TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO PRESSEFOTO

The Megaphonic Thrifts nye musikk skulle spilles inn live på Den Elleville Festen, så brøt utstyret sammen.

Gratulerer med ny låt! Hvorfor «Hendene»?
– Takk! Låten beskriver en slags reise utenfor tid og rom, hvor man blir nødt til å slippe taket på en del ting. Man har ikke alltid plass til alt dette forunderlige man går og bærer på. «Hendene» er et slags bilde på det rommet man har å fylle.

Ny musikk med TMT+, Misty Coast og samtidig hører vi vage rykter om noe nytt fra TMT. Hvordan får dere alt til å gå opp?
– Vi reiser ikke på ferie, og vi tar ikke «helg». Så når folk tror vi har fri, fordi vi ikke er på skolen eller bak baren, så jobber vi med det vi brenner mest for.

PCen gikk i svart under Den Elleville Festen, så det ble ikke noe live-album. Hvordan har musikken dere nå gir ut endret seg fra det opprinnelige bestillingsverket?
– Én ting er å fremføre noe live. Det er noe helt annet å gjøre en studioinnspilling av det. Man skulle vel kanskje tro at det var en enkel greie å spille inn «Få meg til verden i tide», men slik var det altså ikke. Man får et mye mer kritisk blikk på ting man vet blir foreviget, og hele verket har utviklet seg ekstremt mye gjennom innspillingsprosessen.

Dere fikk sekser av BT for det opprinnelige verket. Altså er lista høy når dere nå gir ut verket på ordentlig. Er dere nervøse for hvilken mottagelse dere vil møte?
– Vi har på et vis snudd alt det vi har gjort tidligere på hodet og fått med oss et par ekstra kokker. Så hvis vi hadde vært nervøse for noe, tror jeg vi har begynt i feil ende. Vi mener plata er episk, og vi tror folk kommer til å digge den.

Vi hører rykter om at Njål Paulsberg var med i prosjektet før han var klar over det selv. Dette må dere forklare.
– Originale The Megaphonic Thrift dro på hyttetur, og skrev basen av verket. Vi tok med oss syv synther og bare én gitar. Og så tok vi et lite dypdykk inn i synthenes verden, mens Paulsberg på en måte var der i ånden. Så han var egentlig med før han var fysisk tilstede i alle fall.

Hva har det betydd for lydbildet til TMT å ha med to helt nye bidragsytere?
– Det har åpnet horisonten, og dratt materialet i to ganske drøye polariserende retninger. Njål Paulsberg og Emil Nikolaisen er som dag og natt, og fantastiske musikere på hver sin planet. Du har den smågale, intuitive Mozart og den ryddige, nøyaktige Steve Reich. Og så får dere velge hvem dere tror er hvem.

Er TMT+ en engangsgreie, eller noe vi kan holde øye med i årene fremover?
– Vi ser på TMT+ som en slags grein ut fra stammen. Og den kan jo fint vokse videre. Men det kan også være vi finner fram hekkesaksa.