Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
27.02.2016
LESERINNLEGG
Vi prioriterer
Linnea Reitan Jensen
Leder, Velferdstinget i Bergen

 
I STOFF denne uken går både ansvarlig redaktør og en journalist hardt ut mot SiB og Velferdstinget for å enda ikke ha klart å redusere ventetiden hos SiBs psykologer til to uker.

Det er bra studentmediene setter fokus på dette. Det er få andre medier som tar tak, og vi har virkelig et behov for å synliggjøre utfordringene rundt studenthelse. Artikkelen og lederen mangler allikevel en del kunnskap om temaet.

Dersom SiB skal styrke sine helsetilbud, må det mer penger inn i SiBs helseavdeling. I dag er det, som STOFF også skriver, i hovedsak semesteravgiften som finansierer helsetilbudene i SiB. Skal SiB få mer penger til helse, må enten semesteravgiften økes, eller, som Velferdstinget foreslo i sin resolusjon, må SiB se på kryssfinansiering. I dag går alt av midler fra SiB Trening rett tilbake til SiB Trening, sånn er det i alle SiBs avdelinger. Hvem er det som betaler for SiBs tjenester? Jo, det er oss, studentene.

Uansett om pengene er fra kryssfinansiering av overskudd fra andre avdelinger, økt semesteravgift eller en egenandel, så kommer disse midlene fra studentenes lomme. Og er det riktig at vi skal finansiere alt dette selv? Nei, selvfølgelig er det ikke det.

Det offentlige har et ansvar for befolkningens helse. Noen befolkningsgrupper har behov for tilpassede ordninger, deriblant studenter. Studentsamskipnadene rundt om i Norge, ikke bare SiB, har lenge jobbet med å tilpasse sine tilbud, slik at disse møter studentenes behov. Hvor har det offentlige vært i alt dette?

Både Velferdstinget og SiB prioriterer studentenes psykiske helse, noe annet blir feil å si. Når ansvarlig redaktør i STOFF skriver “Det er på tide at SiB sidestiller psykisk helse med fysisk helse”, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Psykisk helse blir etter min mening høyere prioritert i SiB enn hva fysisk helse blir. SiB har et stort fokus på hvordan ventetiden kan reduseres, og investerer mye tid og midler i arbeidet med å forbedre ordningene som eksisterer i dag.

Da semesteravgiften ble økt i 2014, var dette for å gi mer penger til Studentenes psykiske helsetjeneste (SPH). Når vi skal snakke om helserefusjonsordningen på vårt neste møte i Velferdstinget, er det også for å se på om vi på denne måten kan gi mer penger til SPH.

Vi gjør det vi kan for å sikre at studentene har et så godt helsetilbud som mulig, og med et absolutt fokus på psykisk helse. Men det holder ikke. Stadig ser vi en økning i antall nye henvendelser til SPH.

For at vi skal forstå hvorfor det er slik må det forskes mer på studenthelse. Vi må få et større fokus på hele studenthelsen, ikke bare den psykiske. Vi må få en oversikt over hva ulikhetene mellom studenter og resten av befolkningen er og hva de skyldes. Får vi det, får vi også en mulighet til å gjøre bedre rettede forebyggende og behandlende tiltak.

Det er nettopp dette Velferdstinget i Bergen ønsker med resolusjonen vi vedtok 2. februar: “Diagnose: student”. Vi vil at studenthelse skal tas på alvor også av det offentlige, ikke bare av samskipnadene og studentene selv. I mellomtiden jobber både Velferdstinget og SiB med de midlene vi har, og forsøker å gjøre studiehverdagen for alle studenter så god som mulig.

LESERINNLEGG
Vi prioriterer
Linnea Reitan Jensen
Leder, Velferdstinget i Bergen

 
I STOFF denne uken går både ansvarlig redaktør og en journalist hardt ut mot SiB og Velferdstinget for å enda ikke ha klart å redusere ventetiden hos SiBs psykologer til to uker.

Det er bra studentmediene setter fokus på dette. Det er få andre medier som tar tak, og vi har virkelig et behov for å synliggjøre utfordringene rundt studenthelse. Artikkelen og lederen mangler allikevel en del kunnskap om temaet.

Dersom SiB skal styrke sine helsetilbud, må det mer penger inn i SiBs helseavdeling. I dag er det, som STOFF også skriver, i hovedsak semesteravgiften som finansierer helsetilbudene i SiB. Skal SiB få mer penger til helse, må enten semesteravgiften økes, eller, som Velferdstinget foreslo i sin resolusjon, må SiB se på kryssfinansiering. I dag går alt av midler fra SiB Trening rett tilbake til SiB Trening, sånn er det i alle SiBs avdelinger. Hvem er det som betaler for SiBs tjenester? Jo, det er oss, studentene.

Uansett om pengene er fra kryssfinansiering av overskudd fra andre avdelinger, økt semesteravgift eller en egenandel, så kommer disse midlene fra studentenes lomme. Og er det riktig at vi skal finansiere alt dette selv? Nei, selvfølgelig er det ikke det.

Det offentlige har et ansvar for befolkningens helse. Noen befolkningsgrupper har behov for tilpassede ordninger, deriblant studenter. Studentsamskipnadene rundt om i Norge, ikke bare SiB, har lenge jobbet med å tilpasse sine tilbud, slik at disse møter studentenes behov. Hvor har det offentlige vært i alt dette?

Både Velferdstinget og SiB prioriterer studentenes psykiske helse, noe annet blir feil å si. Når ansvarlig redaktør i STOFF skriver “Det er på tide at SiB sidestiller psykisk helse med fysisk helse”, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Psykisk helse blir etter min mening høyere prioritert i SiB enn hva fysisk helse blir. SiB har et stort fokus på hvordan ventetiden kan reduseres, og investerer mye tid og midler i arbeidet med å forbedre ordningene som eksisterer i dag.

Da semesteravgiften ble økt i 2014, var dette for å gi mer penger til Studentenes psykiske helsetjeneste (SPH). Når vi skal snakke om helserefusjonsordningen på vårt neste møte i Velferdstinget, er det også for å se på om vi på denne måten kan gi mer penger til SPH.

Vi gjør det vi kan for å sikre at studentene har et så godt helsetilbud som mulig, og med et absolutt fokus på psykisk helse. Men det holder ikke. Stadig ser vi en økning i antall nye henvendelser til SPH.

For at vi skal forstå hvorfor det er slik må det forskes mer på studenthelse. Vi må få et større fokus på hele studenthelsen, ikke bare den psykiske. Vi må få en oversikt over hva ulikhetene mellom studenter og resten av befolkningen er og hva de skyldes. Får vi det, får vi også en mulighet til å gjøre bedre rettede forebyggende og behandlende tiltak.

Det er nettopp dette Velferdstinget i Bergen ønsker med resolusjonen vi vedtok 2. februar: “Diagnose: student”. Vi vil at studenthelse skal tas på alvor også av det offentlige, ikke bare av samskipnadene og studentene selv. I mellomtiden jobber både Velferdstinget og SiB med de midlene vi har, og forsøker å gjøre studiehverdagen for alle studenter så god som mulig.

Neste artikkel
Derfor blir du kriminell