Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
16.09.2016
KULTURSTOFF
Vill Vill Vest — Dag 1

 

Vi prøver å dekke alle konserter på Vill Vill Vest. Dette er hva våre anmeldere synes om dag 1.

 

Østre

TEKST OLVE HAGEN WOLD

 

Chain Wallet
Bergensbandet lager enkel popmusikk med mye tekstur, som minner om en blanding av Phoenix og Hjerteslag. De flørter ofte med støyelementer, men tar den liksom aldri helt ut. Dessverre blir det litt form over substans; de har en kul sound, men melodiene er ikke helt fengende nok.

Apothek
Lys og litt barnlig mannlig vokal over et komplekst elektronisk lydlandskap, litt som et mørkere Owl City eller en mannlig Emilie Nicolas. Det er godt tenkt, men jeg savner mer groove og dansbarhet. Konserten plages også av skurrete bass.

Miss Tati
Herrejemini, for en konsert. Her er det så mange innflytelser at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne: rnb, rap, funk, house og så videre, som alt passer perfekt sammen og gir en pakke som eksploderer med energi. Det er dansbart, sexy og dødskult.

 


Klubb Kok

TEKST AUDUN BRENDBEKKEN

 

 

Action The Man
Action The Man knytter fort kontakt med sitt publikum, alle hyler «faen, eg har det bra no». Store beats blåses ut i salen, ispedd en leken synth som tar deg tilbake til milleniumsskiftets Los Angeles. Publikum digger det. Action leverer sedative vers og skarpe hooks om hverandre, og det låter bra. Faen, vi hadde det bra.

Kjærleik
Kjærleik åpner med tunge beats og en norsk sang om hvordan angsten har gjort ham sterkere. Han spør om det er noe liv, og tre karer svarer ja og skåler. Nå er det oss angsten sitter i. Kjærleik veksler mellom låter på norsk og engelsk, noe som er litt forvirrende. Tidvis flyter rapen hans over i noe som minner mer om 90-talls boyband, og tempoet trekkes veldig ned.

Hester V75
Business og bullshit, synger Hester. Og det er akkurat det dette er, herlig upretensiøst. Ofte skråler de mer enn de synger over mikrofonene, men de koser seg og det samme gjør publikum. Klubb Kok er godt fylt og får verdenspremiere på den nye låta «Gåte», samt Hesters første liveopptreden med saksofonist. Stemningen løftes på slutten, når publikum får «Playaz» og «Syv til fem».

 

 

Hulen

TEKST ØYSTEIN EVENSTAD

 

Kongle
Kongle varmet raskt opp publikum med en psykedelisk introduksjon som trekker referanser til sekstitallet og LSD. Sangene deres karakteriseres av drømmende melodilinjer, progressive rytmer og en behagelig harmoni når det kommer til vokal. Resultatet blir en slags blanding av Radiohead og Camel, og det funker. De hadde for anledningen med seg en kvinnelig vokalist som forsterket guttenes allerede flotte vokal.

Sløtface
I motsetning til i alt for mange punkband, kan musikerne i Sløtface på ingen måte anklages for manglende musikalske ferdigheter. Den særpregede stemmen til Haley Shea gjør seg godt til musikken de spiller, og det koker i salen når hun stage diver ut blant publikum. Hun fører an et band som åpenbart har spilt en del sammen. I låtene til Sløtface finner vi ikke de mest varierende og originale melodilinjene, men det er da heller ikke poenget med punk.  

Haley Shea skriver om musikk for Stoff.

Strange Hellos
Strange Hellos er et ensemble som består av veletablerte musikere med erfaring fra et uttal band. Når disse rutinerte musikerne går sammen for å lage stemningsmusikk, er det lite som kan gå galt. Og det gjør det da heller ikke. Fra første sang har bandet publikum i sin hule hånd, og de slipper ikke taket før de har proppet opp humøret vårt med drømmende sanger med melodiøse gitarlinjer i typisk bergensstil.

 

 

Landmark

TEKST ANNA NORDAHL CARLSEN

 

Misty Coast
Duoen Misty Coast presenterer en hypnotiserende pop med et lydbilde som er lett å like: melodiøs støypop med småpsykedeliske gitarriff. Dessverre forsvinner duoen for langt inn i systemet til Landmark, som gjennom hele kvelden sliter. Innlevelsen til musikerne er noe introvert til å begynne med, men den vuggende fanbasen ser ut til å nyte det. Etter at «Funny World» blir fremført, tar det seg virkelig opp med bedre flyt og ivrigere innlevelse.

Junk Machine
Én trommis, én guitarist og en tredje kar bak spaker og pedaler, imponerer med å forstørre lydbildet til Junk Machine til det maksimale. Guttenes innovative instrumentbruk, hvor tredjemann bruker pedaler til å blant annet loope og vrenge både rytmer, guitar og vokal får rocketrioen til å høres ut som om de er langt flere bandmedlemmer. Musikalsk er det likheter til Wolfmother, med en komfortabel vokalist som lekent utforsker stemmebåndet.

