Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.04.2016
ANMELDELSE
Internett, baby!
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO ODD MEHUS

 
 
Underlandet
Regi: Victoria H. Meirik
Med: Siren Jørgensen, Bjørn Willberg Andersen, John Ketil Johnsen, Kamilla Grønli Hartvig & Ole Martin Aune Nilsen
 
 

I Underlandet, et slags internett på steroider, kan man leve som man vil. Som i The Matrix kobles man opp til en virtuell virkelighet hvor kun koden og fantasien setter grenser.

 
Morris (Siren Jørgensen) etterforsker Sims (Bjørn Willberg Andersen) rolle i skapelsen av det enigmatiske Gjemmestedet. En virtuell gjenskapelse av et viktoriansk hjem hvor en kan nyte Cognac i vinterhagen, for senere å forgripe seg på virtuelle barn.

Pedofili har jeg aldri sett portrettert på DNS før. Det er synd(!). For i Underlandet er dette kilde til noen av de beste, samt mest ubehagelige scenene jeg har sett. Øyeblikkene utspilt mellom den virtuelle Iris (Kamilla Grønli Hartvig) og en etterforsker på dypt vann, Woodnut (Ole Martin Aune Nilsen) er mesterlige. Det vi vises er stygt, men den spenningen og energien som subtilt, tilbakeholdent skuespill skaper er fortryllende.

Lyd og sceneeffekter setter her et bakteppe av mørk og rå atmosfære som løfter det hele flere hakk. Scenen er innrammet av høye, hvite lerret som fungerer som skjermer gjennomgående i stykket. På disse vises det for det meste flytende bilder av ubestemmelig form. Musikken som så og si alltid lurer i bakgrunnen er forlokkende og faretruende, og på sitt beste inkorporer den elementer sentralt i handlingen. Dette i samspill med en vegg av blomster som fires ned fra oven, samt spillet som foregår skaper noen av de aller vakreste øyeblikkene jeg har sett utspilt på scene.

Sett bort ifra øyeblikkene beskrevet ovenfor er det mye å bite i hva stykket ellers angår. Det begynner fryktelig mystisk. Vi blir kastet rett inn i kjølig dialog mellom Morris og Sims. Det er overveldende og vanskelig å følge, men engasjerende. Dette droppes dessverre etterhvert for en vesentlig mer lettfattelig avslutning som legger fra seg all form for mystikk til fordel for en ryddig konklusjon. Dette er ikke til stykkets fordel. Det er på sitt beste når det er vanskelig å følge. Det kan virke som om noen mistet troen på publikums evne til å svelge en flyktig avslutning, og derfor heller gikk for overforklarelse.

Twisten vi blir servert mot slutten er også noe tullete. Skuespillerne feiler når det kommer til å selge en åpenbaring vanskelig å svelge. Elementene beskrevet før kombinert med malplassert humor i et emosjonelt oppgjør gjør for en skuffende svak avslutning. Den filosofiske debatten rundt eksistens og virtuell kjærlighet som vi gjennom hele stykket mates, avsluttes også dessverre lite tilfredsstillende. Den har til tider noe vettugt å si, men ender opp med å takle banaliteter.

Med dette sagt er Underlandet noe å få med seg. Atmosfæren og det problematiske forholdet mellom Iris og Woodnut er verdt billettprisen i seg selv.

Underlandet spilles på Den Nationale Scene frem til og med 13. mai

ANMELDELSE
Internett, baby!
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO ODD MEHUS

 
 
Underlandet
Regi: Victoria H. Meirik
Med: Siren Jørgensen, Bjørn Willberg Andersen, John Ketil Johnsen, Kamilla Grønli Hartvig & Ole Martin Aune Nilsen
 
 

I Underlandet, et slags internett på steroider, kan man leve som man vil. Som i The Matrix kobles man opp til en virtuell virkelighet hvor kun koden og fantasien setter grenser.

 
Morris (Siren Jørgensen) etterforsker Sims (Bjørn Willberg Andersen) rolle i skapelsen av det enigmatiske Gjemmestedet. En virtuell gjenskapelse av et viktoriansk hjem hvor en kan nyte Cognac i vinterhagen, for senere å forgripe seg på virtuelle barn.

Pedofili har jeg aldri sett portrettert på DNS før. Det er synd(!). For i Underlandet er dette kilde til noen av de beste, samt mest ubehagelige scenene jeg har sett. Øyeblikkene utspilt mellom den virtuelle Iris (Kamilla Grønli Hartvig) og en etterforsker på dypt vann, Woodnut (Ole Martin Aune Nilsen) er mesterlige. Det vi vises er stygt, men den spenningen og energien som subtilt, tilbakeholdent skuespill skaper er fortryllende.

Lyd og sceneeffekter setter her et bakteppe av mørk og rå atmosfære som løfter det hele flere hakk. Scenen er innrammet av høye, hvite lerret som fungerer som skjermer gjennomgående i stykket. På disse vises det for det meste flytende bilder av ubestemmelig form. Musikken som så og si alltid lurer i bakgrunnen er forlokkende og faretruende, og på sitt beste inkorporer den elementer sentralt i handlingen. Dette i samspill med en vegg av blomster som fires ned fra oven, samt spillet som foregår skaper noen av de aller vakreste øyeblikkene jeg har sett utspilt på scene.

Sett bort ifra øyeblikkene beskrevet ovenfor er det mye å bite i hva stykket ellers angår. Det begynner fryktelig mystisk. Vi blir kastet rett inn i kjølig dialog mellom Morris og Sims. Det er overveldende og vanskelig å følge, men engasjerende. Dette droppes dessverre etterhvert for en vesentlig mer lettfattelig avslutning som legger fra seg all form for mystikk til fordel for en ryddig konklusjon. Dette er ikke til stykkets fordel. Det er på sitt beste når det er vanskelig å følge. Det kan virke som om noen mistet troen på publikums evne til å svelge en flyktig avslutning, og derfor heller gikk for overforklarelse.

Twisten vi blir servert mot slutten er også noe tullete. Skuespillerne feiler når det kommer til å selge en åpenbaring vanskelig å svelge. Elementene beskrevet før kombinert med malplassert humor i et emosjonelt oppgjør gjør for en skuffende svak avslutning. Den filosofiske debatten rundt eksistens og virtuell kjærlighet som vi gjennom hele stykket mates, avsluttes også dessverre lite tilfredsstillende. Den har til tider noe vettugt å si, men ender opp med å takle banaliteter.

Med dette sagt er Underlandet noe å få med seg. Atmosfæren og det problematiske forholdet mellom Iris og Woodnut er verdt billettprisen i seg selv.

Underlandet spilles på Den Nationale Scene frem til og med 13. mai

Neste artikkel
Kom i krangel med konsertsted - skiftet navn