Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
22.04.2016
KULTURSTOFF
HEX 2016, fremtidens kunstnere
TEKST & FOTO SIREN LØKAAS

 

 

Hvem kan vel glemme kunstner Markus Moestues dinosaursykkel fra Kunst og Designhøgskolens masterutstilling i 2014.

Tidligere år har nå kjente kunstnere som Cato Løland (som viser verk i årets vestlandsutstilling), professor ved KHIB Annette Kierulf og performancekunstner og yogi Benedicte Clementsen (aktuell i utstillingen Vector #7 på Entre galleri) vist arbeid under skoleutstillingen.

STOFF tok dermed med seg kamera og nysgjerrighet og dro på årets utstilling for å snakke med noen av årets kunstspirer. Årets utstilling heter Hex og består av 25 kunstnere fra 15 forskjellige land som Etiopia, Kina, Island og Russland. Ifølge Kunsthall Bergens nettside har kunstnerne meget forskjellige innfallsvinkler til kunstfeltet som video, installasjon, performance, fotografi, tekst, maling, lyd, tegning og skulptur.

Til utstillernes store glede var utstillingsåpningen pakket til randen av mennesker i alle aldre. Hvis jeg skulle anmelde utstillingen ut fra vernissasjen besto den av en overveldende mengde gratis Cava, klaustrofobi og svette for min del; og nerver, glede og tårer blant kunstnerne. De hadde med seg familie og venner, og sto med favnen full av blomster og gratulasjoner.

Når jeg endelig fikk huket tak i kurator og lærer ved Khib, Pedro Gómez-Egaña var han allerede full på cava og følelser. Han fortalte at det hadde vært noen ekstremt slitsomme, men også givende dager for å få utstillingen til å bli ferdig i tide og å skape det uttrykket de ønsket.

I dagene etter fikk jeg snakket mer med ham.

Hva ligger i utstillingens tittel Hex?

– Hex har ikke noen egentlig mening. Jeg spurte elevene om å finne på en tittel. For dem var det viktig å erkjenne at det ville være en mangfoldig utstilling og at ingen enkelt tematikk ville bli tvunget på dem som en samlende gest. Så da kom de på Hex, et slags lydord som er fengende og gjenkjennelig.Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.33.46

Gómez-Egaña forklarer likevel at kunstnerne har noen fellestrek.

– Jeg tror at de fleste av dem er nysgjerrige og spørrende til verden utenfor. Du finner prosjekter som er knyttet til subkulturer og sosiale grupper, fra sjømenn hos Lin Wang, innvandrere hos Mekdes Shebetta, til rånebil fra Japan i Numi Thorvasson arbeid. Denne interessen for omverdenen viser også disse artistene som mindre opptatte av den romantiske ideen om kunstneren i studio.

Han har sett at elevene tar inspirasjon i det de finner rundt seg i en verden som er mettet med informasjon og kommunikasjon. De arbeider ut fra de ulike fortellingene som sirkulerer rundt dem akkurat nå, samt oppfatningen av informasjonsmetning i seg selv.

– Kunstneren Eva Eichs verk er en meditativ og lydløs tegning som stadig beveger seg framover. Dette er en manifestasjon av en kunstners reaksjon på en verden av mettede impulser. Hver morgen går hun til et tomt galleri og trekker linjer på et stor svart papir. Hun prøver å komme inn i en bestemt tilstand og lar resultatene være synlige.

Det som slo meg i møte med utstillingen er at det er flere rom med kunst, men bare to av disse rommene har lysene slått på samtidig. Denne lysleken sammen med de forskjellige nivåene på gulvet i enkelte av rommene fører en ellers usammenhengende utstilling sammen. Det får utstillingen til å virke som mange små utstillinger og hver av kunstnerne får den oppmerksomheten som verkene deres fortjener.

Det norske eventyret

Kinesiske Lin Wangs kunst er basert på forskjellene mellom kinesisk kunst og den kinesiske kunsten som ble laget for det Europeiske markedet.

– Flere store byer i verden har museer med kinesisk porselen, inkludert Bergen, men dette ble laget for Europa og speiler ikke egentlig det faktiske kinesiske kunstuttrykket.

Hennes verk er nettopp porselen fra hjemlandet hvor hun har malt europeiske sjømannstatoveringer side om side med tradisjonelle kinesiske motiv.

– Porselenet som ble importert til Europa var en eksotisering av kinesisk kultur. På samme måte ble utenlandske sjømenn eksotisert i Kina.

Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.29.37

Hun forklarer at grensene til Kina var stengt, så sjømenn tok bestillinger fra europeere med til den kinesiske grensen hvor det ble tatt med til Jingdezhen, bedre kjent som verdens porselenshovedstad. Det verdenskjente porselenet i hvit og blå var utelukkende laget for europeere og kineserne hadde ikke noe forhold til denne fargekombinasjonen annet enn at de laget den. Fremdeles er det slik at om man drar til Jingdezhen kan man se folk sitte i gatene og selge overflødig porselen fra de mange produsentene som fremdeles driver.

– Jeg har et studio i nærheten av Jingdezhen og har fått hjelp av profesjonelle porselenskunstnere til å lage mine verk. De vil egentlig ikke at jeg skal si det til noen fordi at de synes sjømannstatoveringene er så stygge og vulgære.

Lin Wang forteller at hun bestemte seg for å dra til Norge på grunn av sin egen eksotiske fantasi om landet. Under hele oppveksten fortalte faren hennes skandinaviske eventyr om livet vet kysten.

– Mange nordmenn jeg snakker med har en historie å fortelle om sjømenn i sin egen familie. Alle disse historiene har både noe sannhet og noe oppspinn i seg. Dette så jeg som en parallell til det kinesiske porselenet, hvor porselenskunstnerne fikk beskjed om at de skulle lage noe de ikke helt forsto hva var og brukte sin egen fantasi til å utføre oppgaven.

Wang har for eksempel valgt klassisk kinesisk eksportporselen som saltskål og sausbåt, som hun ikke visste hva man brukte til før hun kom til Europa, men som har vært en del av den kinesiske porselenseksporten siden 1600-tallet.

– Jeg ser både sjømannstatoveringene og porselenet som metaforer. Du kan for eksempel se motivet av en eksotisk kvinne med teksten Hong Kong under, men den er stavet feil fordi det ikke var noen av de som laget tatoveringene som kunne lese det og det hadde blitt kopiert så mange ganger. Jeg så ikke at vi hadde stavet «havet» feil på en av disse skålene før en nordmann kommenterte det når jeg var kommet tilbake her. For den kinesiske porselensmaleren er dette bare et abstrakt kunstverk som skal kopieres, mens for sjømenn var tatoveringene stempel som viste hvor de hadde vært og hva de hadde vært igjennom.

Hun forteller at det oppdelte mønsteret på store tallerkener egentlig var laget for land i Midtøsten, hvor det er vanlig at flere spiser fra samme tallerken. Europeerne likte det, så da ble også det mønsteret bestilt.

– Europeere visste som oftest ikke hva de kinesiske motivene het eller sto for, så de fant på sine egne navn: for eksempel «Lange Elise», som egentlig er He Xiangu en av taoismens åtte udødelige.

Hva blir det neste for deg?

– Jeg vil jobbe videre med porselen og kultur, men det er merkelig. Jeg har begynt å kjenne meg igjen med sjømennene jeg har undersøkt. Når jeg er i Norge og Kina føler jeg meg hjemme, men med det samme jeg lukker kofferten for å dra fra det ene stedet til det andre er det som om hele oppholdet ikke har skjedd.

Rånebilentusiasten

Noen av vernissasjens besøkende ble litt for ivrige i møte med kunsten. Den islandsk-norske kunstneren Numi Thorvasson hadde pimpet en bil og plassert den i utstillingens første rom. Mens jeg sto og tok bilder var det en ung kvinne i full kunst-rus som stakk armen inn i en glipe i vinduet på førersiden av bilen, låste den opp og satte seg inn. Før det fikk utarte seg til noe mer spennende var det en eldre kvinne som tok affære og kjeftet jenten ut derfra.

Var det meningen at folk skulle kunne sette seg inn i bilen, Numi?

– Nei, men bilen virker. Når utstillingen er over skal jeg ut å råne med den. Jeg tror muligens lysinstallasjonen på taket ikke er helt lovlig på norske veier, men jeg kan kjøre til noen stopper meg

Thorvasson forklarer at han har tatt sin inspirasjon fra japansk rånekultur. Han var selv en råner i sine unge dager og har en utdannelse som bilmekaniker fra videregående.

– Jeg vokste opp på Frogner i Oslo, men hadde ikke penger til å kjøpe noe dyr bil, så jeg ville vise de andre hvordan man råner skikkelig og fikset opp en gammel og billig en.Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.30.44

Etter endt mekanikerutdannelse mistet han all lyst til å jobbe med bil. Plutselig handlet alt om å få seg jobb og tjene penger. Ikke før han begynte på kunstskolen som 28-åring, fant han tilbake til gleden ved bil.

