kontanter. Med dette ranet befinner han seg plutselig på toppen av ransstatistikken i Norge.

 

Fra gode kår

Martin Pedersen ble født i Tønsberg i 1952 som den yngste av tre søsken. Familien hadde god råd. Faren var grosserer, og moren var hjemmeværende. Barnehagetantene beskriver han som en rolig og snill gutt, men enkelte opptrinn gjorde at han skilte seg ut; som fireåring tente lille Martin et bål bak sofaen i familiens store stue.

– Jeg har nok alltid vært litt røveraktig. Vi hadde slike lange, fine fyrstikker som min mor brukte til å tenne i peisen. Det fins en bok som heter Den fødte forbryter, og det er litt festlig, for der tente også hovedpersonen et bål bak sofaen.

Pedersen lener seg tilbake i en overdådig Chesterfield-salong, en sofagruppe i burgunder skinn som du finner på herreklubber i England. Leiligheten hans ligger i samme bygg som kafeen han i dag driver og eier i Edvard Munchs sommerby, Åsgårdstrand i Vestfold. Leiligheten er innredet med persiske tepper og store malerier. Noen år etter at han slapp ut av Ila fengsel i 1990, overtalte han sin mor til å kjøpe bygget, og han har bodd her og drevet kafé siden. Navnet, Munchs Café, er en smule påfallende, ettersom hans første tyveri nettopp var fem Munch-litografier.

Den unge Pedersen var flink på skolen, plukket opp kunnskap raskt og hadde en kreativitet utenom det vanlige. Hans iboende skuespillertalent gjorde at han opptrådte i oppsetninger for Sommerrevyen i Tønsberg og for Tønsberg Amatørteater. Det blir sagt at han hadde parodier og sketsjer så gode at publikum falt av stolene i latter.

Ekteskap og praktiske hensyn førte til at Pedersen begynte på den lokale lærerskolen etter et år i militæret. Han drømte om å bli skuespiller eller advokat, men fikk lite støtte for dette. Disse studiene ville medføre at han måtte forlate Tønsberg, der han allerede hadde giftet seg. Jussen i Norge hadde åpent inntak på 1960- og 70-tallet, mens kravene var høye for å komme inn på lærerskolen. På denne tiden var det akademiske miljøet sterkt preget av AKP (m-l), Arbeidernes kommunistparti. Selv mener Pedersen at valget om lærerskolen ble avgjørende for utviklingen hans som kriminell.

– Det var da det skar ut. Jeg passet ikke inn. Alle var radikale den gangen. Det var «Væpna revolusjon», Pol Pot og Maos Lille Røde på innerlommen. Jeg mente det hele var hykleri. Jeg ville bryte ut av miljøet og realisere meg selv. For å gjøre det trengte jeg penger.

 

Debuterte med Munchtyveri

Påskeaften 1974. Den 21 år gamle Martin Pedersen borrer hull i vinduet på en stor villa på Solvang i Tønsberg. Han fomler fælt med å komme seg inn og adrenalinet pumper. Han har forlatt sin gravide kone og noen venner på en påskefest under unnskyldningen at han er syk. Martin har aldri begått er tyveri før. Han vet at solvangfamilien er på påskeferie og at huset er tomt. I spisestuen henger syv litografier av Munch. Han stjeler fem av dem. Delvis fordi han synes litt synd på eierne og delvis fordi han ønsker å fremstå som en gentlemanstyv.

Pedersen ruller sammen trykkene og sniker seg ut av huset. Vel ute blir han bekymret. Tenk om det kommer noen «ordentlige tyver» og stjeler alt familien eier? Han har jo tross alt latt inngangsdøren stå åpen. Han har lyst til å ringe anonymt og tipse politiet, men er redd for at de skal ta samtalen opp på lydbånd. Han ringer heller lokalavisen Tønsbergs Blad og tipser dem om at det ser ut til å ha vært et innbrudd i villaen. 21-åringen forteller ingen om tyveriet og gjemmer litografiene under en seng hjemme hos sin mor.

Dette er begynnelsen på Martin Pedersens dobbeltliv som ung småbarnsfar og kriminell.

