Telenor ødelegger verden
Telenor har vært gjennom noen skandaler i de senere år. Men selskapet er norsk med stor n. Ute for å erobre verden, med norske statsborgere som deleiere. Telenor er oss. Og reklamene er morsomme. Du vet han litt kårni damegærne trønderen som reiser rundt i den norske fjellheimen, og landsbygden i Italia. Men hva reklameres det egentlig for? Tradisjonelt sett: et selskap som gjør at vi kan ringe hverandre, sende meldinger og benytte oss av det uendelige internettet. Men Telenor har for lengst utvidet driften. Ikke bare til slummen i India, men til det norske forbrukermarkedet for elektronikk.
25. oktober 2016
TEKST MATHIAS JUELL JOHNSEN
ILLUSTRASJON IDA NEVERDAHL

 

 

 

Du er ansvarlig.

 

Telenor har vært gjennom noen skandaler i de senere år. Men selskapet er norsk med stor n. Ute for å erobre verden, med norske statsborgere som deleiere. Telenor er oss. Og reklamene er morsomme. Du vet han litt kårni damegærne trønderen som reiser rundt i den norske fjellheimen, og landsbygden i Italia. Men hva reklameres det egentlig for? Tradisjonelt sett: et selskap som gjør at vi kan ringe hverandre, sende meldinger og benytte oss av det uendelige internettet. Men Telenor har for lengst utvidet driften. Ikke bare til slummen i India, men til det norske forbrukermarkedet for elektronikk.

 

Eksponentiell søppelhaug
Etter at de smarte telefonene gjorde sitt inntog, eksploderte salget av telefoni. Utviklingen gikk raskt, og skulle man kunne benytte­ seg av det stadig mer krevende programinnholdet, måtte man anskaffe seg en stadig kraftigere mobil. Priskalkulatorer presset til slutt marginene helt ned til tålegrensen på disse produktene. Resultatet? Mengdesalg i elektronikkjedene. Billig elektronikk til massene. Og, selvfølgelig, fryktelig mye utslipp og avfall. Bransjen har endt opp med en bedriftsmodell som ligner REMA 1000. Et par kroner fortjeneste per hundrelapp, og mange salg. For å tjene til livets opphold, selger de deg kabler med en profittmargin oppimot tusen prosent, forsikringer du ikke trenger og forbrukslån som gjør det enda lettere for deg å kjøpe mer, mer og atter mer.

Telenor har nå kommet med en ny ordning, «Swap», som lar deg kjøpe mobil på nedbetaling, for så å bytte den ut en gang i året. Folk kjøper ikke ny mobil like ofte lenger. Funksjonaliteten har vært så å si uforandret i mange år, og dersom en kun ønsker å lese VG, høre på musikk og «inste», trenger man ikke bytte ut telefonen. Det er krise for elektronikkbransjen. Telenors nye ordning later også til å være et resultat av dette dalende salget. I praksis er ordningen et kontinuerlig forbrukslån. Et godt eksempel på overforbruk og hvordan vi som Nordmenn fortrenger vårt globale ansvar.

 

Karbonimport på kreditt
Du kjører kanskje en elbil, og det gjør deg faktisk mer miljøvennlig, uansett hva (villige) feilinformerte gamlinger forteller deg, men det gjør deg ikke miljøvennlig. Ikke dersom du velger å «swape» tele­fonen din hos Telenor over en lav sko. Store deler av våre utslipp er nemlig «skjult» i forbruket vårt. Nyere forskning tyder på at mye av eventuelle utslippsreduksjoner som har skjedd i vesteuropeiske land i de senere år, blir utveid av vår økte import fra lavkostland med svært forurensende produksjonsmetoder. De offisielle norske utslippstallene tar ikke hensyn til dette, og er derfor for lave. Undersøker man tallene fra den forrige tilgjengelige forbruker­undersøkelsen (2012), ser man to ting. Andelen utslipp er i økende grad tilegnet importerte goder, og utslipp per hode i Norge har en veldig klar, lineær sammenheng med hvor mye penger vi bruker. Og vi bruker jevnt over mye penger. Vi kjøper kjøkkenutstyr fra Kina, klær fra Bangladesh og biff fra Argentina. Og selv om produksjonen av disse varene og de påfølgende utslipp­ene fra transport i stor grad ikke skjer i Norge, er vi ansvarlige. Det er vi som konsumerer produktet. Og mens vi gjør det, importerer vi i praksis disse utslippene til Norge. Det kan late til at det er en gryende enighet i forskningsmiljøet om at dette må tas hensyn til når utslippstall skal innrapporteres til lokale myndigheter, EU og FNs klima­panel. Denne økende importen kan altså ende opp med å ødelegge våre sjanser for å innfri våre forpliktelser til Parisavtalen. Og styresmaktene er handlingsløse. I det nye statsbudsjettet er det kun viet én side til grønne skatteordninger. Det er altfor lite. Det tror jeg også at de blåblå vet veldig godt. Hvorfor velger de da å la være å gjennomføre effektive tiltak?