– Jeg dro til Japan i tre uker, leide en bil og sov i den på truck stops i håp om å finne de ganske få lastebilene igjen som dekorerer lastebilene sine etter inspirasjon fra TV-serien Truck Rascals eller Torakku yarô fra syttitallet.

Heldigvis for Thorvasson og uheldigvis for TV-seriens hovedperson Bunta Sugawara, døde Sugawara mens Numi fremdeles var i Japan. Dermed fikk kunstneren overvære en minnestund for TV-karakteren hvor alle lastebilsjåførene som var igjen av TV-seriens tilhengere, også kalt Dekotoras, var tilstede.

– Jeg har brukt deres metoder, men på en Opel Kadett istedenfor en lastebil. Dette var folkets bil på 70- og 80-tallet, men de er vanskelig å få tak i nå for de fleste har rustet bort.

Numi forklarer at bilen er gammel og har så lite som 30 hestekrefter under panseret.

– Jeg har ikke gjort noe med selve bilen. Jeg har heller støpt, festet lysekrone og lys som Dekotoras ville gjort og tatt med noen elementer fra min egen tid som råner. For eksempel har jeg disse gule lyktene som jeg har teipet svart kryss over, som var noe alle i gjengen vår hadde på bilene sine.

Kunstneren legger til at han synes det er ganske kult å få til å sette en rånebil inn på en etablert kunstinstitusjon som Bergen Kunsthall.

Hva blir det neste for deg?

– Om to uker skal jeg lansere en bok om Dekotoras i Bremen, deretter lanseres den i London og Vien. Jeg jobber også med en film jeg skal lage fra videodagboken jeg holdt på med mens jeg var i Japan. Men jeg tror jeg trenger ett år eller to pause fra bil nå snart. Det har vært intenst de siste årene og spesielt opp mot denne utstillingen.

Numi har nemlig bare brukt tre måneder på bilen som er utstilt i Bergen Kunsthall.

– Uansett hvilken del av bilen det var snakk om eller hvem jeg spurte av Dekotoras, så sa de alltid at de hadde brukt tre måneder. Da bestemte jeg meg for å gi meg selv tre måneder på å ferdigstille verket mitt. Og det gikk jo det!

Utstillingen står til 8. mai på Bergen Kunsthall og informasjon om kommende arrangementer og performance under festivalen finner du på www.hex.khib.no

KULTURSTOFF
HEX 2016, fremtidens kunstnere
TEKST & FOTO SIREN LØKAAS

 

 

Hvem kan vel glemme kunstner Markus Moestues dinosaursykkel fra Kunst og Designhøgskolens masterutstilling i 2014.

Tidligere år har nå kjente kunstnere som Cato Løland (som viser verk i årets vestlandsutstilling), professor ved KHIB Annette Kierulf og performancekunstner og yogi Benedicte Clementsen (aktuell i utstillingen Vector #7 på Entre galleri) vist arbeid under skoleutstillingen.

STOFF tok dermed med seg kamera og nysgjerrighet og dro på årets utstilling for å snakke med noen av årets kunstspirer. Årets utstilling heter Hex og består av 25 kunstnere fra 15 forskjellige land som Etiopia, Kina, Island og Russland. Ifølge Kunsthall Bergens nettside har kunstnerne meget forskjellige innfallsvinkler til kunstfeltet som video, installasjon, performance, fotografi, tekst, maling, lyd, tegning og skulptur.

Til utstillernes store glede var utstillingsåpningen pakket til randen av mennesker i alle aldre. Hvis jeg skulle anmelde utstillingen ut fra vernissasjen besto den av en overveldende mengde gratis Cava, klaustrofobi og svette for min del; og nerver, glede og tårer blant kunstnerne. De hadde med seg familie og venner, og sto med favnen full av blomster og gratulasjoner.

Når jeg endelig fikk huket tak i kurator og lærer ved Khib, Pedro Gómez-Egaña var han allerede full på cava og følelser. Han fortalte at det hadde vært noen ekstremt slitsomme, men også givende dager for å få utstillingen til å bli ferdig i tide og å skape det uttrykket de ønsket.

I dagene etter fikk jeg snakket mer med ham.

Hva ligger i utstillingens tittel Hex?

– Hex har ikke noen egentlig mening. Jeg spurte elevene om å finne på en tittel. For dem var det viktig å erkjenne at det ville være en mangfoldig utstilling og at ingen enkelt tematikk ville bli tvunget på dem som en samlende gest. Så da kom de på Hex, et slags lydord som er fengende og gjenkjennelig.Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.33.46

Gómez-Egaña forklarer likevel at kunstnerne har noen fellestrek.

