Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
24.09.2016
ANMELDELSE
We wan`t to fu … Zig Zig.
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO RUUD GIELSEN

 

Zig Zig

Regi Laila Soliman
Med Habiba Makhlouf, Mona Hala, Reem Hegab, Zainab Magdi & Nancy Mounir

 

Voldtekt, ran, drap … Det er greit. Du er jo tross alt en hvit, britisk mann i 1900-tallets Egypt.

 

I landsbyen Nazlat al-Shobak forekommer det en dag i 1919 en trefning mellom lokalbefolkningen og britiske soldater. Egypt preges av revolusjonære bølger og togsporet nær landsbyen har blitt sabotert. Hva som skjedde i landsbyen er bestridt, men et dusin kvinner vitnet senere om drap av familie, plyndring av verdisaker, antenning av hus og voldtekt. Alt begått av britiske soldater.

Kvinnenes vitnesbyrd ble trukket i tvil, og de ble selv dratt for retten for det britene mente var falske og politisk motiverte utsagn.

Denne hendelsen tar Laila Soliman for seg i Zig Zig. Hun plasserer fremfor publikum fem kvinner. Fire av dem fungerer som stedholdere for kvinnene som vitnet og britene som kryssforhørte dem. For Soliman har gravd frem de opprinnelige manuskriptene fra rettssaken, og i store deler av stykket er det disse transkripsjonene som fungerer som manus.

Den siste av de fem på scenen står for musikken som stemningsfullt legger seg som et dekke over stykket. Til tider spilles egyptiske folkesanger, og i andre vestlige, patriotiske krigsviser.

Stykket fremføres både på engelsk og på arabisk. Engelske brukes i scenen hvor vitnene avhøres. Det gjøres et poeng av hvordan vitnene ble oversatt og hva denne oversettelsen tilførte eller fratok deres vitnesbyrd. Arabisk brukes for det meste i linjer hvor skuespillerne fremlegger tanker om kvinnene og deres skjebner. De arabiske linjene tekstes, men det er vanskelig å følge både oversettelsen og skuespillerne på scenen.

Disse tror jeg kunne stått støtt på skuespillernes prestasjoner uten teksting. For disse spiller fantastisk godt. Det kan tenkes at noe av Solimans intensjon med stykket med dette ville ha forsvunnet, ettersom denne oftest kommer til lys i akkurat de arabiske passasjene, men fra et rent publikumsperspektiv trekker oversettelsen ned.

Som nevnt spiller kvinnene på scenen ufattelig godt. Det er virkelig ikke så mye å si om dem, koreografi, scenografi eller lys. De fungerer alle optimalt.

Dette gjør at en ikke mister fokus fra det Soliman åpenbart synes å sette høyest i stykket – historien til de forsmådde kvinnene. Denne er også ekstremt effektivt fortalt gjennom virkemidlene beskrevet over. En forlater salen tung til sinns, og med et ulmende hat til britisk kolonistyre (om en ikke hatet dette allerede).

ANMELDELSE
We wan`t to fu … Zig Zig.
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO RUUD GIELSEN

 

Zig Zig

Regi Laila Soliman
Med Habiba Makhlouf, Mona Hala, Reem Hegab, Zainab Magdi & Nancy Mounir

 

Voldtekt, ran, drap … Det er greit. Du er jo tross alt en hvit, britisk mann i 1900-tallets Egypt.

 

I landsbyen Nazlat al-Shobak forekommer det en dag i 1919 en trefning mellom lokalbefolkningen og britiske soldater. Egypt preges av revolusjonære bølger og togsporet nær landsbyen har blitt sabotert. Hva som skjedde i landsbyen er bestridt, men et dusin kvinner vitnet senere om drap av familie, plyndring av verdisaker, antenning av hus og voldtekt. Alt begått av britiske soldater.

Kvinnenes vitnesbyrd ble trukket i tvil, og de ble selv dratt for retten for det britene mente var falske og politisk motiverte utsagn.

Denne hendelsen tar Laila Soliman for seg i Zig Zig. Hun plasserer fremfor publikum fem kvinner. Fire av dem fungerer som stedholdere for kvinnene som vitnet og britene som kryssforhørte dem. For Soliman har gravd frem de opprinnelige manuskriptene fra rettssaken, og i store deler av stykket er det disse transkripsjonene som fungerer som manus.

Den siste av de fem på scenen står for musikken som stemningsfullt legger seg som et dekke over stykket. Til tider spilles egyptiske folkesanger, og i andre vestlige, patriotiske krigsviser.

Stykket fremføres både på engelsk og på arabisk. Engelske brukes i scenen hvor vitnene avhøres. Det gjøres et poeng av hvordan vitnene ble oversatt og hva denne oversettelsen tilførte eller fratok deres vitnesbyrd. Arabisk brukes for det meste i linjer hvor skuespillerne fremlegger tanker om kvinnene og deres skjebner. De arabiske linjene tekstes, men det er vanskelig å følge både oversettelsen og skuespillerne på scenen.

Disse tror jeg kunne stått støtt på skuespillernes prestasjoner uten teksting. For disse spiller fantastisk godt. Det kan tenkes at noe av Solimans intensjon med stykket med dette ville ha forsvunnet, ettersom denne oftest kommer til lys i akkurat de arabiske passasjene, men fra et rent publikumsperspektiv trekker oversettelsen ned.

Som nevnt spiller kvinnene på scenen ufattelig godt. Det er virkelig ikke så mye å si om dem, koreografi, scenografi eller lys. De fungerer alle optimalt.

Dette gjør at en ikke mister fokus fra det Soliman åpenbart synes å sette høyest i stykket – historien til de forsmådde kvinnene. Denne er også ekstremt effektivt fortalt gjennom virkemidlene beskrevet over. En forlater salen tung til sinns, og med et ulmende hat til britisk kolonistyre (om en ikke hatet dette allerede).

Neste artikkel
The Megaphonic Thrift (+)