Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
09.09.2016
ANMELDELSE
Selv leiemordere blir gamle
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO OLE FRIELE JR.

 

 

Kjøkkenheisen – The Dumb Waiter

Av Harold Pinter
Regi Anne-Karen Hytten
Med Karl Bomann-Larsen & Jon Ketil Johnsen

 

Det skjer tilsynelatende lite i DNS nye oppsetning Kjøkkenheisen – The Dumb Waitor.

 

Publikum blir møtt av to menn, en i grå dress og en i sort, på hver sin seng. Det gis ingen hint om hvem de er, eller hvorfor de er hvor de er. Etterhvert får en servert drypp av sannheten, uten at en ved stykkets slutt egentlig er helt sikker på hva deres situasjon var.

Den graden av forvirring stykket setter og etterlater publikum i, er et av dets styrker. For en forstår etterhvert som handlingen (om man kan kalle det en handling) skrider frem at den overhodet ikke er av noen som helst viktighet. Det som er viktig er manus og de to som fremlegger det for publikum.

Med dette sagt er ikke akkurat hva en skal trekke fra Pinters tekst så lett å få grepet om. Den er vittig på en mørk, samt absurd måte. Den skrur sakte, men sikkert opp spenningen før den til sist eksploderer i et surrealistisk øyeblikk som blir ved en. Ukonvensjonelle gjenstander brukes gjennomgående til overraskende effekt hva spenningen angår. En kjøkkenheis har sjelden vært forventet på en like anspent måte.

Samtidig er det et snakksalig manus av den typen hvor hverdagslig prat går lett mellom verbalt anlagte karakterer. Og som i andre tilfeller av den slags dialog rommer øyensynlig ubetydelige linjer eksistensielle angst og alt annet som følger alderdommen med. Enkelte har trukket linjer til Tarantinos Reservoir Dogs og Pulp Fiction hva dialogen og karakterene angår, og det er ikke en dårlig sammenligning.

Karl Boman-Larsen som Gus og Ketil Johnsen som Ben evner å spille ut manuset troverdig, om noe ensformig. Boman-Larsens Gus går fra å se ut som en mann med et ben i graven, til å utbryte absurditeter til usette karakterer i frenetisk angst fra en scene til annen.  Det er underholdende en stund og det er aldri vanskelig å skille akkurat i hvilket sinnelag Gus er, men det tys litt vel ofte til høyt lydnivå og veivende armer. Best er Boman-Larsen i noen få scener hvor Gus utviser et fokus han til da gav lite uttrykk om besitte.

Ketil Johnsen går på mange måter samme veien som Boman-Larsen. Ben er den yngre og mer dominerende skikkelsen av tospannet, og bildet en danner seg av ham fra start slår heller ikke sprekker bortsett fra i noen helt få scener. Han er til tider faretruende rød i toppen og foretrekker som Boman-Larsen lyd over subtilitet. Om dette sammentreffet skyldes en regissør med øyne for en større scene og et større publikum, eller overengasjerte skuespillere er jeg ikke helt sikker på, men det fungerer ikke så alt for godt i konteksten.

Scenen er innredet med de førnevnte sengene, og det er det. Overraskende nok var disses effekt på meg overraskende stor. For ved hjelp av sengetøy sies det ganske mye om karakterene. Her kan det være at jeg legger langt mer mening i tilfeldige forskjeller enn jeg burde, men jeg velger, samt håper at dette var tiltenkt.

Bestem om jeg har rett selv. For stykket er verdt å se.

 

Kjøkkenheisen – The Dumb Waitor vises på DNS Lille Scene frem til og med 1. okt

ANMELDELSE
Selv leiemordere blir gamle
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO OLE FRIELE JR.

 

 

Kjøkkenheisen – The Dumb Waiter

Av Harold Pinter
Regi Anne-Karen Hytten
Med Karl Bomann-Larsen & Jon Ketil Johnsen

 

Det skjer tilsynelatende lite i DNS nye oppsetning Kjøkkenheisen – The Dumb Waitor.

 

Publikum blir møtt av to menn, en i grå dress og en i sort, på hver sin seng. Det gis ingen hint om hvem de er, eller hvorfor de er hvor de er. Etterhvert får en servert drypp av sannheten, uten at en ved stykkets slutt egentlig er helt sikker på hva deres situasjon var.

Den graden av forvirring stykket setter og etterlater publikum i, er et av dets styrker. For en forstår etterhvert som handlingen (om man kan kalle det en handling) skrider frem at den overhodet ikke er av noen som helst viktighet. Det som er viktig er manus og de to som fremlegger det for publikum.

Med dette sagt er ikke akkurat hva en skal trekke fra Pinters tekst så lett å få grepet om. Den er vittig på en mørk, samt absurd måte. Den skrur sakte, men sikkert opp spenningen før den til sist eksploderer i et surrealistisk øyeblikk som blir ved en. Ukonvensjonelle gjenstander brukes gjennomgående til overraskende effekt hva spenningen angår. En kjøkkenheis har sjelden vært forventet på en like anspent måte.

Samtidig er det et snakksalig manus av den typen hvor hverdagslig prat går lett mellom verbalt anlagte karakterer. Og som i andre tilfeller av den slags dialog rommer øyensynlig ubetydelige linjer eksistensielle angst og alt annet som følger alderdommen med. Enkelte har trukket linjer til Tarantinos Reservoir Dogs og Pulp Fiction hva dialogen og karakterene angår, og det er ikke en dårlig sammenligning.

Karl Boman-Larsen som Gus og Ketil Johnsen som Ben evner å spille ut manuset troverdig, om noe ensformig. Boman-Larsens Gus går fra å se ut som en mann med et ben i graven, til å utbryte absurditeter til usette karakterer i frenetisk angst fra en scene til annen.  Det er underholdende en stund og det er aldri vanskelig å skille akkurat i hvilket sinnelag Gus er, men det tys litt vel ofte til høyt lydnivå og veivende armer. Best er Boman-Larsen i noen få scener hvor Gus utviser et fokus han til da gav lite uttrykk om besitte.

Ketil Johnsen går på mange måter samme veien som Boman-Larsen. Ben er den yngre og mer dominerende skikkelsen av tospannet, og bildet en danner seg av ham fra start slår heller ikke sprekker bortsett fra i noen helt få scener. Han er til tider faretruende rød i toppen og foretrekker som Boman-Larsen lyd over subtilitet. Om dette sammentreffet skyldes en regissør med øyne for en større scene og et større publikum, eller overengasjerte skuespillere er jeg ikke helt sikker på, men det fungerer ikke så alt for godt i konteksten.

Scenen er innredet med de førnevnte sengene, og det er det. Overraskende nok var disses effekt på meg overraskende stor. For ved hjelp av sengetøy sies det ganske mye om karakterene. Her kan det være at jeg legger langt mer mening i tilfeldige forskjeller enn jeg burde, men jeg velger, samt håper at dette var tiltenkt.

Bestem om jeg har rett selv. For stykket er verdt å se.

 

Kjøkkenheisen – The Dumb Waitor vises på DNS Lille Scene frem til og med 1. okt

Neste artikkel
Ta livet av deg