TEKST JOHANNES HOLTMON
FOTO TEEMU PÄIVÄRINNE
Da jeg var liten, trodde jeg at barn kom til verden i det øyeblikket en mann og en kvinne ble rette ektefolk, altså at fødselen fant sted i kirken, som en obligatorisk del av vielsen. Jeg så for meg at barnet plutselig, på magisk vis, dukket opp i brudens armer. Så dro familien hjem, og livet var upåklagelig.
Voksenliv og reproduksjon virker ikke like fortryllende i Geir Nummedals andre bok, novellesamlingen Få barn, som ble utgitt på Oktober forlag denne våren. Som tittelen indikerer ligger fokuset på barn, og da spesielt hvordan disse påvirker livene til voksne mennesker – enten barna er til stede eller glimrer med sitt fravær. Novellene forteller om vanlige norske mennesker: Et ungt par som skal sjøsette en robåt på sommerens hyttetur; Et tiårig skilsmissebarn hjemme fra skolen med forkjølelse; To eldre mennesker som møtes igjen etter mange år, med ulike forventninger til gjenforeningen; En enslig, middelaldrende kvinne på ferie i Venezia, med en graviditetstest i veska – og så videre. Karakterene er upretensiøse og troverdige, og novellene byr på små innblikk i livene deres.
Språket fremstår både forseggjort og utvungent. Nummedal har et blikk for hverdagslige detaljer, og later til å ha satt sin ære i å gjengi disse mest mulig presist. Ofte skriver han tett opp mot fortellerstemmens søkende blikk og sanser, noe som skaper en følelse av intimitet som hviler over novellesamlingen:
«Jeg stikker hodet inn i sommeren fra i fjor og lukter mer enn jeg ser: sleip mose, råte og våte steiner, en harsk eim fra grillen, flaska med tennvæske som ikke har korken skrudd skikkelig på. Inn mot veggen ligger årene, sprukne og flisete mot håndflatene når jeg lemper dem ut i gresset med hvert sitt klunk. Så løfter jeg ut de andre tingene vi bruker om sommeren, setter dem på de vante plassene.»
I det store og det hele er det fint å lese, men jeg tar meg i å savne litt friksjon og snert, da de finstemte stemningsbeskrivelsene har en tendens til å tippe over i det vel trygge og bedagelige. Litt for ofte føles det som om ingenting egentlig står på spill, og som leser blir man værende litt på utsiden. Når det underliggende alvoret omsider pipler til overflaten, har det mistet mye av sitt momentum.
Få barn er tidvis en referansetung novellesamling, med henvisninger både til musikk, TV-serier, og annen litteratur. Mest påfallende er det i den lengste av dem, «Voksne mannen», som forteller om en David Bowie-frelst familiefar – tilsynelatende velfungerende, inntil han en dag overmannes av en ubeskrivelig angst, og blir hjemmeværende.
Det å referere til musikk er i og for seg greit, og kan være en god måte å synliggjøre f.eks. personlighetstrekk eller sosial tilhørighet på. Slike referanser bør imidlertid ikke tillegges altfor stor symbolsk verdi. Det å la en utbrent og deprimert mann lytte til Bowies plater Low og The Next Day, mens han frykter for den repetitive morgendagen, oppleves for eksempel som et litt for enkelt grep. Det er ingen tvil om at musikk kan være til trøst for den som har det kjipt, men som bærebjelke for en lengre novelle føles dette som et litt tynt utgangspunkt.
Man kan ganske sikkert ikke vite helt hva det vil si å være forelder før man er det, og enda mindre vite hvordan det er å miste et barn før man har mistet et. Kanskje er det mangel på lignende livserfaring som gjør at denne leseren opplever novellene i Få barn som litt uengasjerende. Stadig oppdukkende ord og vendinger som «hun nye i salgsteamet», «stiller inn fraværsassistenten» og «det åpne kontorlandskapet», styrker også følelsen av at boken er skrevet med en litt annen målgruppe i tankene.
Likevel, muligheten av å sette nytt liv til verden er noe de fleste forholder seg til gjennom hele livet, på den ene eller den andre måten (se første avsnitt). Et prosjekt med dette som utgangspunkt burde kunne avføde medrivende og interessant litteratur. Dessverre lykkes ikke Nummedal helt i dette, og Få barn står igjen som en godt ment, om enn ikke helt godt utført, novellesamling.