TEKST ANNA NORDAHL CARLSEN
FOTO OLA LYSGAARD
Hvordan feste når man er usikker på om morgendagen kommer.
To granatkast unna Hezbollahs hovedkvarter dundrer det harde melodiøse technorytmer. De lydtette veggene holder festmassen unna kompliserte krigssituasjoner som herjer over landegrensene. I Beirut, også kjent som Midtøstens Berlin, er hemningsløs festing vokst frem til å bli folkets hverdagsflukt.
Bomber og bass
Jeg befinner meg i regionens partyhovedstad, og som førstegangsbesøkende i et tidligere krigsherjet land har jeg registrert reisen min hos UD. I kjølvannet av borgerkrigen vokste Beiruts klubbkultur frem som et uttrykk på en blomstrende livslyst. Med ustabil politikk og krig på alle fronter, ble fellesskap og samhold desto viktigere.
Som vi nordmenn godt vet, har fellesskapet en tendens til å bli sterkere jo lenger ned i flasken man kommer. Dette har libaneserne også funnet ut av, og utelivsbransjen er i dag den som sterkest sperrer ute de negative ringvirkningene fra Syria. Dette er mye takket være sine deilige, trofaste danseløver.
Søppelparadis
Libanon huser et av verdens mest attraktive folkeslag, men de korrupte forholdene står fortsatt i veien for at landet selv holdes sexy.
Beirut er for tiden midt oppe i en skitten søppelkrise som politikerne ikke makter å håndtere. Fordi ansvar blir tatt i utelivsbransjen, kan sosieteten gjemme tusendollarnesene sine i klubbenes Dior-duftende sfære. Utestedene er blant de få stedene man faktisk kan observere søppelarbeidere i disse dager. I nabobydelen sitter muslimske menn og fortrenger stanken som oser opp av søppelfjellene med atter en runde shisha.
Libanon huser et av verdens mest attraktive folkeslag, men de korrupte forholdene står fortsatt i veien for at landet selv holdes sexy.
Byens eldste nattklubb, B018, er utformet som en bunker: et dystert design med sterke krigsassosiasjoner som får de hardeste undergrunnsklubbene til å falme. Klubben er plassert i en gammel flyktningleir i det forlatte distriktet Karantina, som en gang ble offer for en massakre i regi av en lokal milits. Spor fra krigen er å finne overalt, selv på dansegulvet.
Dans for fred
Enkelte kvelder kan en observere foreldregenerasjonen som aldri fikk feste ubehersket i sin ungdomstid. Den friheten ble de fratatt med port- og partyforbudet som inntok samfunnet med borgerkrigen.
I dag er det ingen innetid som holder befolkningen separert. Religion, nasjonalitet, alder eller legning spiller ingen rolle når libaneserne inviterer opp til dans. Samfunnets eldre generasjon forholder seg fortsatt noe splittet etter krigen, men blant de yngre er det større harmoni.
Etter å ha sett, smakt og følt Libanon skjønner man at vestlig media er dårlige på å formidle alt libaneserne har å være stolte av. En eldgammel historie, et rikt språk, vidunderlig gastronomi og et imøtekommende folkeslag.
Kommer hjem for å feste
I Beekadalen utenfor Beirut, står gamle ruiner til minne om sagnomsuste drikkegilder. I antikken holdt man her fester for vinguden Dionysos. Med tiden har krig og korrupsjon visket vekk landets status som velstående kunst- og handelsnasjon. De som hadde råd til det, flyttet ut, og etterlot seg et stadig mer svekket samfunn.
Libanons diaspora har vokst seg fire ganger større enn landets populasjon, og det er når utflytterne kommer hjem at de beste festene arrangeres. For disse er hjemlandet i dag et korrupt, avlagt ferieparadis.
Dagen etter min egen hjemreise fikk Libanon ny president. Dette var etter 2,5 års politisk hestehandel og 46 forsøk på ny regjering. Den politiske makten er alltid i hårfin balanse mellom kristne maronitter og sunni- og sjiamuslimer. Mange har allikevel inntrykk av at landets politikere opererer som et kartell, hvis fremste mål er å beholde makten og privilegiene.
Lederne virker mer opptatt av å danse etter stormaktenes pipe enn å sikre den nye generasjonens fremtid. Kanskje nettopp derfor strømmer mange unge til nattklubbene, i håp om å glemme morgendagens sorger.
Utakknemlige nisser
Libanon har i dag 18 anerkjente religiøse grupper. Byens uteliv er enda mer mangfoldig enn folkeslaget selv, med alt fra «pop-up parties», til hippe vannpipebarer til massive takklubber på forlatte fabrikkbygninger.
De øverste kretsene farges av kvinner med neser og kinnbein de har fått sponset av sine foreldre. Mannfolket bærer en skjeggvekst Norges hipstere bare kan drømme om, og fyller sine stramme kropper med overprisede drinker.
Sosietetens konsumkultur er nok en konsekvens av borgerkrigen. Gjennom pengebruken vil folk bevise for seg selv og omverdenen at de har kommet over krigens uro. Inngangsprisene mellom 20 og 40 dollar har gjort klubbene til rikmannsarenaer. I et land der over en femtedel av de unge voksne står arbeidsledige kan de færreste ta seg råd til slik luksus.
Turen til landet min familie fryktet jeg skulle bli kidnappet i, ga ingen situasjoner verre enn en kraftig hangover og en forvrengt magesekk. Libanons stødige livsglede i en ellers urolig og lite progressiv region, er en inspirasjon for privilegerte nordmenn som klager seg frem til 11 måneder med studiestipend.
I et land hvor generasjonen over oss er oppvokst med krig, ser det ut til at begrepet «party like there is no tomorrow» har en litt annen betydning enn hva harry nordmenn på helgefylla legger i det. Det er kanskje ikke så mye å klage på når man står i feil kø i 20 minus på 2. juledag likevel?