 

Din dom
Økonomer elsker avgifter på varer og tjenester som har negative eksternaliteter. Med andre ord, varer og tjenester som påfører kostnader og lidelse for andre enn de som er med i handelen, og vi dermed vil ha mindre forbruk av. Utformes disse avgiftene riktig, er de effektive i å redusere forbruk, koster lite, og gir oss midler til å investere i for eksempel forskning og utvikling, eldreomsorg eller kutt av andre, mer skadelige fiskalskatter. De kan også gis tilbake som et gjennomsnitt av innbetalte midler, en såkalt nullsumskatt, slik som Rasmus Hansson nylig foreslo da han ville øke bensinsprisen med fem kroner literen.

Velgermassen derimot, er ofte ikke så veldig begeistret. Derfor blir fort foreslåtte tiltak møtt med rama­skrik om en vanskeligere hverdag, regelrett latterliggjøring og stemp­ling som grønn fanatisme. Rett og slett fordi vi ikke liker å innrømme at vi har handlet urett. Vi vil ikke måtte ta hensyn til andre. Klart sier vi at vi vil det, men vi dømmer folk etter hva de gjør, og ikke hva de sier. Og det vi gjør, er å velge bort klima og miljøspørsmål i valgkampen. Utslippskutt selger ikke. I alle fall ikke på en fire års basis, hvor effektene av en eventuell klimakatastrofe ikke vil føles på kroppen i altfor stor grad. Dette vet Erna veldig godt. Og Erna vil velges på nytt neste høst.

 

Rett opp en feil
Vi kan godt vente litt med å øke avgiftsnivået på bensin. Relativt sett er det allerede veldig høyt. Karbonavgiftene i resten av det norske markedet, både på lokalt produserte og importerte varer, er imidlertid altfor lave. Vi som forbrukere ser dermed ikke de reelle kostnadene. Vi incentiveres ikke nok til forandring. Vi kjøper ikke nok vegetarisk mat. Vi tar ikke godt nok vare på telefonene våre. Vi kjøper for mange ting vi ikke trenger. Vi er for lite på hytten, og for mye i utlandet.

Derfor må avgiftene økes. Innkrevde skatter kan godt gis tilbake til befolkningen som et gjennomsnitt av det som er innbetalt, eller brukes til skattelette, dersom det hjelper folk å akseptere avgiftene. Så lenge forurensende varer blir dyrere enn mindre forurensende varer, er vi uansett langt på vei. Poenget er at vi i alle fall er nødt til å gjøre noe. Rett og slett fordi det frie markedet har feilet. Du og jeg har feilet. Og vi liker ikke å høre det, men det må vi. Derfor er vi avhengige av strengere regulering rundt miljø- og klimarelaterte problemer, og empirien tilsier at flate, høye karbonskatter er den beste løsningen. De er rettferdige. De kan tilpasses en situasjon der et land står alene om å implementere tiltak gjennom oppretting av tolltariffer og fritak til eksporterende næringer. Det fungerer også godt i en situasjon der en er del av en gruppe land som velger å innføre tiltak sammen. «Swap» er ikke en del av denne løsningen. Det er tydeligvis ikke den blålå regjeringen heller. Ha dette i bakhodet når du går til urnene neste høst.