Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.06.2016
ANMELDELSE
Verdens Beste Band
TEKST OLVE HAGEN WOLD
BILDE PLAYGROUND MUSIC

 

Nå snakker vi ikke lenger. Alt som trenger å sies, har blitt sagt.

CDSTUMM389

Swans
The Glowing Man

Young God Records (USA), Mute Records, Playground Music Norway
17. juni 2016

 

Det er nesten utrolig at det i det hele tatt er mulig å ha så høye forventninger til en plate og likevel bli blåst av banen. Og jeg har aldri hatt så høye forventninger før. Swans’ album fra 2012 The Seer er, for å si det nøkternt og objektivt, det beste albumet som noensinne har blitt og antageligvis kommer til å bli gitt ut. Oppfølgeren To Be Kind, også et to timer langt, episk dobbelalbum, var ikke den samme reisen ned i underverdenen, men likevel platen som gjorde det tilsynelatende umulige: å gjøre Swans mer tilgjengelig og catchy, uten å gjøre kompromisser med visjonen til Swans egne Michael Gira.

For de uinnvidde er Swans et av de få bandene som er så overskridende at de blir sin egen sjanger. På Wikipedia er de definert som eksperimentell rock, og eksperimentell er definitivt beskrivende, men det er mer i mangel på et bedre ord. Er det støyrock? Postpunk? Industriell? Heavy metal? Psykedelisk? Postrock? Neofolk? Nei, det er Swans. Det er et monster. Det er bassdrevne, groovy, perkussive melodier, suggererende rytmer, tunge, sludgy gitarriff, tremolospilling, akustiske gitarer, steelgitarer, hylekor, messingblåsere, synther, klokkespill, og Giras grove og dominerende baritonstemme. Det er mektig. Det er enormt. Det er intenst. Det er hypnotiserende. Det er vakkert. Det er brutalt. Andre band som Godflesh, Neurosis, Godspeed You! Black Emperor, Liturgy, Death Grips og Tool, ligner på Swans, men det er ingen band Swans ligner på.

Der The Seer åpnet med en slags teaser, og To Be Kind kjørte rett på med albumets, og kanskje karrièrens sterkeste enkeltlåt, begynner The Glowing Man rolig, i et postrock- og nesten ambientaktig landskap, før den gradvis skrur opp intensiteten, og du tenker nå snakker vi, og så kommer den akustiske gitaren og perkusjonen inn og du tenker at nå, NÅ snakker vi og så kommer riffet og du tenker at NÅ SNAKKER VI, nå er det SNAKKING som foregår, nå er det snakking på et så høyt nivå at vi må tilbake til Winston Churchill eller Cæsar eller fuckings Bergprekenen for å finne maken, nå skal du bare holde kjeft og lytte i to timer, for nå, NÅ er det Michael Giras tur til å snakke. Og derfra blir det bare bedre.

For å være mer substansiell er dette gjenkjennelig Swans. Hvis du kjenner bandet, er det få elementer du ikke vil kjenne igjen fra tidligere utgivelser, kuttet opp og satt sammen på nye måter. Det betyr ikke at albumet føles uoriginalt, for selv om innpakningen er gjenkjennelig, er det låtskrivingen som slår luften ut av deg. Det mangler heller ikke på overraskelser og nyvinninger, som det sinnssykt fete opptempo rockeriffet i andre halvdel av tittellåten, eller «Finally, Peace», en underspilt greie som kanskje kan være det fineste Gira har skrevet. Generelt er det mer postrock her enn på de to forrige platene. Det er mykere og mer tilgjengelig enn The Seer; de mest metallaktige riffene og de fleste rene støypartiene er droppet her, uten at det betyr at platen ikke kan være brutal og kvelende. I motsetning til To Be Kind føles dette mer som en reise enn som en samling av enkeltlåter.

Å si at dette er årets album er en underdrivelse. Vi hadde vært heldige hvis vi fikk én plate som dette per generasjon. Hvis Swans fortsetter å gi ut to timer med dette hvert andre år, er det nesten så jeg ikke skjønner hvorfor andre fortsetter å lage musikk.

