Tekst Haley Shea

Foto Copyright Fin Serck-Hanssen/BONO

«I’m nothing but my name» lyver Iggy Pop på Post Pop Depression. Det utrolig gjennomførte kjærlighetsbarnet til Iggy Pop, Queens of the Stone Age og Arctic Monkeys har så mye mer enn stjernestatus.

Post Pop Depression – Loma Vista Recordings

Et samarbeidsprosjekt mellom Iggy Pop, Queens of the Stone Age (Josh Homme og Dean Fertita) og Arctic Monkeys (Matt Helders). Spilt inn i legandariske Rancho Del Luna studio i Joshua Tree. Det høres mer ut som moderne rocks hellige gral enn en plate. Med så høy stjernefaktor følger også skyhøye forventninger. Jeg kan røpe med en gang at disse innfris. Post Pop Depression, som slippes under Iggy Pops navn, er en fantastisk samling rockelåter som føles som klassikere, uten å være umoderne, fra første gjennomlytt.

Jeg har vokst opp med å idolisere Iggy Pop, spesielt på grunn av hans magnetisme, eksperimentering og hyllest til det rare. Det er derfor skummelt å høre ny Iggy Pop, når jeg helst ser ham for meg som en ruset, spinkel mann i tjueårene. Iggy Pop for meg vrir seg i eget blod, kutter seg på scenen og viser til en råskap verden ikke hadde sett for seg før han kom på banen, og sjelden har sett siden. I en sjanger som er så knyttet opp mot ungdom og virilitet blir man redd for at noe skal ha blitt borte med årene.

Iggy høres eldre ut, men heldigvis mangler det ingenting på råskapen. Sammen med gitarspillet til Fertita og Homme, den sløye produksjonen til Homme og de ubarmhjertige trommene til Helders føles det som en plate som bygger videre på alt Iggy har etablert, uten at det et sekund føles utdatert. Det er en tidsriktig plate med ni utrolig gode rockelåter, uavhengig av musikernes alder eller kjendisfaktor.  

Det er ikke bare trommingen til Helders som er ubarmhjertig. Post Pop Depression slenger fra seg killer gitarriff i hver eneste låt og gir aldri lytteren pause. Det rå uttrykket snor seg mellom klassiske rockegrep og perfekte ørkenriff. Hver nye låt inneholder noe spennende, og jeg sitter oppslukt gjennom alle ni sporene. Subtile strykelementer og velplasserte og smarte vokaltriks, som andrestemmene på «Gardenia» og allsangen på «Paraguay»  løfter det hele enda noen hakk til klassikernivået.

Vokalmessig viser Pop en selvtillitt som bare er å forvente av en levende legende som ham. Fra nydelige og fengende melodier på «Gardenia», platens mest sangbare nummer, til den frysningsinduserende hviskingen som avslutter «American Valhalla» er Pop rolig og reflektert, iskald og kul.

Platen er gjennomsyret av en følelse av viktighet. Tekstuniverset som Pop og Homme har samarbeidet om fokuserer hovedsakelig på tema rundt død, sex og hva deres arv i vil være, levert som smarte one-linere av Iggy Pop. Homme har uttalt at låtene har vært et viktig verktøy i bearbeidingen av terrorangrepet på Bataclan i Paris, og Pop sammenligner arbeidet med hans tidligere samarbeid med David Bowie. Dette gjør bare likheten til Bowies «Blackstar» enda tristere og mer fascinerende.

Post Pop Depression fortjener oppmerksomhet fra tidligere fans av de involverte bandene samt helt nye fans. I et 2016 som rås av enkeltsingler er dette en plate for plateelskere, som vil ha noe mektig, rått og gjennomført bra å sette tennene i. Dette er ni låter alle rockeinteresserte bør sette seg ned med, høre fra start til slutt og trykke til brystet.