Jeg studerer ved en av landets beste utdanningsinstitusjoner, Norges Handels­høyskole i Bergen. Blant de 3500 studentene jeg studerer sammen­ med, er jeg på hils med om lag 1000 av dem. Etter å ha tråkket rundt i de samme korridorene i fire år, og vært svært aktiv i student­foreningen NHHS, er ikke det så rart. Det som er derimot er rart, er at blant de 1000 personene jeg kjenner­ på NHH er det bare fem av dem jeg vet at er åpent homofile. Etter utallige fester i regi av studentforen­ingen, har jeg observert mange par kline og flørte. Men jeg har aldri sett lesbiske eller homofile par. Bekjente på jussen bekrefter det samme. De vet nesten ikke om homofile jus­studenter. Og det er ingen i dag som tror at homofile har dårligere karakterer enn den øvrige befolkningen.

– Jeg forteller ikke til folk at jeg er homofil fordi jeg vil ikke få «homo-stempel». Med en gang man sier at man er skeiv får man en knagg.

Mann (22) er masterstudent ved NHH. Han er åpent homofil på sjekkeapper som Grinder og Tinder, men han vil ikke stå frem med navn. Han er åpen om legningen sin overfor vennene sine.

– Legningen min er en del av meg, men den sier ikke noe om hva slags musikk jeg liker, hvor maskulin jeg er eller at jeg elsker shopping. Det er ting folk ofte tror de vet om deg når man sier at man er homofil.

Mørk statistikk
Majoriteten i lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) har god helse, men andelen med dårlig helse er betydelig høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen. LHBT-personer rapporterer om dårligere psykisk helse, og er overrepresenterte i selvmordsstatistikken. Hele én av åtte lesbiske, én av fem bifile kvinner og én av ti homofile og bifile menn har forsøkt å ta sitt eget liv. Statistikken for heterofile er én av tyve. Kan det være at samfunnet har noe av skylden­ her?

Studentene i 2016 tilhører den mest liberale norske generasjonen noensinne. Så lenge man ikke skader andre, er det meste greit. Dop, tilfeldig sex, eksperimentelle relasjoner, religion og homofili. Å kalle noen homofob i 2016 er like stigmatiserende som å kalle noen rasist.

Som heterofil er det lett for meg å si at jeg ikke forstår hvorfor med­studenter ikke er åpne om legningen sin. Selv tenker jeg at det hadde vært en selvfølge om jeg var i deres sko, siden alle jeg vet om, hele miljøet mitt, i utgangspunktet ikke løfter på øyenbrynet en gang av en slik nyhet.

Likevel, etter å ha snakket med flere homofile studenter oppdager jeg at det er mange ting de opplever i hverdagen som jeg slipper. Selv om vi i utgangspunktet tenker at vi er liberale, er det konservative struktur­er som sitter igjen. Møter jeg for eksempel en jente på fest, og hun forteller om kjæresten sin, hadde­ jeg med en gang spurt om «han». Dette gjør jeg ikke fordi jeg mener at det bør være en han, men fordi det går på autopilot.

Sex, ikke følelser
– Jeg kommer på måte ut av skapet­ hver gang jeg blir kjent med nye men­nesker. Jeg ser ikke ut som den stereotypen mange ser for seg, og derfor blir jeg alltid spurt om hvem «han» er. At folk ikke kan snakke kjønnsnøytralt synes jeg er gammeldags.

Marianne Hauger er 24 år og går femteåret på jussen i Bergen. Hun er aktiv i foreningen FRI – foreningen for seksualitets- og kjønnsmangfold, en organisasjon som blant annet jobber med å påvirke politikk rundt homofiles rettigheter. Oppvokst på Oslos beste vestkant kom Hauger ut av skapet som 17-åring da hun gikk i andre klasse på Oslo Handelsgymnasium. Da hadde hun fått sin første kvinnelige kjæreste.

– Man kommer ut av skapet to ganger. Først til seg selv, og så til samfunnet. Jeg innså at jeg var homo­fil som 15-åring.

