TEKST MATHIAS JUELL JOHNSEN
ILLUSTRASJON IDA NEVERDAHL

En historie om å holde seg inne i salatboksen.

Petter, Hans og jeg er venner. Vi går på Norges Handelshøyskole i Breiviken, åtte busstopp utenfor Bergen sentrum. Den følgende historien finner sted i skoleåret 2015/2016, på Bergens streiteste studiested. Polokledde flinkiser flo­rerer. Vi er de første til å anerkjenne at vi ikke er like flinke som dem. Vi skjuler den medfølgende usikker­heten ved å identifisere oss selv som tre litt kødne typer. Vi fyller dagene med å filme hverandre i skjul på biblioteket, og sende videoene til hverandre på snapchat, og fnise helt flaut mye av det etterpå.

Etterhvert kommer det et godt tilbud i kantina på NHH som vi har stor glede av. Dagens høyepunkt. SIB lar deg fylle et relativt stort salatbeger til femti kroner, og salatbaren har et veldig godt utvalg, som smaker veldig godt. Vi finner raskt ut at dersom man velger en overvekt av visse varer, er det mulig å presse avsindige mengder med «kanninfôr», som den ene av de ansatte kaller det ved flere anledninger, ned i det tilbudte begeret. Qinnoa og couscous kan nevnes som gode basisingredienser. Det er imidlertid en risiko forbundet med det hele. Dersom du etter å ha presset salaten ned i begeret ikke klarer å lukke lokket, eller det tilfeldigvis spretter opp på veien til kassa, må du betale full pris. 15 kr per hekto. Vi blir fortalt en skrekk­historie fra en studiekamerat som fikk en salatregning på over 100 kroner. Risky.

Det er litt morsomt med risiko i en ellers monoton hverdag. Ved siden av kassen står det en vekt som vi kan bruke til å se hvor langt vi var villig til å dra strikken, dag for dag. Sporten «trøkking» blir født. Det er lett å ta seg en pause eller to for mye for å diskutere tidspunktet for dagens trøkking. Det skal sies at ordet trøkking på dette tidspunktet­ mest sannsynlig kun har mening for oss, og at nok finnes et par mis­informerte studenter på NHH som tror at vi snakket om å gå sammen på dass for å drite. Hver dag.

Vi blir flinke til å trøkke. Vi går alltid ned i god tid før lunsjrushet for å sørge for å ha et fullt utvalg, og rolige omgivelser. Kiloprisen presses raskt under hundre kroner kontra de hundre og femti det egentlig koster. Fem hundre gram. Seks hundre gram. Seks hundre og åtti gram. Vi imponerer oss selv hver dag. Og rekorden blir stadig vanskeligere å slå. Det hele topper seg den dagen Petter via snapchat kommuniserer at lista er satt på syv hundre og tredve gram. Fytti faen. En kilopris på sekstiåtte komma fem kroner! For verdens diggeste salat? Petter lever på seiersrusen.

Den er i midlertid kortvarig. Et par dager senere, da vi av uoppklarte grunner ikke går sammen for å trøkke, men trøkker hver for oss for så å møtes senere i kantinen, står jeg og gjør mitt fornødne i salatbaren på egenhånd. Plutselig henger en av de ansatte over meg med en sur mine. En eldre dame av nordnorsk opprinnelse. Hun kommer så med en uomtvistelig oppfordring: «Ikkje trøkk!». Jeg spør henne hvorfor, i den tro at jeg som kunde må få lov å dra nytte av tilbudet i så stor grad jeg klarer. Hun svarer at tidligere på dagen, har en annen gutt vært inn­om. Og han KNAKK skjeen!

Jeg vet umiddelbart hva som har skjedd, og før jeg har fått tatt kontakt med gutta å trøkkechaten vår, ser jeg at Petter har sendt meg og Hans en melding. «Faen. Jeg knakk skjeen. Påkjenning».

Vi merker en gryende dårlig stem­ning mellom oss og de ansatte i kantinen. Søler vi litt mens vi trøkker, står de klare med kluten og tørker opp med en gang. Fnyser litt. Rister på hodet. Det virker som om det at vi konsekvent veier begeret og tar et bilde av det, oppleves som et hån mot de ansatte. Dæng. Mer motgang! Vi er allerede utilpass i situasjonen vår, og nå dimmes et av de få lyspunktene i hverdagen vår. Ikke faen om vi skal gi fra oss det her. Så lenge tilbudet er der, fortsett­er vi. Kanskje ikke helt upåvirket, men vi holder oss i alle fall over seks hundre gram.