– Jeg tror at de fleste av dem er nysgjerrige og spørrende til verden utenfor. Du finner prosjekter som er knyttet til subkulturer og sosiale grupper, fra sjømenn hos Lin Wang, innvandrere hos Mekdes Shebetta, til rånebil fra Japan i Numi Thorvasson arbeid. Denne interessen for omverdenen viser også disse artistene som mindre opptatte av den romantiske ideen om kunstneren i studio.

Han har sett at elevene tar inspirasjon i det de finner rundt seg i en verden som er mettet med informasjon og kommunikasjon. De arbeider ut fra de ulike fortellingene som sirkulerer rundt dem akkurat nå, samt oppfatningen av informasjonsmetning i seg selv.

– Kunstneren Eva Eichs verk er en meditativ og lydløs tegning som stadig beveger seg framover. Dette er en manifestasjon av en kunstners reaksjon på en verden av mettede impulser. Hver morgen går hun til et tomt galleri og trekker linjer på et stor svart papir. Hun prøver å komme inn i en bestemt tilstand og lar resultatene være synlige.

Det som slo meg i møte med utstillingen er at det er flere rom med kunst, men bare to av disse rommene har lysene slått på samtidig. Denne lysleken sammen med de forskjellige nivåene på gulvet i enkelte av rommene fører en ellers usammenhengende utstilling sammen. Det får utstillingen til å virke som mange små utstillinger og hver av kunstnerne får den oppmerksomheten som verkene deres fortjener.

Det norske eventyret

Kinesiske Lin Wangs kunst er basert på forskjellene mellom kinesisk kunst og den kinesiske kunsten som ble laget for det Europeiske markedet.

– Flere store byer i verden har museer med kinesisk porselen, inkludert Bergen, men dette ble laget for Europa og speiler ikke egentlig det faktiske kinesiske kunstuttrykket.

Hennes verk er nettopp porselen fra hjemlandet hvor hun har malt europeiske sjømannstatoveringer side om side med tradisjonelle kinesiske motiv.

– Porselenet som ble importert til Europa var en eksotisering av kinesisk kultur. På samme måte ble utenlandske sjømenn eksotisert i Kina.

Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.29.37

Hun forklarer at grensene til Kina var stengt, så sjømenn tok bestillinger fra europeere med til den kinesiske grensen hvor det ble tatt med til Jingdezhen, bedre kjent som verdens porselenshovedstad. Det verdenskjente porselenet i hvit og blå var utelukkende laget for europeere og kineserne hadde ikke noe forhold til denne fargekombinasjonen annet enn at de laget den. Fremdeles er det slik at om man drar til Jingdezhen kan man se folk sitte i gatene og selge overflødig porselen fra de mange produsentene som fremdeles driver.

– Jeg har et studio i nærheten av Jingdezhen og har fått hjelp av profesjonelle porselenskunstnere til å lage mine verk. De vil egentlig ikke at jeg skal si det til noen fordi at de synes sjømannstatoveringene er så stygge og vulgære.

Lin Wang forteller at hun bestemte seg for å dra til Norge på grunn av sin egen eksotiske fantasi om landet. Under hele oppveksten fortalte faren hennes skandinaviske eventyr om livet vet kysten.

– Mange nordmenn jeg snakker med har en historie å fortelle om sjømenn i sin egen familie. Alle disse historiene har både noe sannhet og noe oppspinn i seg. Dette så jeg som en parallell til det kinesiske porselenet, hvor porselenskunstnerne fikk beskjed om at de skulle lage noe de ikke helt forsto hva var og brukte sin egen fantasi til å utføre oppgaven.

Wang har for eksempel valgt klassisk kinesisk eksportporselen som saltskål og sausbåt, som hun ikke visste hva man brukte til før hun kom til Europa, men som har vært en del av den kinesiske porselenseksporten siden 1600-tallet.

– Jeg ser både sjømannstatoveringene og porselenet som metaforer. Du kan for eksempel se motivet av en eksotisk kvinne med teksten Hong Kong under, men den er stavet feil fordi det ikke var noen av de som laget tatoveringene som kunne lese det og det hadde blitt kopiert så mange ganger. Jeg så ikke at vi hadde stavet «havet» feil på en av disse skålene før en nordmann kommenterte det når jeg var kommet tilbake her. For den kinesiske porselensmaleren er dette bare et abstrakt kunstverk som skal kopieres, mens for sjømenn var tatoveringene stempel som viste hvor de hadde vært og hva de hadde vært igjennom.

Hun forteller at det oppdelte mønsteret på store tallerkener egentlig var laget for land i Midtøsten, hvor det er vanlig at flere spiser fra samme tallerken. Europeerne likte det, så da ble også det mønsteret bestilt.

