Tekst og foto Tellef Solbakk Raabe

Det første han gjorde da han slapp ut var å stjele.

Martin Årseth er 27 år gammel, har 4172 følgere på Twitter og mange venner. Han har ørten frie studiepoeng, en bachelorgrad i historie og to halvferdige master­grader. Videre har han blant annet vært førstekandidat for Rødt i Lindås kommune og  styremedlem i Studentersamfunnet. Han har vunnet priser for sitt journal­istiske arbeid, og er i dag ansatt av NTB hos Nynorsk Pressekontor. Martin har også sittet i fengsel.

– Hvordan havner en ressurssterk type som deg i buret?

– Jeg var på besøk hos venner i Oslo, og festet ganske hardt. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor, kanskje det var et angstanfall? Jeg følte et akutt behov for å komme meg hjem til Kvitseid i Telemark, og satte meg dermed i bilen. Da jeg kom til Drammen skjønte jeg at det var en fryktelig dårlig idé. Jeg parkerte i en trailerlomme på motorveien, og la meg til å sove i baksetet. Noen timer senere banket politiet på ruten. Forvirret, full og trøtt svarte jeg ærlig på hva som hadde skjedd. Promillen min ble målt til 1,67.

– Hva ble straffen?

– Jeg fikk 10.000 kr i bot, ble fratatt førerkortet og fikk en ubetinget dom på én måned. Soningen skulle finne sted i Nordre Vestfold fengsel, avdeling Hof.

– På Twitter skrev du: «Hof fengsel: God mat, ok fritidstilbod, men lite privatliv. Terningkast 4.»

– Hehe. Hof oppleves som en slags leirskole. En bor i brakker med omtrent 40 mann, og så sover nesten­ alle i køyeseng på tomannsrom. Folk har det jo ikke vondt i fengsel, det er ingen som voldtar hverandre i dusjen og sånt. Det er bare jævlig kjedelig. Det er den store straffen.

– Hvilke aktiviteter brukte du tiden på?

– Hof er en arbeidsleir. Min jobb var «å stå på sag». Det vil si at jeg sagde opp planker i pallelengder, mens andre­ spikret sammen og lastet bort.

– Hvordan vil du beskrive menne­skene du sonet sammen med?

– De fleste var ressurssvake, men noen var ganske oppegående. Mange hadde sittet inne flere ganger.­ Flere var rumenere, men nesten alle snakket norsk.

– Hvorfor sover alle rumenske fanger på ryggen?

– For å kunne forsvare seg dersom de ble forsøkt voldtatt. Det fortalte de var tilfelle i Romania, i alle fall.

– Oppsto det konflikter mens du satt inne?

– Det ble kranglet om flere ting, men det eneste jeg var involvert i var hva vi skulle se på TV. Det var bare én per brakke, og det var ikke mye annet­ å ta seg til. Mest populær var «Nattpatruljen», en dokumentarserie på MAX om en politipatrulje. Serien er selvsagt vinklet fra politiets synsvinkel, men de innsatte heiet alltid på de kriminelle. «Ikkje sei nåkke, ikkje tyst», ropte flere ofte.

– Man skulle altså ikke spille på politiets premisser?

– Nei, og det var jo akkurat det jeg hadde gjort. Dersom jeg hadde nektet­ for at jeg hadde kjørt bilen, kunne ikke politiet straffet meg. Det er ikke forbudt å sove beruset i en bil.

– Angrer du på at du var ærlig?

– Både òg. Å sitte i fengsel i en hel måned er jævlig kjedelig, men det er en erfaring svært få med universitetsbakgrunn har. Og det ødelegger ikke livet mitt på noen måte.

– Du er ikke bekymret for videre karrièreutvikling?

– Nei. Men det er kanskje lettere for meg å være åpen om fengsels­oppholdet, siden jeg er så åpen ellers. For eksempel om at jeg skal bli pappa om en måned, med en dame jeg møtte for åtte måneder siden.

– Tror du andre ser det annerledes?

– Ja. For en måned siden var jeg på en boklansering, hvor jeg møtte en venninne som var veldig begeistret­ for at jeg skal bli far. Mímir Kristjánsson (samfunns­debattant, forfatter og fittetryne, journ. anm.) satt i nærheten, og påpekte: «Martin, er det ikke nok bilkræsj i livet ditt nå?»

– Hvordan ser du på ditt eget liv?

– Jeg tar et steg om gangen, og jeg synes på ingen måte synd på meg selv. Men jeg har ting å jobbe med, sånn som alle andre.

– Har erfaringen gjort deg til en mer attraktiv journalist?

– Det tror jeg. Avstanden mellom journalister og de vi skriver om er som regel veldig stor. Få kjenner­ noen som har sittet inne, og jeg har innsyn i denne delen av samfunnet.

– Du har omtalt oppholdet som en forbryterskole. Kan du fortelle mer om det?

– Jeg kunne ingenting om kriminalitet fra før, for jeg kjenner nesten ingen kriminelle. Om du havner i fengsel møter du mange. Så nå har jeg et kriminelt nettverk, hehe.

– Hvordan var det å slippe ut?

– Det var kaldt. Jeg slapp ut kl 06:00, og måtte gå en halvtime til nærmeste­ busstopp. Bussen kom ikke før to timer senere, mobilen var tom for strøm og bensinstasjonen som lå rett ved var stengt. Men dagens­ aviser var levert ved inngangen.

– Så du tok en?

– Ja. Det er jo en slags symbolsk gjerning, at det første jeg gjør når jeg kommer ut er å stjele en avis.

– Og resten av dagen drakk du?

– Hva skal man ellers gjøre? Det var mye å prosessere.

– Kommer du til å fyllekjøre igjen?

– Nei. Men hadde du spurt meg dagen­ før det skjedde hadde jeg svart det samme. Det er jo en forferdelig teit ting å gjøre. I beste fall skader du deg selv. I verste fall skader du noen andre.

– Tror du at du kommer til å havne i fengsel igjen?

– Nei. Men jeg kan ikke utelukke det. Jeg ser jo på meg selv som uredd,­ og i journalistyrket er det ikke urealistisk at jeg kan gjøre noe i embets medfør som er straffbart på en eller annen måte.