Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
06.03.2016
ANMELDELSE
Det æ’kke dop i meg baba, bare brannslukkingsapparat-støv
TEKST & FOTO VILDE ØSTERBØ LORENTZEN

 

 

Karpe Diem

UKEN – Festivaldagen

 

 

Enten du ironisk danser til «Krølla 50-lapp y’all» på badet før fest, eller ligger i fosterstilling i badekaret og gråter til «Glasskår», har de fleste en eller annen følelsesmessig tilknytning til Karpe Diem.

 

Som du sikkert har fått med deg endte konserten på Koengen lørdag kveld med full evakuering.

Kvelden begynner med en liten nedtur da jeg ikke får komme inn på konserten, fordi noen har glemt å sette meg på gjestelisten. Mens jeg venter, observerer jeg en full jente som skriker til kompisen min at han må bli med henne på do mens hun river han i jakken. Dette er rett etter en annen jente sa hun skulle tisse på oss. Etter 45 minutter med diskutering og telefonsamtaler får vi endelig tak i noen som kan ordne opp, og jeg får komme inn. Litt dårlig stemning.

Teltet er allerede ganske fullt, men vi finner en liten sti blant fulle og lykkelige ungdommer som skråler til Kygo, og plasserer oss fint midt i folkemengden. Klokken bikker 20:30, og Karpe skal komme på scenen hvert øyeblikk.

Så vi venter. Og venter. Og… venter. Vi får vite at køen til inngangen fremdeles er så lang at mesteparten av publikum ikke har kommet inn på hovedområdet enda. Kanskje de burde ha skaffet flere enn en håndfull vakter når 4500 mennesker skal komme seg gjennom én port?

Det er vanskelig å stå oppreist. Teltet er helt stappfullt, noe de fleste tilsynelatende blåser i. Folk hopper, dytter, skriker, dytter tilbake og kaster halvfulle ølglass opp i lufta. Etter en halvtime er buksene og skoene mine våte av øl, og håret mitt er klissete. En gutt i stripete blazer ser på meg som om han sier «Jeg er like irritert som deg, du er ikke alene», og tilbyr meg litt av drikken sin som trøst.

Klokka 21.30 har de fleste kommet seg på plass. Bassen forplanter seg i gulvet, og vibrer oppover i kroppen min. Bandet kommer på scenen og folk hyler begeistret. De begynner med en ganske ukjent låt, men det er helt i orden, de har i alle fall begynt.

Etter en liten stund gir de oss «Vestkantsvartinga», og publikum tar helt av. Folk faller som dominobrikker, og jeg blir dyttet ned til jeg ligger langflat over en annen gutt, som igjen velter de bak seg. På dette tidspunktet er jeg mer fokusert på å holde balansen enn å følge med på konserten, noe som er veldig synd, for Karpe Diem leverer virkelig.

Noe av det beste med konserten er mangfoldet av instrumenter på scenen.  Disse gir hele musikkopplevelsen fylde. Den store skjermen i bakgrunnen som synkronisert med låtene lyser opp med relevante ord fra tekstene, bilder av grisehoder og generelt utrolig fet grafisk kunst løfter også opplevelsen ytterligere. Energinivået er på topp, gutta på scenen tar seg tid mellom sangene til å kommunisere vittigheter, og de har en ordentlig fin kjemi sammen. Etter en stund inviterer Chirag opp en tilfeldig jente fra publikum, og de synger «Spis din syvende sans» sammen. Desidert det koseligste øyeblikket ved hele kvelden.

Teltet er helt tett, og jeg savner luft. Jeg blir tipset om at det er mulig å få snappe til seg litt oksygen hvis jeg retter nesen oppover mens jeg puster, og så sannelig, det funker.

Vaktene deler ut glass med vann for harde livet, og det virker som at promillenivået til publikum har gått litt ned. Det er på dette tidspunktet brannslukkingsapparatet blir tømt fra scenen. Det kjennes ut som munnen min er fylt med hårspray eller parfyme, og det prikker og svir nedover halsen og i nesen. Jeg lukker munnen og prøver å puste gjennom skjerfet mitt. Jakken min har et tynt lag med pulver over seg, og de fleste tror det skyldes røykmaskinene som gikk av for fullt samtidig som det skjedde. En mann kommer opp på scenen og informerer om at alle må komme seg ut, og at konserten er avlyst.

Neste utforing er for alle de 4500 tilskuerne å komme seg ut de to små nødutgangene teltet har å by på. Prosessen er lang, vi går med museskritt og stopper flere ganger. Det er null luftsirkulasjon i teltet, og støvet virvler rundt.  Det er vanskelig å puste, og jeg gir en varm tanke til tilskuerne helt framme som fikk alt over seg, og som må vente lengst for å komme ut.
Ute står politiet og venter, samt et par parkerte ambulanser.

Karpe Diem opptrådde på en ufortjent dårlig arena, og jeg håper de snart kommer tilbake i forbindelse med et annet arrangement.

Oppdatering: Det var fem utganger fra teltet, men anmelder så kun to.

