Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
28.04.2016
ANMELDELSE
Nordisk ultra-minimalisme
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO JOHAN ROSENMUNTHE

 
 

My Bubba – Big Bad Good

 

På sitt tredje album trer My Bubba inn i rollen som yppersteprestinner av minimalistisk folkpop så ettertrykkelig at det knapt er noe igjen å høre på.

 
Med Big Bad Good har My Bubba nærmest perfeksjonert de minimalistiske trekkene ved deres tidligere album. Gitar kan ofte høres lavt klimprende i bakgrunnen. Mager perkusjon danner til tider en grunnmur sårt etterspurt for variasjons skyld, men oftest er det eneste i lydbildet å snakke om harmoniene drevet frem av de vokale prestasjonene til My og Bubba.

Råheten ved My Bubbas tredje album er påfallende fra start. Flere sanger er av de aller første tagningene som ble tatt. «Sister» høres da også ut som om det ble tatt opp på avstand med en mobil fra 90-tallet. Sett bort fra dette farer den iboende følelsen av uferdighet pent med de fleste andre sporene. Det tilfører den forholdsvis tradisjonelle folkpopen en følelse av dyp intimitet.

Min opplevelse av enkelte av sangene kan beskrives som å til sengs – under en glipe morgensol – få hvisket sangene stille. Litt som med Stein Torleif Bjella. Bare her av to vakre sangerinner og ikke en hårete Åling. Det er virkelig en bragd, og det gjør sanger som «Carolina» og «Ghost Sweat» til noe helt spesielt.

På andre spor er duoen vesentlig mer oppstemte – ikke at det sier så mye i selskapet av spor disse befinner seg i. «Big Good Bad» skinner her gjennom som ikke bare et spor med høyere tempo og mer energisk fremføring enn de andre roligere, men også som det produksjonsmessig mest omfattende. Her overlappes harmonier lag på lag, og en bakgrunn av trommer på loop overtar for nostalgisk gitarklimpring.

Sporet, som åpner plata, sammen med de nevnt ovenfor er dessverre av de få som skiller seg ut i det som samlet sett er en halvtime behagelig og velklingende musikk, som trekkes ned av en kjedsomhet med rot i monotoni. Det er heller ikke så fryktelig mye å bite i hva tekstene angår. De er ikke dårlige, men linjer som «My father – my heart surgeon father / Fixes broken hearts – fixes brokedown hearts / – but you can`t fix mine» er ikke akkurat Cohen.

ANMELDELSE
Nordisk ultra-minimalisme
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO JOHAN ROSENMUNTHE

 
 

My Bubba – Big Bad Good

 

På sitt tredje album trer My Bubba inn i rollen som yppersteprestinner av minimalistisk folkpop så ettertrykkelig at det knapt er noe igjen å høre på.

 
Med Big Bad Good har My Bubba nærmest perfeksjonert de minimalistiske trekkene ved deres tidligere album. Gitar kan ofte høres lavt klimprende i bakgrunnen. Mager perkusjon danner til tider en grunnmur sårt etterspurt for variasjons skyld, men oftest er det eneste i lydbildet å snakke om harmoniene drevet frem av de vokale prestasjonene til My og Bubba.

Råheten ved My Bubbas tredje album er påfallende fra start. Flere sanger er av de aller første tagningene som ble tatt. «Sister» høres da også ut som om det ble tatt opp på avstand med en mobil fra 90-tallet. Sett bort fra dette farer den iboende følelsen av uferdighet pent med de fleste andre sporene. Det tilfører den forholdsvis tradisjonelle folkpopen en følelse av dyp intimitet.

Min opplevelse av enkelte av sangene kan beskrives som å til sengs – under en glipe morgensol – få hvisket sangene stille. Litt som med Stein Torleif Bjella. Bare her av to vakre sangerinner og ikke en hårete Åling. Det er virkelig en bragd, og det gjør sanger som «Carolina» og «Ghost Sweat» til noe helt spesielt.

På andre spor er duoen vesentlig mer oppstemte – ikke at det sier så mye i selskapet av spor disse befinner seg i. «Big Good Bad» skinner her gjennom som ikke bare et spor med høyere tempo og mer energisk fremføring enn de andre roligere, men også som det produksjonsmessig mest omfattende. Her overlappes harmonier lag på lag, og en bakgrunn av trommer på loop overtar for nostalgisk gitarklimpring.

Sporet, som åpner plata, sammen med de nevnt ovenfor er dessverre av de få som skiller seg ut i det som samlet sett er en halvtime behagelig og velklingende musikk, som trekkes ned av en kjedsomhet med rot i monotoni. Det er heller ikke så fryktelig mye å bite i hva tekstene angår. De er ikke dårlige, men linjer som «My father – my heart surgeon father / Fixes broken hearts – fixes brokedown hearts / – but you can`t fix mine» er ikke akkurat Cohen.

Neste artikkel
Verden smelter!