ANMELDELSE
Verdens Beste Band
TEKST OLVE HAGEN WOLD
BILDE PLAYGROUND MUSIC

 

Nå snakker vi ikke lenger. Alt som trenger å sies, har blitt sagt.

CDSTUMM389

Swans
The Glowing Man

Young God Records (USA), Mute Records, Playground Music Norway
17. juni 2016

 

Det er nesten utrolig at det i det hele tatt er mulig å ha så høye forventninger til en plate og likevel bli blåst av banen. Og jeg har aldri hatt så høye forventninger før. Swans’ album fra 2012 The Seer er, for å si det nøkternt og objektivt, det beste albumet som noensinne har blitt og antageligvis kommer til å bli gitt ut. Oppfølgeren To Be Kind, også et to timer langt, episk dobbelalbum, var ikke den samme reisen ned i underverdenen, men likevel platen som gjorde det tilsynelatende umulige: å gjøre Swans mer tilgjengelig og catchy, uten å gjøre kompromisser med visjonen til Swans egne Michael Gira.

For de uinnvidde er Swans et av de få bandene som er så overskridende at de blir sin egen sjanger. På Wikipedia er de definert som eksperimentell rock, og eksperimentell er definitivt beskrivende, men det er mer i mangel på et bedre ord. Er det støyrock? Postpunk? Industriell? Heavy metal? Psykedelisk? Postrock? Neofolk? Nei, det er Swans. Det er et monster. Det er bassdrevne, groovy, perkussive melodier, suggererende rytmer, tunge, sludgy gitarriff, tremolospilling, akustiske gitarer, steelgitarer, hylekor, messingblåsere, synther, klokkespill, og Giras grove og dominerende baritonstemme. Det er mektig. Det er enormt. Det er intenst. Det er hypnotiserende. Det er vakkert. Det er brutalt. Andre band som Godflesh, Neurosis, Godspeed You! Black Emperor, Liturgy, Death Grips og Tool, ligner på Swans, men det er ingen band Swans ligner på.

Der The Seer åpnet med en slags teaser, og To Be Kind kjørte rett på med albumets, og kanskje karrièrens sterkeste enkeltlåt, begynner The Glowing Man rolig, i et postrock- og nesten ambientaktig landskap, før den gradvis skrur opp intensiteten, og du tenker nå snakker vi, og så kommer den akustiske gitaren og perkusjonen inn og du tenker at nå, NÅ snakker vi og så kommer riffet og du tenker at NÅ SNAKKER VI, nå er det SNAKKING som foregår, nå er det snakking på et så høyt nivå at vi må tilbake til Winston Churchill eller Cæsar eller fuckings Bergprekenen for å finne maken, nå skal du bare holde kjeft og lytte i to timer, for nå, NÅ er det Michael Giras tur til å snakke. Og derfra blir det bare bedre.

For å være mer substansiell er dette gjenkjennelig Swans. Hvis du kjenner bandet, er det få elementer du ikke vil kjenne igjen fra tidligere utgivelser, kuttet opp og satt sammen på nye måter. Det betyr ikke at albumet føles uoriginalt, for selv om innpakningen er gjenkjennelig, er det låtskrivingen som slår luften ut av deg. Det mangler heller ikke på overraskelser og nyvinninger, som det sinnssykt fete opptempo rockeriffet i andre halvdel av tittellåten, eller «Finally, Peace», en underspilt greie som kanskje kan være det fineste Gira har skrevet. Generelt er det mer postrock her enn på de to forrige platene. Det er mykere og mer tilgjengelig enn The Seer; de mest metallaktige riffene og de fleste rene støypartiene er droppet her, uten at det betyr at platen ikke kan være brutal og kvelende. I motsetning til To Be Kind føles dette mer som en reise enn som en samling av enkeltlåter.

Å si at dette er årets album er en underdrivelse. Vi hadde vært heldige hvis vi fikk én plate som dette per generasjon. Hvis Swans fortsetter å gi ut to timer med dette hvert andre år, er det nesten så jeg ikke skjønner hvorfor andre fortsetter å lage musikk.

Neste artikkel
Vil redde verden