 

Dobbeltlivet

Midt på syttitallet kjøpte Pedersen en stor villa i et pent strøk på Nøtterøy. Vennene undret på hvor han fikk pengene fra, men så drev han jo med denne kunsthandelen. Pedersens nye villa ble innredet med nye møbler i tre etasjer, samt badebasseng. En bekjent som var på besøk forteller at han reagerte på hvor lik villaen var en møbelbutikk. At det hele var fint og flott, men mer som et utstillingsvindu enn et hjem. Ligningsvesenet på Nøtterøy undret seg over Pedersens enorme pengeforbruk og lave inntekt. Ryktene gikk om at han drev med skattesnusk.

Pedersen brukte mye penger, og trengte mer. Planen om å reise vekk hadde han lagt fra seg, og pengene ble brukt på overdådige dekorasjoner til villaen og et enormt privat forbruk. Pedersen hadde alltid ønsket å skli inn i de finere kretser i Tønsberg, og opptrådte nå som om han hadde stor formue. Han trengte stadig mer penger for å opprettholde livsstil og investeringsprosjekter, og hverdagen kjedet ham. En gang ranet han en bank i Larvik for å få råd til flotte julegaver.

– Var du nervøs i etterkant av ranene?

– Nei, da var det bare deilig. Da visste du jo at du hadde klart deg. Men underveis risikerer du jævla mye. Jeg hadde jo barn og familie.

 

Badet i penger

Pedersen utførte de fjorten første ranene alene. På de fem siste hadde han med seg en medhjelper som han delte utbyttet med. Etter ranene trengte Pedersen å veksle inn flere millioner kroner i nye sedler. For å gjøre slike transaksjoner kunne ikke pengene se nye ut.

Så hva gjør du når du når du sitter på flere hundre tusen sedler som skal se ut som de har blitt brukt?

Pedersen fylte opp badekar og svømmebasseng og badet bokstavelig talt i pengene. Han svømte, krøllet og tråkket på dem.

– Det var ganske festlig. Det ble jo fotavtrykk på noen av tusenlappene. Jeg fikk noen rare blikk da jeg skulle veksle dem inn.

Det var også under et slikt pengebad at hans kone oppdaget hva han drev med. Mot slutten av hans ranskarriere gikk hun ved et uhell inn på badet i parets villa. Badet var luksuriøst innredet med søyler og marmor, og hadde et stort badekar, som på dette tidspunktet var fylt til randen av tusenlapper. Han tilstå så alt til henne.

Pedersen forteller at ranene ble en slags vane. At han fikk et blasert forhold til det hele. Etter de første to ranene var nervøsiteten forsvunnet, og det var heller adrenalinet og en evig risikosøken som slo inn. Under et ran i Skien løp Pedersen inn i en dame på vei ut av banken. Hun hadde sett hva som foregikk gjennom de store glassvinduene, og sto og noterte registreringsnummeret på bilen – som selvfølgelig var stjålet. Pedersen var selv utkledd som narkoman, og på veien til bilen lente han seg inntil henne og leverte følgende linje: Do you want my telephone number, darling?

– Hun skvatt ganske godt da.

Pedersen flirer.

Under et ran i Østfold merket han at de ansatte var fryktelig redde. Han ville roe dem ned og snudde seg mot en av kvinnene i skranken og uttalte:

– Ta det rolig frue, dette er bare et bankran. Det er ikke noe å være redd for.

Om det var informasjon som hjalp en bankansatt med et maskingevær rettet mot seg, er mer usikkert.

 

Rykteflom

Fem år etter sitt første tyveri, og nå som erfaren ransmann, stiller Pedersen ut Munch-litografiene til salgs i et galleri han nettopp har åpnet i Tønsberg sentrum: Galleri Athene. Galleriet ligger snaut to kilometer unna villaen der han stjal Munch-litografiene.

Lokale rykter i Tønsberg skal ha det til at en av kjøperne av et av de stjålne litografiene hang bildet opp i stuen hjemme hos seg selv. Hans kone var visstnok i samme syklubb som hun som hadde blitt frastjålet sine fem Munch-trykk seks år tidligere. På et symøte skal hun ha uttrykt at det nye litografiet til venninnen lignet forskrekkelig mye på det de selv hadde blitt frastjålet.

– Var ikke utstilling av tyvegods nærmest i nabohuset ekstremt risikabelt?

Pedersen ser overrasket ut.

– Disse litografiene av Munch kom så tidlig at det ikke var trykknummer på dem. Munch gjorde mange trykk, så det var ingen beviser på at det tilhørte dem. Men de kunne for så vidt si at det lignet. Det er sant.