Electric Eye
Electric Eye tar oss tilbake 40 år med en Pink Floyd inspirert introduksjon som gir massen et hint om hva de har i vente. Det er en solid opptreden, hvor bandmedlemmene fremfører ekte psykedelisk rock, med lange instrumentale deler, fasereguleringer og ekstrem klang. Det psykedeliske dronerock-bandet byr på drivende og dynamiske låter med dyp vokal. Aller best er de når de toner ned på fuzzen og leverer flotte melodier med godt samspill mellom vokalistene.

 


Kvarteret

TEKST EIRIK ØKLAND

 

Sigrid Raabe
Raabe og band tar scenen ubemerket av et pratesyk publikum, men når musikken starter rettes all oppmerksomhet mot scenen. Voldsom og fengende pop fanger publikum, men Raabes karisma er det som virkelig imponerer. Ingenting tyder på at dette er en artist som jobber med sitt debutalbum, usikkerheten er ikke å finne. Noe som blir understreket på siste og, i følge undertegnede, beste, låt «Don’t kill my vibe».

Sigrid Raabe skriver om musikk for Stoff.

Marinius
Marinius åpner settet med drømmende vokal og gitar, som forblir gjennomgående for den neste halve timen. Marinius står for begge deler og byr på et spekter av deilig tilbakelente gitarlinjer med matchende vokal og støyende gitar man kan drømme seg bort i. Marinius og band leverer en solid konsert med mange spennende elementer som topper seg med den fengende «Restate your mind».

Verdensrommet
Verdensrommet fyller kvarteret og skaper intim klubbstemning. De benytter anledningen til å spille sin kommende EP, som virker svært lovende. Allerede i første låt bringer de ut gjesteartist Onge $ushimane, og legger lista høyt for resten av settet. Vokalist Andreas Høvset styrer rommet som han vil, både alene og med $ushimane. Herlig avslutning på kvelden.

Andre Øy
Andre Øy klarer ikke å fylle kvarteret på samme vis som dem han følger. Han er et relativt nytt navn, og dette er en perfekt anledning til å vise seg frem. Dessverre klarer han ikke å overbevise publikum. Til tross for to gode utgitte sanger virker det ikke til å fungere live. Effektene han benytter på vokal høres ikke like bra ut og det er vanskelig å kjenne igjen hans utgitte materiale. Forhåpentligvis var dette bare en dårlig dag for André Øy.

 

KULTURSTOFF
Vill Vill Vest — Dag 1

 

Vi prøver å dekke alle konserter på Vill Vill Vest. Dette er hva våre anmeldere synes om dag 1.

 

Østre

TEKST OLVE HAGEN WOLD

 

Chain Wallet
Bergensbandet lager enkel popmusikk med mye tekstur, som minner om en blanding av Phoenix og Hjerteslag. De flørter ofte med støyelementer, men tar den liksom aldri helt ut. Dessverre blir det litt form over substans; de har en kul sound, men melodiene er ikke helt fengende nok.

Apothek
Lys og litt barnlig mannlig vokal over et komplekst elektronisk lydlandskap, litt som et mørkere Owl City eller en mannlig Emilie Nicolas. Det er godt tenkt, men jeg savner mer groove og dansbarhet. Konserten plages også av skurrete bass.

Miss Tati
Herrejemini, for en konsert. Her er det så mange innflytelser at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne: rnb, rap, funk, house og så videre, som alt passer perfekt sammen og gir en pakke som eksploderer med energi. Det er dansbart, sexy og dødskult.

 


Klubb Kok

TEKST AUDUN BRENDBEKKEN

 

 

Action The Man
Action The Man knytter fort kontakt med sitt publikum, alle hyler «faen, eg har det bra no». Store beats blåses ut i salen, ispedd en leken synth som tar deg tilbake til milleniumsskiftets Los Angeles. Publikum digger det. Action leverer sedative vers og skarpe hooks om hverandre, og det låter bra. Faen, vi hadde det bra.

Kjærleik
Kjærleik åpner med tunge beats og en norsk sang om hvordan angsten har gjort ham sterkere. Han spør om det er noe liv, og tre karer svarer ja og skåler. Nå er det oss angsten sitter i. Kjærleik veksler mellom låter på norsk og engelsk, noe som er litt forvirrende. Tidvis flyter rapen hans over i noe som minner mer om 90-talls boyband, og tempoet trekkes veldig ned.

Hester V75
Business og bullshit, synger Hester. Og det er akkurat det dette er, herlig upretensiøst. Ofte skråler de mer enn de synger over mikrofonene, men de koser seg og det samme gjør publikum. Klubb Kok er godt fylt og får verdenspremiere på den nye låta «Gåte», samt Hesters første liveopptreden med saksofonist. Stemningen løftes på slutten, når publikum får «Playaz» og «Syv til fem».

