TEKST ANONYM
ILLUSTRASJON IDA NEVERDAHL

Reisebrev fra Ola og Kari Nordmann på dopfestival.

«Psy-trance er bare noe dere må forstå!­ Jeg var heller ikke opplyst før i går, da jeg prøvde å tilbringe tolv timer ved hovedscenen og trippet­ som bare faen på de helt syke visuelle effektene. Dere må bare skjønne det!»

Vi skjønner det ikke. Tyskeren som står foran oss er så høy på MDMA at kjeven hans beveger seg som et stempel frem og tilbake. Det bryter ned de stakkars tennene hans. Det er fem dager siden vi ankom BOOM. Dette er Europas svar på «Burning Man». En festival dedikert til psykedelisk kunst som holdes annethvert år i Portugal. Det er 40 grader i skyggen og festen er i full gang. Vi sliter med å finne vår indre ro. Kanskje vi burde proppet i oss mer psykedelika?

Festivaldeltakerne har rømt til et øde naturreservat på grensen til Spania. Dette for å flykte fra den dominerende hverdagen, samt leve ut sine spirituelle sosial-aktivistiske drømmer. For de fleste festivaldeltakerne er BOOM en utopi: en tolerant arena for tilhengere av en tøylesløs tilværelse, hvor kunsten og kjærligheten dyrkes. Det er en livsstil. Noen tester den ut for første gang. Andre er trofaste gjengangere­ med bånd fra tidligere festivaler hengende som medaljonger rundt sine skjøre håndledd. Forresten, du finner ingen skrytepaver på BOOM. Her er alle barn av regnbuen, og «Adams drakt» er bademoten i den friske innsjøen.

For enkelte holder det ikke med armbånd som markering på hvor viktig del av livet denne festivalkulturen er – om dette virkelig er verdiene dine så gifter du deg her! Vi er vitne til et av de mange bryllupene som tar sted under festivalen. «If there is anyone here who oppose this union, then get the fuck out!», ropte brude­parets selvproklamerte prest, før han viet dem. «By the power invested in me by fucking no one». Det var umulig ikke å bli sjarmert. Overalt rundt oss er vi vitne til kjærlighet.

Skulle det være slik at kjærligheten ikke naturlig springer frem, finner du pilleversjonen hos en av festival­ens farmasøyter. Pappskilt med lister over de forskjellige substansene de tilbyr blir etter hvert et van­lig syn. Syre, 2CB, MDMA, sopp, opium,­ speed, kokain og cannabis er gjengangere­. Salget foregår relativt åpent i campingområdet, selv om sikkerhetsvaktene én og annen gang slår ned på de mest vågale og høylytte selgerne. På Boom er det faktisk alkohol som er det mest uglesette rusmiddelet. Alt annet enn øl og Sommersby blir solgt som det giftige alternativet hos «The Poison Bar», som forøvrig står for festivalens kor­teste kø. Resultat? Festivalen, med sine 33 000 deltakere har ikke én eneste slosskamp i løpet av en hel uke! Anders Anundsen ville sikkert ha påstått å ha solide kilder på at det var helt tilfeldig.

Heldigvis er Boom så mye mer enn piller, pupper og party. Det uke­lange programmet er fullt av diverse aktiviteter, foredrag, filmer og work-shops. Her har man muligheten til å prøve akro-yoga, lære seg å lage raw-food, eller høre på diverse foredrag om den historiske viktigheten til psykedeliske stoffer. Maten som serveres er kortreist og organisk, og deltakernes egne avføring får gjødsle­ de grønne urtehagene ved bruk av komposttoalletene. Boom har med sine miljøbevisste tiltak flere ganger utmerket seg som Europas grønn­este festival. Dette er en gjenganger blant psy-trance-festivaler, så vidt vi har skjønt. Disse menneskene bryr seg oppriktig om sine omgivelser og om bærekraftig utvikling.

Musikken er det vi sliter mest med å relatere til. Psy-Trance: en rask, bråkete og melodiløs musikksjanger. Hvordan har denne musikkstilen – som i våre utrente Norske ører høres ut som om Mega-Tron har ufrivillig samleie – blitt et uttrykk for dopkulturens, eller snarere psykedelikakulturens musikalske preferanser? Musikken blir mer og mer aggressiv etter hvert som dagene går. Det finnes tydeligvis en rekke sub-sjangre innenfor Psy-Trance. Den blir raskere, og det lille av melodi som man av og til kunne oppfatte i løpet av de første dagene forsvinner til fordel for harde basslinjer og forutsigbare drops. «Trance forteller en historie», forteller vår mer erfarne venninne oss. «Den handler om kampen mot det onde. Det skjønner dere når dere dropper syre og stiller dere på dansegulvet». Vi dropper syre og stiller oss på dansegulvet, men ender bare opp med å føle oss ekstremt utilpasse.

Redningen finner vi i form av en hvit, kuppelformet konstruksjon gjemt innerst inne i en eventyrskog designet for og av sinnsaltererende substansknaskere. Vi følger skiltet som lover oss et «DJ Party» kl 02.30, og finner «The Ark Dome», et visuelt prosjekt som viser et særdeles psykedelisk lysshow. «We promise you, no trance!», roper de over megafon. Og det stemmer. I løpet av de neste timene får vi høre noe av det kuleste vi har hørt innenfor elektronisk musikk.

Ut av skogen ramler det plutselig et eiendommelig tog av mennesker. Noen av de har laget to fem meter lange delfiner med innebygde lys, og noen andre holder opp en gigantisk brennmanet med selvlysende tråder hengende ned. Troppen ledes an av en brite ikledt en svart, heldekkende våtdrakt som han har dekorert med lysrør som former en strekman. Vi kan ikke gjøre annet enn å smile. Du snakker om dedikering! Hvem er denne mannen i det virkelige liv? Hva gjør dette vesenet, når han ikke er kledd som en profesjonell epilepsi­utløser? Hvor finner han sin plass i det virkelige liv?

Det er kanskje dette som er det beste med Boom. Her kan man gi fullstendig faen. Hvem du vanligvis er spiller ingen rolle, og ingen dømm­er­ deg for fjærene i håret ditt eller pudderbarten til kompisen din. I stedet kjenner vi på en følelse av fellesskap som står i stil med Booms motto: «We are one». I én uke har disse menneskene mulighet til å leve i det de selv mener er en prototyp av et idealsamfunn. Det er vel derfor «after»-festivalen som følger Boom heter «Utopia», der de hardeste av raverne får én uke på seg til å sakte­ men sikkert re-integreres i den virke­­­lige verden. Vi, derimot, har fått nok av inntrykk å fordøye etter én uke i dette absurte kaninhullet av en festival.