 

Fakket

Etter nitten bankran hadde Pedersen fått nok. Å holde på hemmeligheten var slitsomt, barna ble eldre, og stadig flere begynte å sette spørsmålstegn til hvor pengene hans kom fra. Det siste ranet ble et postkontor i Drammen sentrum 19. mai 1980. Ranet var nøye planlagt, og ble satt igang nøyaktig klokken 15.15. Målet var en pengetransport fra Norges Bank til postkontoret. Under dette ranet avfyrte Pedersen et skudd da han kom i et basketak med politiet. Skuddet sneiet hodet til den ene politimannen. Dette skjerpet alvorlighetsgraden til ranet betydelig. Politimannen som ble skutt etter har i ettertid slitt med alvorlige psykiske problemer.

Utbytte fra drammensranet var på 4,5 millioner kroner i kontanter, og 6 millioner i sjekker. Sjekkene brant han. Likevel, 4,5 millioner kroner på slutten av 70-tallet tilsvarer i dagens pengeverdi minst fem ganger så mye. Beløpet var stort nok til at det kunne gjøre Pedersen til en svært velstående mann i lang tid. Han kastet alt han eide av parykker, kostymer og løsskjegg på sjøen. Livet som bankraner var over. Problemet nå var å hvitvaske pengene slik at han kunne bruke dem i Norge. Han la en plan om å ta dem med til Sveits, få dem vekslet inn, og så overføre dem tilbake til Norge. Dette skulle bli hans siste kriminelle gjerning. Pedersen kledde seg ut som prest, la bibelen på hattehyllen og stappet bilen full av sedler. Bak veggene, under setene og alle andre steder han fikk dyttet dem inn.

Etter mye frem og tilbake fikk Pedersen overtalt direktøren i en bank i Liechtenstein til å la ham opprette et firma hvor han kunne sette inn pengene. Dette skulle vise seg å være hendelsen som førte til at han ble avslørt. Sedlene han vekslet inn var nye, nummererte, og ble sporet tilbake til Norge som ransutbyttet fra Drammen. Pedersen var riktignok utkledd som prest på vei ut av Norge, men da han var i Sveits hadde han gått fra bank til bank som seg selv. Uten noen form for forkledning. Politiet fikk laget en fantomtegning fra observasjonene til bankansatte, og denne ble trykket på forsiden av blant annet Dagbladet og VG. Politiet mottok om lag åtti tips fra ulike kilder, der én av tipsene var den mystiske kunsthandleren i Tønsberg med den ekstravagante livsstilen.

Politiet søkte opp alle passfotoene til personene som var blitt tipset inn og gikk fra bank til bank i Sveits for å få bekreftelse på hvem det kunne være. Pedersen ble utpekt.

15. november 1981, 29 år gammel, ble han pågrepet for valutasmugling.

Pedersen ble plassert i det han beskriver som en «bitte liten, klaustrofobisk celle». Da han kom ut og skulle avhøres fikk politiet seg mildt sagt en overraskelse. Pedersen innrømmet plutselig at han sto bak alle de nitten uoppklarte ranene som var blitt utført på Østlandet de siste syv årene. Politiet trodde ikke på ham. Det gikk så langt at Pedersen måtte bevise at han faktisk sto bak ranene.

– Jeg innrømmet alt. Hver eneste lille filleting. Jeg orket ikke mer av det livet. Jeg ville gjøre tiden min og bli ferdig med det, sier han i dag.

«Begavet, men med mangelfullt utviklede sjelsevner», sa rettspsykiaterne under rettssaken. Da vitnene fra de ulike ranene kom inn i salen brøt Pedersen tidvis sammen. Det ble hevdet av flere at det ikke virket som om han forsto alvoret av handlingene sine. Saken skapte enorm interesse fra media, og Martin Pedersen ble kriminell kjendis. 17. juni 1982 ble han dømt til tolv års fengsel i Eidsivating lagmannsrett. Han sonet åtte år i det som nå heter Ila fengsel og forvaringsanstalt – sammen med blant annet Arne Treholt.

 

– Blir aldri fri for dette

Under fengselsoppholdet tok Pedersen juridisk embetseksamen, og fikk gode karakterer. Han kunne selvfølgelig aldri bli praktiserende advokat, men ble faktisk ansatt som sakfører hos advokaten Olav Hestnes, som hadde vært hans egen advokat under rettssaken. I dag driver han som sagt en kafé i en liten by på Østlandet.