Etter en stund er vi tilbake til normalen. Maks trøkking. Og det andre uhellet inntreffer. Denne gangen er det mitt verk. En dag klarer jeg ikke å lukke begeret, og dressingen tyter ut som følge av trykket som har opp­arbeidet seg inne i salatbegeret. I panikk ber jeg Petter om å legge ut for meg, mens jeg rett og slett bare snur meg og går ut av kantina med begeret. Uten å ha gjennomført den obligatoriske inspeksjonen! Med et skammens spor av dressing etter­ meg, gjemmer jeg meg i gangen mens Petter legger ut en godt krølla femtilapp.

Ulykken ulmer i kulissene. Skal vi fortsette? Skal vi føye oss til systemet­ og jekke oss ned til ca fem hundre og femti gram pr beger? Du vet hvordan det er med gutter i sin beste alder, ikke sant. Det blir testo­stemning AF. Vi fortsetter. Det neste uhellet får bare komme. Det er kostnad­en av å drive business.

Og det kommer. Mens eksamenskjøret nærmer seg på vårparten. Jeg får en snap av følgende situasjon: Hans har knukket skjeen, og denne gangen sprutet det salat utover hele disken. Han står som frosset. Jamrer litt. Han har senere forklart at det var som om en flash-bombe sprengte rett ved siden av han. Ørene pep, og han blacket ut. Husker ingenting. Petter befinner seg på åstedet. Hans reaksjon er mildt sagt upass­ende. Han får lættis, og filmer altså det hele. Hans står der og vet ikke opp eller ned i verden, mens en av de ansatte kantinedamene står bak disken og sier «Nei. Nei.» Her er det viktig at dere visualiserer toneleiet. Det er ikke som en litt nedlatende «Nei, nei gutt». Det er mer som om en nyhet om at tredje verdenskrig har brutt ut har tikket inn på VG-appen. Hans får etterhvert karret seg til å kaste salaten han sølte, og tørke benken med papir. Lættis. Litt på kanten lættis kanskje? Vi vet ikke om vi skal le eller gråte.

Og det ender ikke der. Hans må stå til ansvar for det hele. Han jobber på Akademika vis-à-vis kantinen. Etter katastrofelunsjen tropper sjefen for kantina opp i sjappa. Hun vil prate med Hans, som senere ringer meg og beskriver at han fikk huden full. Og det foran en kunde. Jeg synes det hele er uhørt, og setter meg i aff­ekt ned og skriver en velformulert klagemail til ledelsen for SIB Kafé. Jeg tenker at resultatet vil bli at de ansatte i kantinen får seg et smekk på pungen, og lar oss trøkke videre i fred.

Den gang ei. Mailen sendes rett til kantinesjefen på NHH. Riktig, hun som nettopp hadde skjelt ut Hans på jobb. Hun innkaller oss til møte. Vi kan ikke gjøre annet enn å gå med på det. Vi skal tross alt spise lunsj på NHH en stund til. Herre. Vi er 29, 25 og 24 år, studerer på en av landets høyest ansette økonomiske høyskoler, men føler oss ikke så jævlig voksne i det vi blir geleidet inn gjennom kantinen til sjefens kontor.

Det var egentlig ikke så rart. At vi hadde fått noen litt sure blikk over disken. At Hans hadde blitt kjeftet på. Petter hadde tross alt filmet det hele og ledd litt, mens Hans hadde kastet maten som de kantineansatte hadde laget, fordi den endte på disk­­en. Og vi hadde fylt salat med et fårete glis så å si hver dag i mange måneder. Vi hadde oppført oss som tre drittunger, og selv om de ansatte hadde klart å holde maska en god stund hadde de tross alt sittet med følelsen av at vi køddet med dem. At vi lo av dem og ikke hverandre.

Hvordan endte det hele? Vi ble venn­er igjen. Alle innrømte litt skyld. Tok hverandre i henda. Alle skulle forbedre seg litt. Vise litt mer respekt. Ha bittelitt mindre salat i be­geret. Det går fortsatt tre ­trøk­k­ere inn i kantina på NHH rundt tolv, mandag til fredag. Hvis du lover å ikke knekke skjeen, og ikke misbruke kreftene, så kan vi godt lære deg kunsten å trøkke.