Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LESESTOFF
Blendahvit filmindustri
29.02.2016
Tekst Varg Lukas Folkman og Andrada Munteanu

 

Norsk filmindustri styres av hvite menn under femti.

 

Hashtagen «OscarsSoWhite»­ spredde seg som ild i tørt gress direkte etter offentliggjøringen av årets Oscar-­nominasjoner. Dette kommer åpenbart av den skrikende mangelen på mangfold hva de ­Oscar­-­­nominerte­ angår. I de mest sentrale kategoriene i år, er de hvite.Er det noe bedre her hjemme i det langstrakte land?

Ved første øyekast vil svaret være nei. Det nærmeste vi kommer Oscar i Norge, Amandaprisen, nominerer og utgir særdeles få priser til nord­menn med minoritetsbakgrunn (1 nominasjon i 2015). Dette er problematisk, men dog ikke det store problemet. For som det raskt ble satt fingeren på i USA; hvordan skal man nominere filmer som ikke ­lages?­­ ­

For man kan skrike så mye man ønsker om mangelen på mangfold ved utdelelse av prestisjetunge priser. Men om ikke prosjekter med, av og om mennesker med minoritetsbakgrunner blir gitt grønt lys, så er det heller ingen filmer å nominere.­

 

Hvite menn fra Oslo vest

I 2012 leverte et utvalg nedsatt av tidligere kultur­­­minister Anniken Huitfeldt et innspillsnotat om mang-­

fold­ i norsk film til daværende kulturminister Hadia Tajik. Utvalget som besto av alt fra regissørene Iram Haq og Ulrik Imtiaz Rolfsen til daværende FpU leder Himanshu Gulati, ble nedsatt for å se på myter av typen «Norsk film lages av hvite menn fra Oslo vest».

Konklusjonen de la frem i notatet lar det være liten tvil om hva som var tilfellet i norsk film. De kom frem til at brorparten av norsk film skrives, produseres og regisseres av hvite menn under 50 år. De aller fleste rollene er også fylt av den samme gruppen. Som de selv treffende konkluderer: «Dette betyr­ at den siterte myten bærer en stor grad av sannhetsgehalt.» I konklusjonen ble det også lagt vekt på en mangel av – blant andre – historier­ om og med mennesker med minoritetsbakgrunn.

Gruppen baserte denne  konklu­sjonen­ på statistikk de selv hadde jobbet frem. Selv om notatet ble ­

levert i 2012, planlegges film­produksjon i god nok tid til at de­ også fikk med data frem til 2014. Mellom 2010 og 2014 var det i følge deres data av totalt 88 filmer kun 9 regissert av regissører med minoritetsbakgrunn, og 6 flerkulturelle roller.­  

 

Sørgelig statistikk

Notatet ble som nevnt overlevert til Hadia Tajik i 2012. Har industrien tatt til seg rådene som ble gitt?

I korte trekk: Nei.

Av de 17 filmer vi gikk gjennom fra 2015 var ingen regissert av regissører med minoritetsbakgrunn. Med et litt bredere nett enn det brukt av utvalget i 2012 kom vi frem til 7 flerkulturelle roller. Av disse var dog de aller fleste mindre roller.

At situasjonen er som den beskrevet over er trist. Det gjør norsk film vesentlig fattigere og fører til at en rekke viktige, rørende og opplysende historier aldri blir fortalt. Film er et medium de aller fleste har et forhold til. Når store, nye norske filmer lanseres svermer nordmenn til kinosaler over hele landet. Dette er en unik mulighet til å opplyse seerne om  miljøer de ellers mest sannsynlig aldri vil oppleve.

Når norsk film er så homogen som­ den er fører det til at vi mister et uvurderlig vindu inn i ukjente kulturer.­ Om man hadde benyttet­ seg av de mulighetene man har gjennom­ film kunne en undergravd stereotypier­ og kilder til fremmedfrykt­. Dette skjer ikke i dag.

 

Hva kan gjøres?

Det førnevnte utvalget la i sitt notat frem flere forslag til tiltak som om de ble gjennomført, kunne føre til et bedre mangfold i norsk film. Det viktigste av disse er nok et økt fokus på rekruttering av flerkulturelle produsenter.

Her har de også et utrolig viktig poeng.­ For selv om det er regissørene­ og skuespillerne man hører mest om, så er det produsentene som til sist står med fingeren på avtrekkeren.­ For det er de som bestemmer hvilke prosjekter som skal gjennomføres eller ei. Det er naturlig å tro at produsenter velger filmer de har troen på kommer til å lykkes, samt være lette å tilskaffe finansiering. Det de vil velge da er historier de har kjennskap til og kan leve seg inn i. Dette er tydeligvis ikke historier med flerkulturelle røtter.

Videre er det viktig å få på plass gode incentiver som i større grad gjør det attraktivt for unge nordmenn­ med flerkulturell bak­­grunn­ å lage film. Som også utvalget foreslår kan det være en løsning å gi øremerkede midler til prosjekter med flerkulturelle fortellinger. Noen vil kanskje hevde at en ikke burde styre kunst­en, men det er forskjell på industri og kunst. Om den første ikke klarer å se hvilken vei samfunnet går, så er det best for alle med et bestemt dytt i riktig retning.

Filmindustrien må følge med nåtidens samfunnsendringer. Siden film hevder å forholde seg til seerenes virkeligheter, oppfattes det som naturlig at aktuell, flerkulturell problematikk som flyktning­krisen i større grad skal få en plass på skjermen. Da også bragt til lerretet av de samme menneskene som har kjent det på kroppen.

