FOTO HANS SEBASTIAN HARAM

Vi fortsetter vår dekning av Vill Vill Vest. Her er hva våre anmeldere synes om dag 2.

HULEN

Tekst Øystein Evenstad

Seven Impale
Det er relativt folksomt på Hulen til tross for at Seven Impale står for kveldens første konsert. Det er tydelig at bandet har en fanskare som stiller opp, og når man får høre musikken skjønner man hvorfor. Bandet flørter med alt fra jazz til metal i en progressiv vidundermiks som man ikke kan unngå å la seg imponere av. Låtmaterialet deres er av svært høy kvalitet, og jeg vil tro at dette er et band som vil kunne få rekkevidde langt utenfor landets grenser.

Vokalist Stian Økland skriver for Stoff

Lumikide

«Er dere glade? Vi er i cirka samme humør,» roper gitaristen i Lumikide til publikum. Og det er lett å se. Bandet viser en intens spilleglede som man ikke kan unngå å bli sjarmert av. Vokalist Birgitta Alida Hole har en nydelig stemme og god kontakt med publikum. Bandet har også en helt vanvittig dyktig trommeslager. Til tider blir lydbildet litt monotont, men det tar seg veldig opp mot slutten, når de serverer oss en ny sang som låter herlig!

Bloody Beach
Bloody Beach lager en heidundrende fest på Hulen. I det bandet entrer scenen er lokalet stappfullt av svette festivalgjengere som vet at de har noe godt i vente. Den eksentriske vokalisten Arne skaper skikkelig show på scenen, og man kan ikke gjøre annet enn å danse med til de fengende og energifulle låtene deres. Det er masse trykk i musikken under hele konserten, og bandet forlater publikum i ekstase.

LANDMARK

Tekst Anna Nordahl Carlsen

Shakai
Kvintetten fra Griegakademiet leverer en selvsikker, seig jazzkomposisjon til et halvtomt Landmark. Gitaristen spiller dype melodistrofer som vokalisten med sin svært sensuelle stemme akkompagnerer. På to av låtene synger hun synkronisert med trompetisten, og kunsthuset fyller seg stadig. De beste låtene fra deres repertoar er låtene med høyere tempo, hvor et sammensatt og lekent lydbilde drar en med.

Daisy
Thea Emilie Wang fanger med stødig stemmebeherskelse og et søtt vesen, publikums hjerter fra første stund. I sangen «Birdy» synger hun nakent til fuglen som må komme nærmere, og publikum lokkes helt inntil scenen i hypnose av den melankolske melodien og Wangs forførende røst. Salen fylles med salighet. Det blir levert spennende og uforutsigbare rytmer av trommisen Henrik Hålande og det trekkes i ethvert smilebånd i salen. Duen har renset sjela til samtlige.

9 Grader Nord
De to søstrene fra Sri Lanka spiller på bambusfløyter og synger om sterk mat og curry til et fullstappet Landmark. Med en smittende energi blir det fremført blant annet flamenco- og bollywoodinspirerende musikk bandet selv tragisk definerer som «Verdensmusikk». De færreste i salen forstår et ord av de tamilske tekstene, men det er det ingen som bryr seg om heller så lenge de eksentriske rytmene setter publikums kropper i bevegelse. Endelig litt indi(a)- pop som skiller seg ut!

ØSTRE

Tekst Eirik Økland

Boy Pablo
Årets eggstock-vinner er første mann ut på Østre fredag. Syttenåringen byr på en halvtime med indiepop og skildringer om kjærlighet alle kan lære av. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet når han synger om å ikke finne mobilen sin når man våkner, eller snakker om kjæresten han har vært sammen med siden barneskolen. Kvelden på Østre starter med et stort smil.

