O’helga natt og dagen derpå. Løst gjenfortalt.

TEKST SIGURD H. PRYSER, PETTER LINDHEIM REINEM & MATHIAS JUELL JOHNSEN
ILLUSTRASJON IDA NEVERDAHL

Du våkner opp til en grå, dunkel belysning i halv ti-tiden. Det lyse glansbildet av en morgen, en forventning man aldri klarer å riste av seg, er på ingen måte en realitet. Det henger ingen julestrømpe på døra. Oppe i stua sitter heller ikke søsknene dine tullet inn i dyner for å se på TV. De er for kleine fra sine respektive julebord. Treet er så vidt pynta og ingen har satt frem røkelse. Du lunter bort til treet og setter i stikkontakten til belysningen. Det går opp for deg. Dette blir den første julaftenen der hele familien er gamle nok til å drikke, da lillesøsteren og fetteren din fylte atten på vårparten. Du ser for deg graden av fuktighet på fjorårets julemiddag, og grøsser. Alt kan skje. Du vet ikke engang hva du får i gave. For første gang har du ikke klart å komme på én ting du ønsker deg.

Som ung student er du i et mellomstadie. For gammel for spenningen, for ung til å ha stiftet egen familie. I virkeligheten er stua bare et venterom for middag og pakkeåpning. Fjernsynet er en tretimers nostalgitrip.

Klokka har så vidt passert ett, og dagen begynner egentlig ikke før om fire timer. Du bestemmer deg til å dra i kirken. Ikke fordi du er troende. Ikke fordi det er tradisjon. Men for variasjonens skyld. Julaften er nemlig en slik dag der alt av normale aktiviteter og sysler er fullstendig tabu. Det er en fridag, men alt du vil gjøre må foregå innenfor husets fire vegger. Med mindre du skal i kirken.

Far har det på samme måte, så dere drar sammen. Det blir ikke overraskende en klein affære. Fra første salme skaffer du deg et overblikk over programmet du fikk utgitt ved inngangen, og gjør en grov beregning på hvor lang tid dette vil ta. Dine beregninger står til stryk. Prekenen varer hinsides lenge. Det å synge høyt i lag med faren din er direkte ukomfortabelt, og du soner helt ut. Inntil far dulter deg i skulderen, og du skjønner at du har sittet og sunget «Omkved x3» såpass høyt at de rundt deg har hørt det.

Tilbake hjemme bikker klokka fem og sølvguttene korer jula inn. Samtidig dukker resten av familien opp. Onkel setter standarden for kvelden med en vits om nært forestående stemmeskifte og snarlig utskifting av korets medlemmer. I år også. Ribba blir plassert på bordet. Morfar kommer som vanlig bærende med en flaske akevitt akkompagnert av stokken han støtter seg til. Det tar ikke lange tiden før det synges på tysk. Verdenskrigen har aldri vært nærmere. Moren din lasser på en solid porsjon med ribbe, surkål, rødkål, mandelpoteter krydret med persille, sossiser, toppet med sjysaus – det eneste du kan slå deg til ro med at ikke slår feil denne kvelden. Morfar sørger for påfyll i akevittglasset før du har rukket å smake på den.

Du skjønner ikke hvorfor det ligger en drue i juleølet ditt, før moren din, som er på nippet til overstadig beruset, gliser til deg fra andre siden av bordet. Hun smeller en ny drue i panna på deg. Idet du for en gangs skyld har tenkt å reagere, så bryter morfar inn. Det er nemlig på tide med den årlige spaserturen rundt treet. Den tredje akevittflaska er tom og morfar kan plutselig gå uten stokk. Dere griper alle hverandres hender, utenom morfar, han skal marsjere alene. «Die fahne hoch» ljomer ut fra lungene hans, sangen som de tyske soldatene sang under det endelige nederlagets time under andre verdenskrig. Du prøver desperat sammen med den re­sterende delen av familien å fullføre rundene rundt treet. Idet du runder vinduet, skvetter du til. Det smeller i vinduet, og en nissemaske kommer til syne. Et krybbetraume gjør en kjapp visitt, men traumet er visst på steroider i dag. Denne gangen blir du ikke bare vettaskremt av den horrible maska. Du ser spy renne ut av munningen i nissemaska, og hører din fars stemme jamre en unnskyldning. Dere hjelper han å skifte, og gir ham et glass vann. En ny drue treffer deg i panna. «Smil litt da, gutten min», sier mor. Ingenting får en til dra mindre på smilebåndet enn noen som ber deg om å smile.