Hauger fikk utelukkende positive reaksjoner da hun fortalte venner og familier om legningen sin. Likevel opplevde hun at fokuset kun dreide seg om hennes seksuelle preferanser. Det er mange som tror homofil kun omhandler sex og ikke forelskelse.

– Som lesbisk er jeg jo ikke noe mer sexfiksert enn resten av den heterofile befolkningen.

Flere homofile jeg snakker med sier det samme. De opplever et belast­ende fokus på deres seksualitet med en gang man forteller at man ikke er heterofil. «Å ja, du liker å ha sex på en annerledes måte».

Å være bifil og biseksuell betyr forskjellige ting. Selv var jeg ikke klar over det. Ved å være bifil forelsker man seg i begge kjønn. Biseksuelle kan nyte seksuelle relasjoner med både kvinner og menn, men for­elsker seg bare i det motsatte kjønn. Etter denne definisjonsopp­rydd­ingen kjenner jeg plutselig mange biseksuelle.

Konservative familier
Tilbake til Mann (22). Han sier han har flere grunner til å ikke stå frem med legningen sin. Blant annet er bestemoren hans konservativ kristen.­ Han vil ikke at hun skal få vite.

– Hun tilhører en generasjon og et miljø som aldri kommer til å forstå meg. Det betyr ikke at hun er et dårlig­ menneske.

Som 20-åring slo han seg til ro med at han var homofil. Da hadde han forsøkt å tenne på jenter i flere år.

– Jeg visste at sånn var jeg, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Man kan ikke velge å være eller å ikke være homofil, men man kan velge om man vil komme ut av skapet.

Han har aldri opplevd negative reaksjoner fra dem som vet om legningen. Likevel sier han at han skulle ønske han var heterofil.

– Livet blir lettere, som det å få familie­ og vise kjærlighet offentlig.­ Som homofil får man med en gang mer oppmerksomhet rundt kjærlighetslivet ditt. Denne oppmerksomheten vil jeg ikke forholde meg til.

Jævla homogent
Daniel Mekki jobber i finans, er homofil og nestleder i FRI. Han forteller at det aldri har vært så mange LHBT-personer som har vært åpne som nå, og at stadig flere kommer «ut av skapet» tidligere. Samtidig mener han at det norske samfunnet har en lang vei å gå, spesielt innenfor konservative utdanninger og yrker.

– I kulturbransjen, politikken og idretten er det flere profilerte homofile. I næringslivet er det derimot få homofile rollemodeller. Der er normen den «heterofile gutteklubben grei».

Mekki tror mange med leder­ambisjoner kanskje ikke vil ha et stort fokus på eget privatliv, og mange fort opplever at seksuell orientering blir et sensitivt og privat tema.

– Homofili oppleves kanskje ekstra­ spennende for mange fordi det er annerledes. Jeg har fått mange rare spørsmål opp gjennom som er ganske intime, og som jeg ikke tror hadde vært godtatt å spørre heterofile om.

NHH og juss er svært homogene miljøer. Selvfølgelig er det noen som skiller seg ut, både utseende­messig og interessemessig, men det er mange som er ekstremt opptatt av å passe inn. Like klær, likt hår, like karakterer og like fritidsinteresser. Det er ikke rart at ulik legning kan virke belastende i et miljø hvor folk er redde for å ikke ha datamaskin i forelesning.

Mekki forteller at kulturforskjeller, religion, gruppetilhørighet og forventningspress er noen av årsakene til at LHBT-personer holder legningen sin skjult.

– Vi lever fremdeles i et veldig hetero­normativt samfunn. Det ligger fremdeles forventninger til hvordan man skal oppføre deg. Legen min spurte for eksempel nylig om jeg hadde dame.