Fieh
Fieh stiller med et imponerende band med trommer, gitar, bass, trompet, tangenter og to korister, som virkelig gir uttelling. Samspillet i bandet gir flere herlige øyeblikk preget av soul og jazz, om det skulle være enkeltinstrumentenes soloer eller hele bandet i aksjon. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det ble for mye soloer, når jeg gjerne vil høre mer av stemmen til Fieh. Jeg gleder meg til å høre mer.

Kjartan Lauritsen
«Gå Kjartan, Gå Kjartan!» Kjartan Lauritsen setter fyr på Østre. Kapasiteten er sprengt, men festen brer seg ut i trappen på vei inn i lokalet. Sogningen byr publikum opp til fest, de svarer med å få lokalet til å riste. Bokstavelig talt, logoen projisert på scenen flakker rundt. «På fredag, så skjer det … » Lauritsen sender et euforisk publikum ut i fredagskvelden.

Garage

Tekst Olve Hagen Wold

Hage
Hage minner mye om Warpaint, men så er Warpaint et veldig bra band. Det er de samme suggerende rytmene og fine teksturene og vokalharmoniene. Dessverre dabber det litt av underveis. Bandet har stort potensial, men jeg skulle ønske de dro på litt mer.

Howlin’ Sun
Dette var Litt Av Et Show. Endelig et band som lever rockeklisjeen, som eier scenen og publikum så til de grader. Howlin’ Sun spiller tung, bluesbasert syttitallsrock, og det svinger, for å si det mildt. Og gitarsoloene. Herregud, for noen gitarsoloer.

Shaman Elephant
Klassisk, jammete syttitallsprog, som også trekker på nyere psykedelisk rock à la Motorpsycho. Og som ikke bare leverer en jamsession uten like, men legit diggbare melodier. Det er et fyrverkeri av en konsert, og noe av det råeste jeg har hørt innen norsk rock.

The Switch
Fullstendig uengasjerende gitarpop. Tenk Bigbang, bare gørrkjedelig. Det skal nevnes at det er flinke musikere, og at konserten tar seg opp midtveis, med en litt mer rocka låt og en ganske fet synthsolo. Det er nesten så de blir et annet band, som jeg skulle ønske jeg så i stedet.

KLUBB KOK

Tekst Audun Brendbekken

JNS
Hamarsingen JNS tar kontakt med publikum fra første sekund på scenen. Han fyller Klubb Kok med en deilig, myk R&B og store beats. Han trikser mye med vokalen, mellom alt fra egen dyp bassrøst til noe som minner mer om James Blake. Han kan dette med autotune, men burde kanskje skrudd den av mellom sangene. Det er lite futt i publikum så tidlig på kvelden, men JNS byr på seg selv og har godt driv konserten i gjennom.

Larsiveli & Kong Makko Makeba
Gutta kommer inn og ruller så hardt på r-en at tankene drifter til Desiigner’s monsterhit «Panda», og de kommer fort nok til sin egen «Pandaøyne». Det er noe paradoksalt i duoens lyriske stoner-uttrykket blandet med et aggressivt lydbilde. Kong Makko Makeba kaster trøya og står på høyttaleren, men møter en tilbakeholden entusiasme fra salen. Sistenummeret «Peng og Punan» er en helt ny låt. Den forløser publikums energi gjennom ei basslinje som river i sjela, og konserten ender på topp.

Dårlig Vane
Dårlig Vane entrer scenen et kvarter forsinket, etter at Girson har varmet opp publikum med låter fra Lars Vaular, Kamelen og A-laget. Det hele syder av internfest hos NMG/G, og publikum er i hundre allerede før konserten. Om oppvarmingen var velkjent, så byr Dårlig Vane på nesten hele sin kommende EP under konserten. Med tre låter igjen gir gutta oss et ultimatum; bli med og hopp eller GTFO. Det funker så bra at når de er ferdig, roper publikum på encore. Det blir litt klamt når de kommer tilbake og spiller «Gikk i bakken» om igjen, men det er lett å tilgi en gjeng som byr så mye på seg selv ellers.