Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
08.09.2016
ANMELDELSE
Vidunderlige Italia

TEKST MATS VEDERHUS
FOTO EMANUELA SCARPA

 

 

Med neo-noir thrilleren Suburra har regissør Stefano Sollima begått et mesterverk.

 

Suburra foregår i Roma i 2011, satt til dagene da pave Benedict XVI bestemte seg for å resignere (i virkeligheten skjedde dette i 2013). Parlamentsmedlemmet Filippo Malgradi (Pierfrancesco Favino) har en hang til horer og rus. Under kjødelig omgang med to av det første slaget kreperer en av dem grunnet en overdose. Ikke bare sitter Filippo med en død, og en hissig hore på hendene — den døde var mindreårig. Det ene leder til det andre. Tjenester kalles inn, og plutselig bryter det ut krig mellom to rivaliserende mafia-familier.

Det er mange og ingen «hoved»-personer i denne filmen, og handlingen kunne slik sett vært forvirrende. Men det er den ikke, kanskje først og fremst fordi alle personene er tett knyttet sammen og utgjør sentrale brikker i spillet som handlingen sentreres rundt.

Domino-effekt
Som nevnt er alle personene i handlingen tett knyttet sammen, og idet krigen bryter løs får man følelsen av at noen har satt i gang en domino-effekt. Når man i tillegg får servert treffende dialog er det snakk om et manus som er, etter min mening, tilnærmet perfekt.

Musikken er servert av franske M83, som er et elektronika-band. Med tanke på at dette er en neo-noir film fungerer musikken svært godt. Den klarer å gjøre alt et godt lydspor skal gjøre, nemlig å underbygge og forsterke scenene i filmen, samtidig som låtene også står sterkt på egenhånd.

Sublim jobb
Apropos ting som forsterker scenene i filmen: kinematograf Paolo Carnera har gjort en sublim jobb på denne filmen – kameravinklingene og lyssettingen er hypnotiserende, samtidig som den aldri føles «over the top».

Det eneste negative ved denne filmen er egentlig volden – for den er det mye av. Hvis du ikke tåler den slags, ikke se denne filmen. Samtidig må det nevnes at volden sjelden eller aldri er grotesk, og aldri er den uten sammenheng. Selv når en person blir spist levende av en hund gjøres det smakfullt. Dette er med andre ord ikke en Quentin Tarantino-film.

Når det kommer til skuespillerne er det på sin plass å trekke frem Pierfrancesco Favino – han har tidligere vært med i Hollywood-produksjoner som Angels and Demons og The Chronicles of Narnia: Prince Caspian. Han er altså ikke noen nybegynner i skuespillerfaget, men kommer virkelig til sin rett i denne filmen. Han evner å gi Filippo Malgradi den rette blandingen av nervøsitet, sinne, frustrasjon og inderlighet.

Greta Scarano bør også nevnes – hun gjør lite ut av seg i filmens første halvdel, men hennes karakter Viola viser seg som en selvstendig, modig og hevngjerrig person i filmens siste halvdel, samtidig som det ikke er vanskelig å føle sympati for henne.

Mesterverk
Alt i alt er denne filmen et mesterverk – i det minste i sin genre. Hvis du liker noir-filmer, gangster-filmer eller bare har en svakhet for italienske filmer generelt vil du mest sannsynlig elske denne filmen. Italienske produksjoner er tross alt ikke hverdagskost på norske kinoer.

ANMELDELSE
Vidunderlige Italia

TEKST MATS VEDERHUS
FOTO EMANUELA SCARPA

 

 

Med neo-noir thrilleren Suburra har regissør Stefano Sollima begått et mesterverk.

 

Suburra foregår i Roma i 2011, satt til dagene da pave Benedict XVI bestemte seg for å resignere (i virkeligheten skjedde dette i 2013). Parlamentsmedlemmet Filippo Malgradi (Pierfrancesco Favino) har en hang til horer og rus. Under kjødelig omgang med to av det første slaget kreperer en av dem grunnet en overdose. Ikke bare sitter Filippo med en død, og en hissig hore på hendene — den døde var mindreårig. Det ene leder til det andre. Tjenester kalles inn, og plutselig bryter det ut krig mellom to rivaliserende mafia-familier.

Det er mange og ingen «hoved»-personer i denne filmen, og handlingen kunne slik sett vært forvirrende. Men det er den ikke, kanskje først og fremst fordi alle personene er tett knyttet sammen og utgjør sentrale brikker i spillet som handlingen sentreres rundt.

Domino-effekt
Som nevnt er alle personene i handlingen tett knyttet sammen, og idet krigen bryter løs får man følelsen av at noen har satt i gang en domino-effekt. Når man i tillegg får servert treffende dialog er det snakk om et manus som er, etter min mening, tilnærmet perfekt.

Musikken er servert av franske M83, som er et elektronika-band. Med tanke på at dette er en neo-noir film fungerer musikken svært godt. Den klarer å gjøre alt et godt lydspor skal gjøre, nemlig å underbygge og forsterke scenene i filmen, samtidig som låtene også står sterkt på egenhånd.

Sublim jobb
Apropos ting som forsterker scenene i filmen: kinematograf Paolo Carnera har gjort en sublim jobb på denne filmen – kameravinklingene og lyssettingen er hypnotiserende, samtidig som den aldri føles «over the top».

Det eneste negative ved denne filmen er egentlig volden – for den er det mye av. Hvis du ikke tåler den slags, ikke se denne filmen. Samtidig må det nevnes at volden sjelden eller aldri er grotesk, og aldri er den uten sammenheng. Selv når en person blir spist levende av en hund gjøres det smakfullt. Dette er med andre ord ikke en Quentin Tarantino-film.

Når det kommer til skuespillerne er det på sin plass å trekke frem Pierfrancesco Favino – han har tidligere vært med i Hollywood-produksjoner som Angels and Demons og The Chronicles of Narnia: Prince Caspian. Han er altså ikke noen nybegynner i skuespillerfaget, men kommer virkelig til sin rett i denne filmen. Han evner å gi Filippo Malgradi den rette blandingen av nervøsitet, sinne, frustrasjon og inderlighet.

Greta Scarano bør også nevnes – hun gjør lite ut av seg i filmens første halvdel, men hennes karakter Viola viser seg som en selvstendig, modig og hevngjerrig person i filmens siste halvdel, samtidig som det ikke er vanskelig å føle sympati for henne.

Mesterverk
Alt i alt er denne filmen et mesterverk – i det minste i sin genre. Hvis du liker noir-filmer, gangster-filmer eller bare har en svakhet for italienske filmer generelt vil du mest sannsynlig elske denne filmen. Italienske produksjoner er tross alt ikke hverdagskost på norske kinoer.

Neste artikkel
Trenger ingen tabloid tittel