Tekst Varg Lukas Folkman

Illustrasjon Ida Neverdahl

Lykkelig eller ulykkelig – Et spørsmål om originalitet

Den slo innover meg for rundt to år siden. Bølgen av mørk ulykkelighet. Jeg kan peke på det eksakte øyeblikket da den med et massivt melankolsk momentum slo luften ut av meg. Det var rundt kl 03 og det var stummende mørkt rundt meg – treffende nok. Jeg lå søvnløs og funderte over de siste dagers hendelser. Jeg hadde nettopp begynt på universitetet, og nye mennesker og impulser svermet rundt meg.

Det var da jeg lå og lot de siste dagers inntrykk fordøye at det slo meg – jeg er ufattelig uoriginal. Ja, så uoriginal at nærmest alt det jeg til da hadde tenkt og ytret kunne spores tilbake til en eller annen kilde innenfor litteratur, film eller et kobbel andre utspring. Det var fryktelig! Hadde jeg ikke tenkt en eneste original tanke hele mitt liv? Jeg hadde blitt advart av en god venn. Alt en skaper er mer eller mindre ubevisst satt sammen av fragmenter fra tidligere erfarte uttrykk, sa han. Jeg var uenig. Jeg ønsket å tro på originaliteten.

Det gjør jeg fortsatt. For det finnes enkelte originale mennesker der ute. Disse skiller seg dog nok fra meg og deg til at de med en gang lar seg gjøre til kjenne i vår moderne verden. Vær også sikker; når jeg snakker om meg og deg, så mener jeg deg og meg. For ingen ting skulle tilsi at du er en av de få heldige.

Nei. Det må korrigeres.

For det kan hende du er heldig. Bare ikke på den måten du så gjerne skulle ønske. For om du ikke innser din egen akutte mangel på originalitet, så er det høyst sannsynlig fordi du er dum nok til å tro at de flotte tankene som oppstår i hodet ditt – de er dine egne originale kreasjoner.

Akk. Hadde jeg bare vært der. Her må dere virkelig ta meg på mitt ord. For jeg ønsker virkelig at jeg blindt skulle kunne kjøpe mine innfall fremfor å konstant stille spørsmål ved dem. Det er ikke et forsøk på å fremstå som videre intelligent – det er et skrik mot skyene.

For når man først står her nede under dem, hvor mye enklere hadde det ikke vært å ikke måtte stille spørsmål ved alt en gjør? Det er det som gjør meg virkelig ulykkelig. Usikkerheten som naturlig følger ved å alltid være klar over at en selger en annens mening som sin egen.

Her er det også et poeng å trekke frem. For er vi ikke alle litt for raske til å vri av oss en eller annen smart linje eller anekdote som vi er fullt bevisst ikke stammer fra vår egen vidunderlige fantasi? Jo, for vi ser deg nok. Der du nervøst lar øynene flakke fra blikk til blikk før du lar en analyse Gore Vidal verdig, fylle rommet som din egen.

Ja, for det er alltid de der som har lest den sammen boken som deg. De som har sett den samme dokumentaren, og den samme filmanalysen – YouTube er åpent for alle, og mindre enn man skulle tro. Når du plutselig står med buksene nede – om det blir uttalt eller ei – vil du angre så bittert. Så fryktelig, fryktelig bittert. Jeg snakker med en stemme rasp av hardkjøpt erfaring.

Om du så skulle være så heldig at de rundt deg i rommet utviser nok takt til ikke å åpenlyst ta deg i ditt bedrag, så vil ikke fallet bli noe mindre dramatisk av den grunn. Om tilhørerne er stille, gjør de deg en massiv bjørnetjeneste. Dette uten å snakke om hvor dypt du i tyngende stillhet faller i rang hos den du lot den «snedige» kommentaren falle for.  

For en bjørnetjeneste er det virkelig du har motatt. Du går kanskje dagen ut lykkelig i troen om at du har gjort et dypt inntrykk på ditt publikum med din underfundige kommentar an­gående den menneskelige tilstand. Kanskje går du ut uken med troen på din egen overveldende intelligens. Kanskje lever du livet ut i fred og fordragelighet. Om så er du heldig – dessverre også dum.

Går det derimot opp for deg etter en gitt periode tid at du kanskje ikke var helt redelig i din fremstilling av ditt utsagn. Ja, da har du vært intellektuelt uredelig, og du vil ende opp ulykkelig. Som meg. For etterhvert vil det tynge på deg – som et drap forsøkt glemt. Tanken på ikke bare den ene kommentar som nå antageligvis vil være glemt, men den nyoppdagede opplevelsen av et helt liv levd i selvbedrag.

Så sitter du der. Uten lengre å kunne beholde troen på din sjels form som et helt spesielt og vakkert snøflak. Etterhvert inntar du din posisjon som enda et tannhjul i en metafor sønderslitt av bruk. Du lever livet dit ut med mer eller mindre materiell suksess. Til du til slutt ligger på dødsleiet i en sjelemessig tilstand av eksistensiell angst. Tar et siste blikk på din like uoriginale ektefelle og utånder et siste uoriginalt sukk.

Det hele går virkelig over stokk og stein. For er ikke hele dette essayet bare et halvfordøyd oppgulp, frekt – men ikke freidig – knabbet fra en rekke nokså åpenbare kilder? Jo. Jeg vedkjenner meg det. Jeg er skyldig! Skyldig i intellektuell uærlighet. Jeg er del av den gemene hop – mengden. Vi som selger tankegods som vårt eget uten å stille spørsmål ved eventuelle lytteres evne til å fakke oss.

Hadde det bare ikke vært så gøy – så pirrende – å forsøke å selge sitt intellekt som noe mer enn det det er? Hadde vi ikke bare blitt oppfordret til det på et daglig basis.