TEKST AUDUN BRENDBEKKEN
ILLUSTRASJON IDA NEVERDAHL
Hvor mange munner kan man mette med kassegitar og selfiestang?
Rundt om på kontinentene finnes det noen helt spesielle økobondegårder. Disse er tilknyttet organisasjonen WWOOF. Et kjapt søk på Instagram kan bekrefte at den er ganske populær. Ressurssterke ungdommer reiser lengre enn langt for å hjelpe bønder med å drive landbruk på en bærekraftig og samvittighetsfull måte. Men hvor lenge må man dyrke biodynamiske poteter for å bøte på flyturens karbonutslipp?
Segway til folket
Det finnes et alternativ for de av oss som ikke bare vil leske seg i solen med billig øl og babyolje når hverdagen blir for mye. Man kan få alt dette også, men mer til, faktisk. Frivillig arbeid på ferie er ikke et fullstendig nytt og ukjent begrep. Mange har faktisk brukt sine egne friår etter videregående på å bygge lekeplass i Zambia eller mate apekatter i Nicaragua. Volunturistene skyter to spurver med samme kanon, feriering i [sett inn eksotisk land], samt involvering i [sett inn generisk aktivitet].
Og selv om man befinner seg under fjerne himmelstrøk, langt fra grøtfredag og gullrekken, så er det fortsatt fint mulig å polere den sosiale profilen på hjemmefronten. Instagramkontoen Barbie Savior følger Barbie og Ken mens de gir Segways til fattige landsbyboere. Nå trenger de aldri mer å hente vann til fots! #OneSegwayAtTheTime. Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) har brukt kampanjen Radi-Aid til å ironisere over en kolonialistisk tilnærming til bistand. Entusiastiske nordboere går inn i lokalsamfunn sør for Sahara med alle mulige duppeditter folk egentlig ikke trenger, fra belgiske vafler til smarttelefoner for reisedagboken.
Jeg har selv stått i et klamt kinesisk klasserom, og lært bort det første verset av «Imagine». Alt gikk gjennom en kinesisk tolk, som så klart kunne gjort jobben vel så bra på egen hånd. Og etterpå lagde alle peace-tegn og smilte på gruppebilde. Til slutt kom jeg hjem og fikk skryt av hvor flink jeg hadde vært, samt masse anerkjennelse av de flerkulturelle bildene mine på internett.
Huskestativ eller sykehus
Men hvem tjener egentlig på disse turene? Den zambiske byen setter sikkert pris på ny lekeplass, men hva med det lokale arbeidslaget som egentlig kunne gjort dette selv? De settes midlertidig ut av arbeid når volunturistene kommer langveis fra for å jobbe hardt på et prosjekt verdig deres fritid. Slik blir også den lokale økonomien mindre produktiv, gjennom at ingen lønnes for byggingen.
Tidvis hjelper bistandsarbeidere med å opprettholde et tiltak som det ellers ikke ville vært betalingsvilje for lokalt. I langsiktige prosjekter, som vaksinasjonsprogrammer, utdanning for jenter eller seksualopplysning kan hjelpeorganisasjoner spille en vesentlig rolle. Men for disse oppgavene kreves langvarig tilstedeværelse og ekspertise. Ting som feriefolket sjeldent kan tilby.
Retningsløs idealisme
Du er ingen drittsekk selv om du vil hjelpe andre. Det er ikke dårlig gjort å skulle ønske at barn andre steder i verden burde ha det like bra som de ungene du daglig går forbi på Møhlenpris. Men gode intensjoner alene kommer ikke til å brødfø et eneste barnehjemsbarn. Det finnes mange gode måter å være til nytte for andre på, men skal du på ferie samtidig så går vinningen ganske fort opp i spinningen.
Dette er likevel ikke noe nullsum-spill. Jeg fikk glede av å leke engelsklærer, og skolebarna satte nok også pris på å møte «hvite spøkelser», som de kalte oss. Men jeg vet at selv om de to ukene i Kina ga meg gode opplevelser, så hindret de også barna fra å lese til den nasjonale matteprøven som enten sender dem ut av skolen eller videre i systemet. Neste gang idealismen river i meg, vil jeg heller legge penger på bøsse enn i flyseteavgift.