Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
03.06.2016
ANMELDELSE
Forløsende upretensiøst
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO JULIE KRISTIANSEN KVAMME

 

Shakanaka – Nothing At All

Vibbefanger

 

Selv om Shakanaka snakker om ubrukt potensiale, å være en skuffelse og generell ørkesløshet, er det noe ufattelig forløsende ved EPen deres, Nothing At All.

 

Det slår en fra første stund på den herlig repeterende singelen «Baby Steps». Det er er noe lett, spontant og forførende i det helt enkle oppsettet til gutta. En dras inn i et univers med en distinkt følelse av slitte sko, lunka pils og sene netter gatelangs. Det er ufattelig appellerende, og selv om musikken tematisk ikke alltid er positiv blir jeg glad av å lytte.

Med kun trommer og gitar ledes en fremover i et lydbilde som vanskelig kan kalles noe annet en skranglete – om ufattelig sjarmerende. Skranglete, men ikke dårlig. Det låter tight og musikalsk generelt er det ikke så mye å klage på. Sjangermessige vil jeg kalle det garasjerock, og det følger med dette at det ikke er overstadig produsert eller komplisert – dette for det bedre.

Akkurat dette går igjen på hele EPen – det enkle. Linjer som «Walking with a girl / It was very good / Lost my job / Bought some new shoes / Met a new girl» fra «Pretty Dentist» viser også dette tekstmessig. Det er lett og fornøyelig, men blir etterhvert litt monotont. De fire sangene på EPen er til tider vanskelige å skille, og jeg savner det lekne fra deres tidligere «French Fries» – en fantastisk låt.

Med dette sagt lar jeg meg gjerne vugge videre i kveldssolen.  

ANMELDELSE
Forløsende upretensiøst
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO JULIE KRISTIANSEN KVAMME

 

Shakanaka – Nothing At All

Vibbefanger

 

Selv om Shakanaka snakker om ubrukt potensiale, å være en skuffelse og generell ørkesløshet, er det noe ufattelig forløsende ved EPen deres, Nothing At All.

 

Det slår en fra første stund på den herlig repeterende singelen «Baby Steps». Det er er noe lett, spontant og forførende i det helt enkle oppsettet til gutta. En dras inn i et univers med en distinkt følelse av slitte sko, lunka pils og sene netter gatelangs. Det er ufattelig appellerende, og selv om musikken tematisk ikke alltid er positiv blir jeg glad av å lytte.

Med kun trommer og gitar ledes en fremover i et lydbilde som vanskelig kan kalles noe annet en skranglete – om ufattelig sjarmerende. Skranglete, men ikke dårlig. Det låter tight og musikalsk generelt er det ikke så mye å klage på. Sjangermessige vil jeg kalle det garasjerock, og det følger med dette at det ikke er overstadig produsert eller komplisert – dette for det bedre.

Akkurat dette går igjen på hele EPen – det enkle. Linjer som «Walking with a girl / It was very good / Lost my job / Bought some new shoes / Met a new girl» fra «Pretty Dentist» viser også dette tekstmessig. Det er lett og fornøyelig, men blir etterhvert litt monotont. De fire sangene på EPen er til tider vanskelige å skille, og jeg savner det lekne fra deres tidligere «French Fries» – en fantastisk låt.

Med dette sagt lar jeg meg gjerne vugge videre i kveldssolen.  

Neste artikkel
Fiffen i Ferrari