– Europeere visste som oftest ikke hva de kinesiske motivene het eller sto for, så de fant på sine egne navn: for eksempel «Lange Elise», som egentlig er He Xiangu en av taoismens åtte udødelige.

Hva blir det neste for deg?

– Jeg vil jobbe videre med porselen og kultur, men det er merkelig. Jeg har begynt å kjenne meg igjen med sjømennene jeg har undersøkt. Når jeg er i Norge og Kina føler jeg meg hjemme, men med det samme jeg lukker kofferten for å dra fra det ene stedet til det andre er det som om hele oppholdet ikke har skjedd.

Rånebilentusiasten

Noen av vernissasjens besøkende ble litt for ivrige i møte med kunsten. Den islandsk-norske kunstneren Numi Thorvasson hadde pimpet en bil og plassert den i utstillingens første rom. Mens jeg sto og tok bilder var det en ung kvinne i full kunst-rus som stakk armen inn i en glipe i vinduet på førersiden av bilen, låste den opp og satte seg inn. Før det fikk utarte seg til noe mer spennende var det en eldre kvinne som tok affære og kjeftet jenten ut derfra.

Var det meningen at folk skulle kunne sette seg inn i bilen, Numi?

– Nei, men bilen virker. Når utstillingen er over skal jeg ut å råne med den. Jeg tror muligens lysinstallasjonen på taket ikke er helt lovlig på norske veier, men jeg kan kjøre til noen stopper meg

Thorvasson forklarer at han har tatt sin inspirasjon fra japansk rånekultur. Han var selv en råner i sine unge dager og har en utdannelse som bilmekaniker fra videregående.

– Jeg vokste opp på Frogner i Oslo, men hadde ikke penger til å kjøpe noe dyr bil, så jeg ville vise de andre hvordan man råner skikkelig og fikset opp en gammel og billig en.Skjermbilde 2016-04-22 kl. 11.30.44

Etter endt mekanikerutdannelse mistet han all lyst til å jobbe med bil. Plutselig handlet alt om å få seg jobb og tjene penger. Ikke før han begynte på kunstskolen som 28-åring, fant han tilbake til gleden ved bil.

– Jeg dro til Japan i tre uker, leide en bil og sov i den på truck stops i håp om å finne de ganske få lastebilene igjen som dekorerer lastebilene sine etter inspirasjon fra TV-serien Truck Rascals eller Torakku yarô fra syttitallet.

Heldigvis for Thorvasson og uheldigvis for TV-seriens hovedperson Bunta Sugawara, døde Sugawara mens Numi fremdeles var i Japan. Dermed fikk kunstneren overvære en minnestund for TV-karakteren hvor alle lastebilsjåførene som var igjen av TV-seriens tilhengere, også kalt Dekotoras, var tilstede.

– Jeg har brukt deres metoder, men på en Opel Kadett istedenfor en lastebil. Dette var folkets bil på 70- og 80-tallet, men de er vanskelig å få tak i nå for de fleste har rustet bort.

Numi forklarer at bilen er gammel og har så lite som 30 hestekrefter under panseret.

– Jeg har ikke gjort noe med selve bilen. Jeg har heller støpt, festet lysekrone og lys som Dekotoras ville gjort og tatt med noen elementer fra min egen tid som råner. For eksempel har jeg disse gule lyktene som jeg har teipet svart kryss over, som var noe alle i gjengen vår hadde på bilene sine.

Kunstneren legger til at han synes det er ganske kult å få til å sette en rånebil inn på en etablert kunstinstitusjon som Bergen Kunsthall.

Hva blir det neste for deg?

– Om to uker skal jeg lansere en bok om Dekotoras i Bremen, deretter lanseres den i London og Vien. Jeg jobber også med en film jeg skal lage fra videodagboken jeg holdt på med mens jeg var i Japan. Men jeg tror jeg trenger ett år eller to pause fra bil nå snart. Det har vært intenst de siste årene og spesielt opp mot denne utstillingen.

Numi har nemlig bare brukt tre måneder på bilen som er utstilt i Bergen Kunsthall.

– Uansett hvilken del av bilen det var snakk om eller hvem jeg spurte av Dekotoras, så sa de alltid at de hadde brukt tre måneder. Da bestemte jeg meg for å gi meg selv tre måneder på å ferdigstille verket mitt. Og det gikk jo det!

Utstillingen står til 8. mai på Bergen Kunsthall og informasjon om kommende arrangementer og performance under festivalen finner du på www.hex.khib.no

Neste artikkel
Er du den du vil være?