Jeg har gått på Norges Handelshøyskole i Bergen i snart fire år. Jeg gikk hardt ut høsten 2012. Etter avslag fra en rekke grupper i foreningen, hadde jeg funnet meg til rette i studentavisen K7 Bulletin. Det var likevel med en følelse av fremmedgjøring og ensomhet at jeg observerte det sirkuset som er Norges Handelshøyskoles studentforening (NHHS) i mitt første valg. Jeg stilte som magasinredaktør i nevnte avis. Sammen med meg stilte den erfarne, utdannede journalisten Tiril Gudevold som ansvarlig redaktør, og den meget velartikulerte og dyktige journalistspiren Håkon Block Vagle som nyhetsredaktør.
Det var dog noe uvanlig ved dette valget. Det var konkurranse om stillingen som ansvarlig redaktør. Svæveristen (en person som synger i mannskoret Svæverú ved NHH journ. anm.) Erik Nordbø, mente han var en bedre kandidat en Tiril Gudevold. Det var det ingen andre i redaksjonen som mente. Likevel, grunnet valgordningen på NHH, måtte vi i to dager stå på stand og selge inn valgblokka vår til alle og en. Vi så nemlig at Norbø var svært effektiv i sin smisking med blant annet førstekullistene, og hadde en stor vennekrets. Som alle andre hadde disse også stemmerett ved valget. De visste likevel svært lite om hva som skjedde inne på NHHS mediesenter annenhver helg, til langt utpå natten, og hvordan det resulterte i en rykende fersk studentavis tirsdag morgen.
Jeg diskuterte det hele med en del venner før valget. Jeg mente det var veldig rart at vi skulle måtte bli valgt av en studentmasse på 3000, hvorav en fjerdedel stemte, og hvor denne fjerdedelen var aktive medlemmer av den studentforeningen som avisen (blant annet) hadde som oppgave å overvåke. «Det er ikke sånn det gjøres i noen av landets aviser», bedyret jeg. Såpass med innsikt i medienorge hadde jeg ervervet meg som journalist i Forsvaret. Motargumentet ga ikke mening for meg. Det virket som om det var en bred oppfatning på NHH om at det hele var slik et demokrati burde fungere. De mente det var urettferdig at foreningen ikke skulle ha noe kontroll over hvordan avisen ble drevet. Argumentet om at det hele ble som at Aftenpostens redaktører skulle velges av Stortinget, falt for døve ører. Folk fnøs.
På valgutspørringen følte jeg meg hengt ut. Jeg og Vagle hadde gitt uttrykk for at vi ikke ønsket å tiltre i stillingene våre dersom Nordbø ble valgt. En kritisk røst med mikrofonen i hånden påpekte at dette var forkastelig utifra en eller annen statutt i lovverket. Dette var etter at vi hadde kommet med tilsvar på et annet spørsmål fra samme person. Vi hadde ingen mulighet til å svare. Salen brøt ut i nærmest trampeklapping. I et svakt øyeblikk senere den kvelden nevnte jeg for Nordbø at det ikke var helt uaktuelt å jobbe med han dersom han vant valget.
Nordbø vant ikke valget. Det gjorde vi, men ikke med god margin. Først måtte vi også drite oss ut i et absurd rituale i skolens Aula foran et overstadig beruset femtekull. For de av dere som ikke har bevitnet det, innebærer høstvalget i NHHS å delta på femtekullshowet. Hver valgblokk får i oppgave å sette sammen et shownummer, som til sammen blir en helaften med utdriting. Vi skjønte at dette var noe vi ville unngå å måtte delta på i fremtiden. Vi skjønte også at dette var noe som ikke ville gå lett igjennom hos NHHS.
De neste årene gikk relativt smertefritt. Jeg skrev et leserinnlegg om det jeg oppfattet som foreningens «Gutteklubben grei» etter neste foreningsmøte. Jeg hadde hisset meg opp over opprop fra en brautende guttegjeng. De mente studentforeningen måtte komme foran sannheten. Jeg var målløs. Det resulterte i at en del folk jeg anså meg selv som på hils med, sluttet å anerkjenne min eksistens. For alt jeg vet kan det ha vært i mitt eget hode. Men det var sånn jeg opplevde det. Likevel, K7 Bulletin ble bedre og bedre, samtidig som misnøyen fra de kritiserte latet til å bli større og større. Forholdet mellom avisen og Uken ble på et tidspunkt så dårlig at sistnevnte valgte å ikke svare på henvendelsene de fikk.
Og så skjedde det vi alltid hadde vært redde for. En svæverist vant valget etter et semester med kritiske overskrifter. Tilsynelatende hadde ikke de mest kritiske røstene en gang giddet å lese de faktiske artiklene. Resten av saken er historie. Stoff ble til og K7 Bulletin inntok en ny form med nytt innhold. Redaksjonene i ettertid har måttet plukke opp bitene etter beste evne. Nå er det ingen nye redaktører som har stilt til valg. Samtidig har tidligere journalister frontet et forslag om en innstruksendring som ville resultert i det vi alltid har ønsket. Uavhengige redaktører. Valgt av avisens medlemmer. Studentforeningen stemte nei.
Og det kan diskuteres frem og tilbake. Jeg kan anklages for å ikke ha deltatt i diskusjonen. Folk kan hevde jeg gir dere et unyansert bilde av hendelsesforløpet. Det kan forklares at det skal utarbeides forslag til styreform før en ny avstemning neste høst. At det er uklarheter rundt finansiering. At det nå er enighet om at det skal komme en instruksendring om et halvt år. Men for meg er dette en prinsippsak. NHHS hadde foran seg det som for meg burde vært et åpenbart valg. Og NHHS valgte feil. Igjen. For meg ble det siste gang.
Jeg har ikke vært aktiv i NHHS på et år. Nå er jeg sikker på at jeg ikke skal tilbake. Jeg har fått mye av studentforeningen. Jeg har møtt en haug med dyktige, ålreite folk, som har gitt meg muligheter jeg aldri ville ha hatt hvis det ikke var for NHHS. Jeg har deltatt i Uken og NHH-symposiet. Sistnevnte var det som fikk meg til å ikke slutte på skolen høsten 2013. Men dette var en strike out. Jeg klarer ikke identifisere meg med NHHS lengre. De skal prøve på nytt til høsten. Det får bli deres sak.