 

 

Hulen

TEKST ØYSTEIN EVENSTAD

 

Kongle
Kongle varmet raskt opp publikum med en psykedelisk introduksjon som trekker referanser til sekstitallet og LSD. Sangene deres karakteriseres av drømmende melodilinjer, progressive rytmer og en behagelig harmoni når det kommer til vokal. Resultatet blir en slags blanding av Radiohead og Camel, og det funker. De hadde for anledningen med seg en kvinnelig vokalist som forsterket guttenes allerede flotte vokal.

Sløtface
I motsetning til i alt for mange punkband, kan musikerne i Sløtface på ingen måte anklages for manglende musikalske ferdigheter. Den særpregede stemmen til Haley Shea gjør seg godt til musikken de spiller, og det koker i salen når hun stage diver ut blant publikum. Hun fører an et band som åpenbart har spilt en del sammen. I låtene til Sløtface finner vi ikke de mest varierende og originale melodilinjene, men det er da heller ikke poenget med punk.  

Haley Shea skriver om musikk for Stoff.

Strange Hellos
Strange Hellos er et ensemble som består av veletablerte musikere med erfaring fra et uttal band. Når disse rutinerte musikerne går sammen for å lage stemningsmusikk, er det lite som kan gå galt. Og det gjør det da heller ikke. Fra første sang har bandet publikum i sin hule hånd, og de slipper ikke taket før de har proppet opp humøret vårt med drømmende sanger med melodiøse gitarlinjer i typisk bergensstil.

 

 

Landmark

TEKST ANNA NORDAHL CARLSEN

 

Misty Coast
Duoen Misty Coast presenterer en hypnotiserende pop med et lydbilde som er lett å like: melodiøs støypop med småpsykedeliske gitarriff. Dessverre forsvinner duoen for langt inn i systemet til Landmark, som gjennom hele kvelden sliter. Innlevelsen til musikerne er noe introvert til å begynne med, men den vuggende fanbasen ser ut til å nyte det. Etter at «Funny World» blir fremført, tar det seg virkelig opp med bedre flyt og ivrigere innlevelse.

Junk Machine
Én trommis, én guitarist og en tredje kar bak spaker og pedaler, imponerer med å forstørre lydbildet til Junk Machine til det maksimale. Guttenes innovative instrumentbruk, hvor tredjemann bruker pedaler til å blant annet loope og vrenge både rytmer, guitar og vokal får rocketrioen til å høres ut som om de er langt flere bandmedlemmer. Musikalsk er det likheter til Wolfmother, med en komfortabel vokalist som lekent utforsker stemmebåndet.

Electric Eye
Electric Eye tar oss tilbake 40 år med en Pink Floyd inspirert introduksjon som gir massen et hint om hva de har i vente. Det er en solid opptreden, hvor bandmedlemmene fremfører ekte psykedelisk rock, med lange instrumentale deler, fasereguleringer og ekstrem klang. Det psykedeliske dronerock-bandet byr på drivende og dynamiske låter med dyp vokal. Aller best er de når de toner ned på fuzzen og leverer flotte melodier med godt samspill mellom vokalistene.

 


Kvarteret

TEKST EIRIK ØKLAND

 

Sigrid Raabe
Raabe og band tar scenen ubemerket av et pratesyk publikum, men når musikken starter rettes all oppmerksomhet mot scenen. Voldsom og fengende pop fanger publikum, men Raabes karisma er det som virkelig imponerer. Ingenting tyder på at dette er en artist som jobber med sitt debutalbum, usikkerheten er ikke å finne. Noe som blir understreket på siste og, i følge undertegnede, beste, låt «Don’t kill my vibe».

Sigrid Raabe skriver om musikk for Stoff.

Marinius
Marinius åpner settet med drømmende vokal og gitar, som forblir gjennomgående for den neste halve timen. Marinius står for begge deler og byr på et spekter av deilig tilbakelente gitarlinjer med matchende vokal og støyende gitar man kan drømme seg bort i. Marinius og band leverer en solid konsert med mange spennende elementer som topper seg med den fengende «Restate your mind».

Verdensrommet
Verdensrommet fyller kvarteret og skaper intim klubbstemning. De benytter anledningen til å spille sin kommende EP, som virker svært lovende. Allerede i første låt bringer de ut gjesteartist Onge $ushimane, og legger lista høyt for resten av settet. Vokalist Andreas Høvset styrer rommet som han vil, både alene og med $ushimane. Herlig avslutning på kvelden.

Andre Øy
Andre Øy klarer ikke å fylle kvarteret på samme vis som dem han følger. Han er et relativt nytt navn, og dette er en perfekt anledning til å vise seg frem. Dessverre klarer han ikke å overbevise publikum. Til tross for to gode utgitte sanger virker det ikke til å fungere live. Effektene han benytter på vokal høres ikke like bra ut og det er vanskelig å kjenne igjen hans utgitte materiale. Forhåpentligvis var dette bare en dårlig dag for André Øy.

 

Neste artikkel
Sang til han far