I denne utgaven skriver vi om hvordan noen studenter opplever det å være homofil i 2016. Hvor offentlige de er om dette varierer. Deres opplevelser med å komme ut, samt holdningene de møter når de først har kommet ut, spenner vidt. Men de har alle sammen til felles at de på et eller annet punkt har møtt utdaterte, reaksjonære eller mer uskyldig ignorante holdninger til legningen sin.

Ofte avsløres det i de underliggende mekanismene vi selv anser som automatiske. Har du fått deg kjæreste som homofil mann, kan du banne på at du vil få spørsmål om hvem «hun» er. Det er ikke det at vi ikke aksepterer homofile. Det bare skjer.

For noen er det mye verre.

«Jævla homo»
En student vi har pratet med har flere ganger blitt bedt om å «dempe seg» – og ikke på grunn av lydnivået. En annen har på åpen gate fått slengt «jævla homo» etter seg. Når nettopp «homo» også topper skjellsord-statistikken på barne- og ungdomsskoler, er det ikke lett å kjenne igjen Norge som et unikum av liberalitet.

Vondt blir verre når man ser på statistikken. Det viser seg at det kan være hardt for de faktiske menneskene å leve med sin egen legning. Er du homofil mann er sjansen dobbelt så stor for at du har forsøkt å ta ditt eget liv enn for dine heterofile venner. Hos bifile kvinner er sannsynligheten fire ganger så stor som for de heterofile.

Det er en deprimerende statistikk. Den konstaterer det faktum at det er en lang vei å gå før legningsfrihet er så normalisert som vi ønsker det skal være. Det er ikke for mye forlangt at man fritt skal kunne elske den man elsker, og godta at vi er født forskjellige. Uavhengig av personens kjønn.