TEKST MATHIAS JUELL JOHNSEN
FOTO HANS SEBASTIAN HARAM
Studentene som blir brydd av gateververe, bør tenke seg om to ganger.
Som student Reppen Solberg påpeker Studvest (08.11), lever vi i 2016. Ja, vi har e-post, vi har sms, vi har internett – det er mange andre måter å gå frem enn å oppsøke våre kjære nordmenn som går og ser i bakken, og ikke er så glade i å bli konfrontert. Men vet du hva alle disse metodene har til felles? De fungerer ikke.
La meg gi dere litt innsikt i veldedighetsbransjen anno 2016. De trenger penger som aldri før. Og disse pengene kommer, for de fleste av de store organisasjonene som hovedsakelig baserer seg på privat støtte, fra faste private givere. Vi snakker andeler opp mot åtti prosent av det totale budsjettet. Disse faste giverne blir nesten utelukkende vervet på gaten, eller ved besøk på døren. Rett og slett fordi folk ikke får ut fingeren hvis de ikke får et vennlig lite dytt i ryggen. Ja, de liker organisasjonen, og ja, de kunne tenke seg og støtte, men dersom de får den tiden de trenger for å tenke på det, så går skuta fort for mange av dem som trenger de pengene. Dersom disse organisasjonene skulle respektert det at nordmenn liker å se i bakken, og ikke blitt konfrontert, hadde altså de innsamlede summene dalt.
Og hvorfor skal man i det hele tatt respektere at nordmenn ikke liker å bli konfrontert? Er ikke det heller et problem med vår kultur, enn noe som er respekt verdig? Er det så utrolig vanskelig å si det som det er, at du ikke har råd, eller at du allerede støtter en annen organisasjon? Hvis man er så redd for å havne i samtale med en verver på gaten, så er det vel kanskje heller fordi man er redd for at man ikke har noen gode motargumenter til de argumentene som blir presentert. Og hvis du ikke har det, da er det vel bare å gi en slant, da?
Jeg har selv vært en verver, av og på i over to år for Leger Uten Grenser. Jeg har vært pushy. Ikke fordi jeg er hensynsløs, mangler sperrer eller får provisjon på salg (det gjør man ikke i Leger Uten Grenser). Men fordi jeg genuint har utrolig lyst til at folk skal støtte organisasjonen. Og fordi det funker som faen. Det er så utrolig mange folk der ute som faktisk har lyst til å gi, men som enda ikke har kommet seg over dørstokkmila. Da er det sykt fint å kunne være en av dem som faktisk stopper dem opp i hverdagen, og får ting til å skje.
Jeg blir provosert når folk snakker nedsettende om gateververe og konseptet gateverving. Rett og slett fordi de burde vite bedre. Det er strengt nødvendig å bedrive denne aktiviteten, dersom man har troen på den saken man representerer. De aller fleste av mine bekjente er for bistand, til tross for de utfordringene og vanskelighetene det medfører. Men det er en annen debatt.
For all del. Si gjerne nei. Jeg sier ikke at du må stoppe, eller at du må si ja. Men vær så snill. Ikke bli så brydd av at noen bryr seg, og er villig til å putte innsatsen sin der holdningene deres er. Syntes du noen er ufine eller uærlige i måten de prøver å verve deg på, er saken annerledes. Si fra til regionkontoret, så tar de klagen videre. Man skal ikke oppføre seg støtende mens man fronter en god sak, men du skal heller ikke skjære alle over en kam.
Hvis det ikke er tilfellet, ta det heller som en fin utfordring. Er du en av dem som holder liv i stereotypien om kalde nordmenn som ser ned i bakken, så har du kanskje godt av å stoppe å snakke med en fremmed. De er folk, de også.
Den originale saken i Studvest: – Gateverving er en ukultur.