ANMELDELSE
Det æ’kke dop i meg baba, bare brannslukkingsapparat-støv
TEKST & FOTO VILDE ØSTERBØ LORENTZEN

 

 

Karpe Diem

UKEN – Festivaldagen

 

 

Enten du ironisk danser til «Krølla 50-lapp y’all» på badet før fest, eller ligger i fosterstilling i badekaret og gråter til «Glasskår», har de fleste en eller annen følelsesmessig tilknytning til Karpe Diem.

 

Som du sikkert har fått med deg endte konserten på Koengen lørdag kveld med full evakuering.

Kvelden begynner med en liten nedtur da jeg ikke får komme inn på konserten, fordi noen har glemt å sette meg på gjestelisten. Mens jeg venter, observerer jeg en full jente som skriker til kompisen min at han må bli med henne på do mens hun river han i jakken. Dette er rett etter en annen jente sa hun skulle tisse på oss. Etter 45 minutter med diskutering og telefonsamtaler får vi endelig tak i noen som kan ordne opp, og jeg får komme inn. Litt dårlig stemning.

Teltet er allerede ganske fullt, men vi finner en liten sti blant fulle og lykkelige ungdommer som skråler til Kygo, og plasserer oss fint midt i folkemengden. Klokken bikker 20:30, og Karpe skal komme på scenen hvert øyeblikk.

Så vi venter. Og venter. Og… venter. Vi får vite at køen til inngangen fremdeles er så lang at mesteparten av publikum ikke har kommet inn på hovedområdet enda. Kanskje de burde ha skaffet flere enn en håndfull vakter når 4500 mennesker skal komme seg gjennom én port?

Det er vanskelig å stå oppreist. Teltet er helt stappfullt, noe de fleste tilsynelatende blåser i. Folk hopper, dytter, skriker, dytter tilbake og kaster halvfulle ølglass opp i lufta. Etter en halvtime er buksene og skoene mine våte av øl, og håret mitt er klissete. En gutt i stripete blazer ser på meg som om han sier «Jeg er like irritert som deg, du er ikke alene», og tilbyr meg litt av drikken sin som trøst.

Klokka 21.30 har de fleste kommet seg på plass. Bassen forplanter seg i gulvet, og vibrer oppover i kroppen min. Bandet kommer på scenen og folk hyler begeistret. De begynner med en ganske ukjent låt, men det er helt i orden, de har i alle fall begynt.

Etter en liten stund gir de oss «Vestkantsvartinga», og publikum tar helt av. Folk faller som dominobrikker, og jeg blir dyttet ned til jeg ligger langflat over en annen gutt, som igjen velter de bak seg. På dette tidspunktet er jeg mer fokusert på å holde balansen enn å følge med på konserten, noe som er veldig synd, for Karpe Diem leverer virkelig.

Noe av det beste med konserten er mangfoldet av instrumenter på scenen.  Disse gir hele musikkopplevelsen fylde. Den store skjermen i bakgrunnen som synkronisert med låtene lyser opp med relevante ord fra tekstene, bilder av grisehoder og generelt utrolig fet grafisk kunst løfter også opplevelsen ytterligere. Energinivået er på topp, gutta på scenen tar seg tid mellom sangene til å kommunisere vittigheter, og de har en ordentlig fin kjemi sammen. Etter en stund inviterer Chirag opp en tilfeldig jente fra publikum, og de synger «Spis din syvende sans» sammen. Desidert det koseligste øyeblikket ved hele kvelden.

Teltet er helt tett, og jeg savner luft. Jeg blir tipset om at det er mulig å få snappe til seg litt oksygen hvis jeg retter nesen oppover mens jeg puster, og så sannelig, det funker.

Vaktene deler ut glass med vann for harde livet, og det virker som at promillenivået til publikum har gått litt ned. Det er på dette tidspunktet brannslukkingsapparatet blir tømt fra scenen. Det kjennes ut som munnen min er fylt med hårspray eller parfyme, og det prikker og svir nedover halsen og i nesen. Jeg lukker munnen og prøver å puste gjennom skjerfet mitt. Jakken min har et tynt lag med pulver over seg, og de fleste tror det skyldes røykmaskinene som gikk av for fullt samtidig som det skjedde. En mann kommer opp på scenen og informerer om at alle må komme seg ut, og at konserten er avlyst.

Neste utforing er for alle de 4500 tilskuerne å komme seg ut de to små nødutgangene teltet har å by på. Prosessen er lang, vi går med museskritt og stopper flere ganger. Det er null luftsirkulasjon i teltet, og støvet virvler rundt.  Det er vanskelig å puste, og jeg gir en varm tanke til tilskuerne helt framme som fikk alt over seg, og som må vente lengst for å komme ut.
Ute står politiet og venter, samt et par parkerte ambulanser.

Karpe Diem opptrådde på en ufortjent dårlig arena, og jeg håper de snart kommer tilbake i forbindelse med et annet arrangement.

Oppdatering: Det var fem utganger fra teltet, men anmelder så kun to.

Neste artikkel
reality på speed