TEKST ELIAS BAKKEN JOHANSEN
FOTO GRY DAHL
Khib-student Ruben Eikebø er blant debutantene under årets Høstutstilling, og er langt ifra fremmed for å utforske kunstens ytterpunkter.
– Jeg ønsker å lufte tanker rundt moralske problemstillinger knyttet til det virtuelle versus det virkelige liv. Vi kommer lengre og lengre i moralsk utvikling, samtidig blir vi mer og mer eksponert for umoralske ting. Det er et paradoks, synes jeg.
Ruben Eikebø utgjør noe av en selvmotsigelse selv der han sitter. En tatovert sleeve dypper en tepose statisk opp og ned i en rykende pappkopp. Han arbeider figurativt så vel som abstrakt. Han snakker om voldsfenomenet tilknyttet spillverdenen og utroskap i amerikanske tenårings-dramaer.
Eskapismen den virtuelle verden utgjør, i samspill med påvirkningen den har på mennesket, er noe Eikebø ønsket å forevige på lerret. Det er også disse motivene som gjorde at Eikebø nå er en av 75 utstilte kunstnere under årets Høstutstilling. Utstillingen som for første gang offisielt åpnet i 1882 har utviklet seg til å bli Norges viktigste arena for samtidskunst. De tre oljemaleriene som nå skal henge til offentlig beskuelse i en hel måned, er alle inspirert av stillbilder fra tv-spill.
Skjæringspunkter
– Jeg var veldig opptatt av tidsperioden der oppløsningen på TV-spill gikk fra å være dritdårlig til bedre. Det er også en knagg å henge dette på, egentlig. Ta Pac-Man, for eksempel. Det kan ikke påvirke fordi det ikke gir noe sjelelig inntrykk. Mens å spille siste versjon av Call of Duty er så enormt virkelighetsnært.
Det er brytningspunktet mellom «dritdårlig og bedre» grafikk han finner tiltalende, og serien som nå henger på Høstutstilling utforsker nettopp det.
Til tross for tv-spillets fristilte arena, der «alt du gjør er blottet for konsekvenser», poengterer Eikebø at voldsspill «så å si aldri» tilfører spillerne voldelige tilbøyeligheter. På så måte er ungdomsseriene verre.
Foruten det virtuelles påvirkning på oss jordlige vesener, er den utvandrede sunnmøringen opptatt av hva det er å se, menneskets persepsjon av omgivelsene.
– Du kan se noe med det ytre og du kan se noe med det indre. Jeg jobber både abstrakt og figurativt, og da toucher jeg borti nettopp dette. Selv om øynene er lukket, ser du jo når du drømmer, for eksempel.
Denne dualiteten er gjennomgående for Eikebøs kunst, det være seg verkene han skaper eller måtene han jobber på. To ytterpunkter, og skjæringspunktet der de møtes.
– Jeg jobber veldig polariserende, abstrakt og figurativt om hverandre. Å male noe fra et foto er ganske trøttende, det har aldri noe spenningsmoment, derfor synes jeg det abstrakte maleriet er betydelig mer givende å jobbe med.
– Men plutselig klør det i fingrene etter å pirke litt, og da må jeg tilbake til det figurative.