TEKST  & FOTO SIREN LØKAAS

Fredag 20. mai var det endelig bachelorstudentene ved Kunsthøgskolen i Bergen sin tur å vise at de er like dyktige og kreative kunstnere som masterstudentene vi snakket med for noen uker siden.

Utstillingens navn Mono No Aware står i kontrast til de upretensiøse verkene med alt fra utstoppede dyr til malerier av scener fra voldelige TVspill. Mono No Aware eller 物の哀れ, stammer fra Buddhisme og handler om sensitivitet til ephemera eller tingenes flyktighet og empati mot ting. Muligens sikter dette til studentenes korte utstilling eller utdannelsens slutt. Muligens er det bare en buddhistisk måte å tenke på kunstens YOLO. Ikke vet jeg, men litt fint og i overkant kryptisk vil jeg absolutt kalle det.

Det er mye mer variasjon i både kvalitet og gjennomføring på bachelornivå enn blant masterstudentene. Muligens er dette fordi at de er flere i klassen på BA? Ifølge Khibs nettsider er det 31 stykker på kunst og 26 på design. Eller muligens er det fordi studentene får mindre individuell oppfølging? Ikke minst ser det ut til at utstillingen er uten en overordnet kurator.

I alle fire etasjene i skole- og utstillingslokalene til Khib i Strømgaten 1 kan man se alle kunststudentenes arbeider i rom, ganger, kjellere og loft. Ellers kan man se designstudentenes utstilling i Marken 37.

Det er alt for mange kunstnere og visuelle uttrykk til å gå igjennom alt, men jeg vil trekke frem kunstner Isis Minou Maakestad og Twana Abdullrahman Ali som bruker sine personlige, kulturelle og familiære forhold til å fortelle universelle historier om fellesskap, samhold og fremmedgjøring.

Aya Urhammers verk ABSTRACT DIAGNOSES er en performance i flere deler. Jeg fikk se første del på utstillingens vernissage. Kunstneren ser på finans- og aksjemarkedets musikalske struktur. En musiker spilte dagens aksjeforandringer på cello slik at vi som opplevde performancen fikk oppleve det forholdsvis lukkede aksjemarkedet på en annerledes og fysisk måte.

Hele bygget som rommer utstillingen er som vanlig malt hvitt, men det var også kunst i ganger, trapper og i kjelleren. Det var muligens også kunst opp den blå vindeltrappen, men jeg turte ikke å gå opp for å sjekke. Kunsten tok plass der den kunne og/eller ville, men dette gjorde også at noen verk og kunstnere fikk mer oppmerksomhet enn andre uansett om dette var kvalitetsmessig fortjent eller ikke.

Kveldens skuffelse var at sukkerspinnmaskinen ikke virket da jeg kom ned for å få en smak, men ellers var utstillingen velfungerende i alle sine attraksjoner og sinnssykt smakfullt orkestrert i det fine og romslige gamle skolebygget. Vel verd besøket!

Utstillingen står til 29. mai