LESESTOFF
Blendahvit filmindustri
Tekst Varg Lukas Folkman og Andrada Munteanu

 

Norsk filmindustri styres av hvite menn under femti.

 

Hashtagen «OscarsSoWhite»­ spredde seg som ild i tørt gress direkte etter offentliggjøringen av årets Oscar-­nominasjoner. Dette kommer åpenbart av den skrikende mangelen på mangfold hva de ­Oscar­-­­nominerte­ angår. I de mest sentrale kategoriene i år, er de hvite.Er det noe bedre her hjemme i det langstrakte land?

Ved første øyekast vil svaret være nei. Det nærmeste vi kommer Oscar i Norge, Amandaprisen, nominerer og utgir særdeles få priser til nord­menn med minoritetsbakgrunn (1 nominasjon i 2015). Dette er problematisk, men dog ikke det store problemet. For som det raskt ble satt fingeren på i USA; hvordan skal man nominere filmer som ikke ­lages?­­ ­

For man kan skrike så mye man ønsker om mangelen på mangfold ved utdelelse av prestisjetunge priser. Men om ikke prosjekter med, av og om mennesker med minoritetsbakgrunner blir gitt grønt lys, så er det heller ingen filmer å nominere.­

 

Hvite menn fra Oslo vest

I 2012 leverte et utvalg nedsatt av tidligere kultur­­­minister Anniken Huitfeldt et innspillsnotat om mang-­

fold­ i norsk film til daværende kulturminister Hadia Tajik. Utvalget som besto av alt fra regissørene Iram Haq og Ulrik Imtiaz Rolfsen til daværende FpU leder Himanshu Gulati, ble nedsatt for å se på myter av typen «Norsk film lages av hvite menn fra Oslo vest».

Konklusjonen de la frem i notatet lar det være liten tvil om hva som var tilfellet i norsk film. De kom frem til at brorparten av norsk film skrives, produseres og regisseres av hvite menn under 50 år. De aller fleste rollene er også fylt av den samme gruppen. Som de selv treffende konkluderer: «Dette betyr­ at den siterte myten bærer en stor grad av sannhetsgehalt.» I konklusjonen ble det også lagt vekt på en mangel av – blant andre – historier­ om og med mennesker med minoritetsbakgrunn.

Gruppen baserte denne  konklu­sjonen­ på statistikk de selv hadde jobbet frem. Selv om notatet ble ­

levert i 2012, planlegges film­produksjon i god nok tid til at de­ også fikk med data frem til 2014. Mellom 2010 og 2014 var det i følge deres data av totalt 88 filmer kun 9 regissert av regissører med minoritetsbakgrunn, og 6 flerkulturelle roller.­  

 

Sørgelig statistikk

Notatet ble som nevnt overlevert til Hadia Tajik i 2012. Har industrien tatt til seg rådene som ble gitt?

I korte trekk: Nei.

Av de 17 filmer vi gikk gjennom fra 2015 var ingen regissert av regissører med minoritetsbakgrunn. Med et litt bredere nett enn det brukt av utvalget i 2012 kom vi frem til 7 flerkulturelle roller. Av disse var dog de aller fleste mindre roller.

At situasjonen er som den beskrevet over er trist. Det gjør norsk film vesentlig fattigere og fører til at en rekke viktige, rørende og opplysende historier aldri blir fortalt. Film er et medium de aller fleste har et forhold til. Når store, nye norske filmer lanseres svermer nordmenn til kinosaler over hele landet. Dette er en unik mulighet til å opplyse seerne om  miljøer de ellers mest sannsynlig aldri vil oppleve.

Når norsk film er så homogen som­ den er fører det til at vi mister et uvurderlig vindu inn i ukjente kulturer.­ Om man hadde benyttet­ seg av de mulighetene man har gjennom­ film kunne en undergravd stereotypier­ og kilder til fremmedfrykt­. Dette skjer ikke i dag.

 

Hva kan gjøres?

Det førnevnte utvalget la i sitt notat frem flere forslag til tiltak som om de ble gjennomført, kunne føre til et bedre mangfold i norsk film. Det viktigste av disse er nok et økt fokus på rekruttering av flerkulturelle produsenter.

Her har de også et utrolig viktig poeng.­ For selv om det er regissørene­ og skuespillerne man hører mest om, så er det produsentene som til sist står med fingeren på avtrekkeren.­ For det er de som bestemmer hvilke prosjekter som skal gjennomføres eller ei. Det er naturlig å tro at produsenter velger filmer de har troen på kommer til å lykkes, samt være lette å tilskaffe finansiering. Det de vil velge da er historier de har kjennskap til og kan leve seg inn i. Dette er tydeligvis ikke historier med flerkulturelle røtter.

Videre er det viktig å få på plass gode incentiver som i større grad gjør det attraktivt for unge nordmenn­ med flerkulturell bak­­grunn­ å lage film. Som også utvalget foreslår kan det være en løsning å gi øremerkede midler til prosjekter med flerkulturelle fortellinger. Noen vil kanskje hevde at en ikke burde styre kunst­en, men det er forskjell på industri og kunst. Om den første ikke klarer å se hvilken vei samfunnet går, så er det best for alle med et bestemt dytt i riktig retning.

Filmindustrien må følge med nåtidens samfunnsendringer. Siden film hevder å forholde seg til seerenes virkeligheter, oppfattes det som naturlig at aktuell, flerkulturell problematikk som flyktning­krisen i større grad skal få en plass på skjermen. Da også bragt til lerretet av de samme menneskene som har kjent det på kroppen.

Neste artikkel
Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre