Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
19.04.2016
ANMELDELSE
Ekte søskenkjærlighet
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO DIANA AFTENIE

 
 
Farvel Helena
Regi: Irene Vaksdal
Med: Irene Vaksdal, Stein Ove Reime, Olav Wiedswang & Julie Kobashi Berrum
 
 

Ellen – nei, Helena – dukker en dag opp på sin søsters dørstokk. Det skal vise seg at hun er blakk, skilt og et snev gal. Overgangen fra en tilværelse i sus og dus til alkoholisme og arbeidervillkår sparker i gang en mani Linn Skåber verdig.

 
I et stykke som Farvel Helena faller det naturlig at rolletolkningene blir det sentrale i opplevelsen. Kvaliteten står og faller på hva skuespillerne leverer og hvordan samspillet mellom dem alle er på scenen. I stykket for hånden er dette en noe variert opplevelse.
 
Av ensemblet er det en rolletolkning det er påfallende å begynne med; Berrums Helena. I rollen som den tilbakevendende søsteren står hun for de aller mest intense, samt campy øyeblikkene i stykket. Ja, for intenst blir det der hun i nær manisk tilstand vrir seg på gulvet i bedrukken koring til «Non, Je ne regrette rien», eller i vilt raseri havner i basketak med en overveldet Karsten (Olav Wiedswang). Det er mye mimikk og mye energi – dette på godt og vondt. For det er en unektelig intens og iøynefallende prestasjon. Til tider er den formidabel. I andre scener føles den fryktelig melodramatisk. Noe som igjen setter den på koalisjonskurs med den resterende forsamlingen.
 
For der Helena er utagerende og på vei over den dype enden, er den resterende forsamlingen heller fattet. Vaksdals tolkning av Embla er rolig og tilbakeholden. Hun fungerer godt som en motsats til Helenas vanvittige utfall, men blir til tider litt vel anonym. De to mannlige tilskuddene til ensemblet skiller seg også drastisk. Reims tolkning av Nils er ved karakterens entre spilt på grensen til det uutholdelig irriterende, men han overrasker utover stykket med dybde i emosjonelle scener. Wiedswangs Karsten er på sin side forsamlingens svakeste kort. Her kan det virke som regien ikke har nådd helt gjennom. En kan se potensialet til en spennende karakter, men dette strever under overflaten av en noe monoton prestasjon.
 
Mye av dette har nok røtter i manus. Wiedswang blir gitt lite å jobbe med i stykkets desidert minst utviklede karakter. Med dette sagt er ikke manus dårlig – overhodet ikke. Det er velskrevet – om noe kort. Stykket hadde hatt godt av 20 – 30 minutter til for å la handlingen utvikle seg hakket mer organisk enn det i det bestående stykket gjør. Spesielt Helenas fall føles forskyndet.
 
Nok om det. For det er mangt å si om stykket ellers. Scenen er forholdsvis enkelt innredet. En stabel kasser er det eneste plassert på scenen idet en kommer inn, og disse fungerer gjennomgående som rekvisitter, møbler og lager for andre rekvisitter. Bakre vegg tar form som et lerret som benyttes til å utspille enkelte usette situasjoner som skyggespill. Disse fungerer fint når det gjelder å gi kontekst til det som skjer på scenen, samt som et atmosfæreskapende verktøy. Denne atmosfæren brytes dessverre med jevne mellomrom av en musikk som føles alt for høy og brautende.
 
Når alt kommer til alt angrer jeg ikke på tiden brukt på Farvel Helena. Ikke akkurat en glødende anbefaling, men en anbefaling for alt det er verdt. Om det hever standarden på studentteater vet jeg ikke, men vel gjennomført er det.
 
Farvel Helena spilles på Det Akademiske Kvarter til og med 23. april

ANMELDELSE
Ekte søskenkjærlighet
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO DIANA AFTENIE

 
 
Farvel Helena
Regi: Irene Vaksdal
Med: Irene Vaksdal, Stein Ove Reime, Olav Wiedswang & Julie Kobashi Berrum
 
 

Ellen – nei, Helena – dukker en dag opp på sin søsters dørstokk. Det skal vise seg at hun er blakk, skilt og et snev gal. Overgangen fra en tilværelse i sus og dus til alkoholisme og arbeidervillkår sparker i gang en mani Linn Skåber verdig.

 
I et stykke som Farvel Helena faller det naturlig at rolletolkningene blir det sentrale i opplevelsen. Kvaliteten står og faller på hva skuespillerne leverer og hvordan samspillet mellom dem alle er på scenen. I stykket for hånden er dette en noe variert opplevelse.
 
Av ensemblet er det en rolletolkning det er påfallende å begynne med; Berrums Helena. I rollen som den tilbakevendende søsteren står hun for de aller mest intense, samt campy øyeblikkene i stykket. Ja, for intenst blir det der hun i nær manisk tilstand vrir seg på gulvet i bedrukken koring til «Non, Je ne regrette rien», eller i vilt raseri havner i basketak med en overveldet Karsten (Olav Wiedswang). Det er mye mimikk og mye energi – dette på godt og vondt. For det er en unektelig intens og iøynefallende prestasjon. Til tider er den formidabel. I andre scener føles den fryktelig melodramatisk. Noe som igjen setter den på koalisjonskurs med den resterende forsamlingen.
 
For der Helena er utagerende og på vei over den dype enden, er den resterende forsamlingen heller fattet. Vaksdals tolkning av Embla er rolig og tilbakeholden. Hun fungerer godt som en motsats til Helenas vanvittige utfall, men blir til tider litt vel anonym. De to mannlige tilskuddene til ensemblet skiller seg også drastisk. Reims tolkning av Nils er ved karakterens entre spilt på grensen til det uutholdelig irriterende, men han overrasker utover stykket med dybde i emosjonelle scener. Wiedswangs Karsten er på sin side forsamlingens svakeste kort. Her kan det virke som regien ikke har nådd helt gjennom. En kan se potensialet til en spennende karakter, men dette strever under overflaten av en noe monoton prestasjon.
 
Mye av dette har nok røtter i manus. Wiedswang blir gitt lite å jobbe med i stykkets desidert minst utviklede karakter. Med dette sagt er ikke manus dårlig – overhodet ikke. Det er velskrevet – om noe kort. Stykket hadde hatt godt av 20 – 30 minutter til for å la handlingen utvikle seg hakket mer organisk enn det i det bestående stykket gjør. Spesielt Helenas fall føles forskyndet.
 
Nok om det. For det er mangt å si om stykket ellers. Scenen er forholdsvis enkelt innredet. En stabel kasser er det eneste plassert på scenen idet en kommer inn, og disse fungerer gjennomgående som rekvisitter, møbler og lager for andre rekvisitter. Bakre vegg tar form som et lerret som benyttes til å utspille enkelte usette situasjoner som skyggespill. Disse fungerer fint når det gjelder å gi kontekst til det som skjer på scenen, samt som et atmosfæreskapende verktøy. Denne atmosfæren brytes dessverre med jevne mellomrom av en musikk som føles alt for høy og brautende.
 
Når alt kommer til alt angrer jeg ikke på tiden brukt på Farvel Helena. Ikke akkurat en glødende anbefaling, men en anbefaling for alt det er verdt. Om det hever standarden på studentteater vet jeg ikke, men vel gjennomført er det.
 
Farvel Helena spilles på Det Akademiske Kvarter til og med 23. april

Neste artikkel
Internett, baby!