I 2001 ble Pedersen dømt for grov vold. Denne dommen ligger nå inne hos gjenopptakelseskommisjonen. Pedersen selv mener han sitter på flere bevis på at han ble uskyldig dømt, og at det snart er mange som vil bli tvunget til å endre mening om han.

– Det er helt håpløst. Uansett hva jeg gjør i dag, så holder folk dette med ranene imot meg. Jeg blir aldri fri for dette. Men i denne saken har det blitt begått feil, og det skal jeg bevise.

Pedersen viser til elleve mapper som ligger på kjøkkenbordet hjemme hos han selv.

– Har du noe forbilde?

– Nelson Mandela. Han synes jeg var fantastisk. Han tok ikke hevn da han kom ut av Robben Island. Det synes jeg var beundringsverdig. Livet går opp og ned for alle.

– Sammenligner du deg selv med Nelson Mandela?

– Han var jo en slags terrorist. Han gjorde feil han også. Og så ble han et godt menneske. Jeg kan ikke gå å gråte over dette her resten av livet. Jeg gjør ikke noe sånt igjen, og angrer på det. Men jeg kan ikke gå og grave hodet ned i sanden.

 

Blir film

Skaperne bak Gåten Ragnarok og Fritt Vilt planlegger nå å lage film om livet til Norges største bankraner. Manusforfatteren til filmen er Harald Rosenløw-Eeg. Det har allerede blitt hentet inn flere millioner til prosjektet, men filmselskapet søker fremdeles etter mer penger. At Pedersens historie skal gjøres om til underholdning, har vakt sterke reaksjoner. Historien er utvilsomt fascinerende, men den har mange ofre. Flere av dem som ble utsatt for Pedersens forbrytelser har slitt med posttraumatisk stress og andre plager. Privatlivet til Pedersen og de nærmeste rundt han har også blitt sterkt preget av hendelsene. I dag har han tre ekteskap bak seg. Hans to eldste sønner fra første ekteskap ønsker ikke at filmen skal bli noe av. Selv har Pedersen uttalt at han håper det kan bli en Catch Me If You Can-aktig film.

– Historien min er jo spesiell. Jeg tror det kan bli en underholdende film. Jeg har aldri sett på meg selv som noen forbryter. Jeg har gjort forbryterske ting, men jeg ønsket aldri å skade noen. Det håper jeg kan komme frem i filmen.

Overraskende nok er det få unge i dag som kjenner til Martin Pedersen. De to bøkene som har blitt skrevet om han har så å si har blitt boikottet av norsk offentlighet. Selvbiografien hans Fengslet av loven – fra ranskonge til jurist er nesten umulig å få tak i, både på nett og i bokhandel. Ingen av de store bibliotekene har den heller – med unntak av der det hele startet, Tønsberg bibliotek.

 

Disse bankene ranet han:

 

1974: Sem Sparebank, Semsbyen: 233 000 kroner

1975: Tjøme Sparebank, Tjøme: 390 000 kroner

1976: Dikemark postkontor, Dikemark: 230 000 kroner

1976: Mislykket forsøk på ran av Tjølling Sparebank

1977: Sandsvær Sparebank, Hvittingfoss: 40 000 kroner

1977: Dikemark Sparebank: ukjent utbytte

1978: Eiker Sparebank: 90 000 kroner

1978: Drammen Sparebank, Åssiden: 140 000 kroner

1977: Sparbanken i Langesund: 80 000 kroner

1978: Bærum Sparebank, Jar: 150 000 kroner

1978: Vestby Sparebank, Vestby: 130 000 kroner

1978: DnC-filial, Porsgrunn: 30 000 kroner

1979: Rygge Sparebank: 250 000 kroner

1979: DnC-filial, Oslo: 10 000 kroner

1979: Rygge/Våler Sparebank: 80 000 kroner

1979: Eidsvoll Sparebank-filial, Råholt: 383 000 kroner

1979: Sarpsborg: ukjent utbytte

1980: Sem Sparebank, Slagen: 80 000 kroner

1980: Norges Bank, pengetransport i Drammen: 10,5 millioner kroner

Oversikten er hentet fra Aftenposten 11. november 1981

Neste artikkel
Ingen reduksjon i ventetiden