Dagen derpå kommer julens første – og muligens eneste – høydepunkt. Dagen når gamlegjengen fra videregående samles. Rett og slett en «reunion med gutta». Forventningene er mimring om hjemmefester à la «shit ass, var det da du beefa med Andreas?», seksuelle hendelser à la «haha, husker at du pulte Therese i boden i 09!, hun var en 9-er ass!», og prat om russetida. I utgangspunktet en temmelig ålreit kveld.

Det skjærer seg riktignok allerede ved ankomst. Du har fått med deg ølposen til søsteren din. Tuborg Lite. Det fanges opp umiddelbart, og en samstemt guttegjeng gir deg homsestempelet i panna. Det er visst mange som enda ikke har fått med seg at det er 2016, og at sannsynligheten for at minst én i gjengen lever i skapet er overværende. Dere er 24 år, voksne folk, men en Tuborg Lite har selvfølgelig definert legningen din. Det er ikke noe nytt, bare det gamle. Det vil si, det er mye nytt, men måten det blir gjenfortalt på, samt fokuset og holdningen til de som forteller, gjør det klinkende klart for deg at dere har vokst fra hverandre. Det er bare det gamle som holder dere sammen.

Etter å ha blitt hengt ut for en rekke med flauser fra ungdoms­tida i halvannen time – av ukjente årsaker er det alltid du som blir hengt ut – fortsetter nedturen i taxien. Ikke bare tar dere maxitaxi for å få plass til alle i én bil, du taper selvsagt i taxi-rulett som du i utgangspunktet ikke var med på, og må punge ut. Regningen for å komme seg til et stappfullt dritt­sted i en mellomstor norsk by overstiger 700 kroner, i tillegg er inngangspengene på stedet på uforståelige 150 kroner. For å toppe det hele koster ølen en drøy hundrings. Du har ikke vært på byen mer enn ti minutter, og du har snart svidd av en hel høvding på ingenting.

Det er tenåringstiden i reprise. De samme menneskene, den samme praten. 2008-bangeren Infinity av Guru Josh over lydanlegget. Gutta har reservert bord. Et bord hvor plassen din foreløpig er okkupert av fotballtalentet fra B-klassen på ungdomsskolen. Stjernen på kretslaget. Fyren som kom tidlig i puberteten og fikk all den selvtilliten det innebar. Gutten som oppførte seg som en quarterback-douchebag fra et amerikansk high school-lag fra tidlig i tenårene. Han som fant glede i å ta blodpupp på alle spinkle gutter i dusjen etter gymmen. Nå satt han altså her, og en viss iboende ærefrykt fra gammelt av var ikke til å komme utenom. Litt rart, med tanke på at han nå er reservespiss på det lokale 2.divisjons-laget, jobber deltid som telefonselger og er i et forhold med moren til en av kompisene sine. Apropos ærefrykt, dukker crushet ditt fra ungdomsskolen også opp. Du betrakter henne en stund, før du beveger deg ut i bakgården for å ta en sigg. Plutselig er hun der med deg. Dere mimrer kjapt om gamle dager, før du merker at hun er veldig pågående. Tar seg i håret. Tar på deg. Biter seg i leppa. Men du er av en eller annen merkelig grunn overhodet ikke interessert. Kanskje det har noe å gjøre med at hun har tatovert en krone på halsen, er nyskilt og har fått to barn. FAEN.