Historie med hets
Det er få grupper som har blitt mer plaget enn de homofile. De fleste vet det, men det er lite tid i historie­undervisningen viet til de homofiles historie. At det bare er 39 år siden homofili ble regnet som en psykisk diagnose i Norge er det ikke så mange som tenker over. I en undersøkelse fra 2009 kom det frem at det mest populære skjellsordet i norsk grunnskole er «homo». På topp tre listen ligger for øvrig også «hore» og «jøde», to andre minoriteter med en lang historie med undertrykkelse og hets.

– Når «jævla homo» er på toppen av skjellsord-statistikken på barne- og ungdomsskolen er det noe som er fryktelig galt, sier Mekki.

«Demp deg»
– Jeg hadde en venn fra NHH som hadde kjæreste, gikk på Fincken i helgene og likevel skjulte for venn­ene­ sine at han var homofil. Et slikt dobbeltliv er belastende i lengden.

Vigleik Dale er NHH-student, homo­fil og åpen. For han har det vært uaktuelt å holde legningen sin skjult etter han kom ut av skapet som 18-åring.

– Jeg er jo typisk feminin, og det hadde vært umulig for meg å skjule over tid. Men for andre homofile kan det være et mer aktivt valg å komme ut.

Dale tror de ekstra «homo-egenskapene»­ folk blir tillagt når de kommer ut er den største grunnen til at færre er åpne.

– Jeg tror folk er i skapet fordi de er redd for å bli dømt. Mange tror at bare jeg ser en heterofil mann i bar overkropp så går jeg av skaftet. Jeg synes jo de er helt uinteressante på den måten, jeg liker homofile menn.

En gang fikk Dale beskjed av en med­arbeider i et revisjonsselskap at det nok kunne være lurt at han «dempet­ seg litt» i jobb­sammenheng. Det opplevde han som svært sårende. En sprudlende gutt er feil, mens en sprudlende jente er det ingen som reagerer på.

– Jeg har fått høre at jeg er litt «mye» flere ganger. I perioder har jeg forsøkt å være mer tilbakeholden som person, men det har vært tungt. Det har jeg heldigvis slått helt fra meg i dag.

Etter flere intervjurunder med Norges største revisjonsfirmaer i Barcode har han aldri opplevd at legning eller uttrykket hans har vært problematisk. Dale fikk nylig fast jobb i KPMG, en av «de fire store», et år før han er ferdig med NHH-graden.

– Jeg tror kanskje flere homofile tror det er mer problematisk å være tydelig skeiv enn det det er.

Kjønnsdelte tradisjoner
Med flere typiske feminine interesser,­ har Dale ofte havnet mellom to stoler­ i sosiale sammenhenger.

– Jeg blir ikke inkludert i jentegjengen, men heller ikke guttegjengen. Selvfølgelig er konkurrerende fotballag og håndballag delt inn i kjønn, men på NHH er også yogagruppen en jentegruppe. Det synes jeg er rart.

Dale har flere ganger opplevd å ikke bli invitert på ulike arrangementer, fordi det for eksempel er en jentebursdag.

– Jeg tenker at det ikke burde være så vanskelig. Man inviterer de man er venn med i bursdag uavhengig av kjønn.

Kvalmt
Lørdag 16. oktober rundt klokken 22 foran Grieghallen. Jeg er på vei til Landmark med en av mine homofile venner. Bak oss går en guttegjeng.

– Se på han jævla homsen. Faggot, roper en av dem.

Jeg snur meg, går bort til dem og spør hva faen han sa. Og der går de, fem litt flaue, og drita typer, og sier at nei, de har ikke sagt noe som helst.

Kameraten min hørte ikke hva de ropte etter han. Kanskje har jeg blitt ekstra oppmerksom etter å ha skrevet denne teksten. At slike ting fremdeles skjer i Bergen sentrum mellom unge mennesker synes jeg er kvalmt.

Men ifølge Dale skjer dette med jevne­ mellomrom med han og.

– Det er ikke så ofte noen roper etter meg, men det skjer. Da tenker jeg at det er jo bare seg selv de driter ut. Så når noen roper «jævla homo» sier jeg bare, «ja»?

Kilde: LHBT: Status 2014, Fakta­hefte. Kunnskap om levekår og livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.