Teatralsk prevensjon
Jeg kan vanskelig sies å være i målgruppen til Stort og Stygt. Jeg er nok for barnløs til det. Selv uten denne tilhørighet var det vanskelig å ikke la seg forføre av historien fortalt. Ole (Aalberg) og Silje (Soli) venter sitt første barn. Som vordende førstegangsforeldre ser de for seg at fødselen og den påfølgende tiden skal bli perfekt. I samme bygg som dem, i etasjen over, venter Maria (Folgerø) og Sverre (Løvold) sitt andre barn. De har allerede hendene fulle med den mer enn alminnelig tverre Arve (Nielsen).
23. januar 2017

 

Jeg kan vanskelig sies å være i målgruppen til Stort og Stygt. Jeg er nok for barnløs til det. Selv uten denne tilhørighet var det vanskelig å ikke la seg forføre av historien fortalt.

 

 

TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO OLE FRIELE JR.

 

Stort og Stygt

Av Olaug Nilssen
Regi Alan Lucien Øyen
Med Marianne Nilsen, Reny Gaassand Folgerø, Tormod Løvold, Kristoffer Sagmo Aalberg & Malin Soli

 

Ole (Aalberg) og Silje (Soli) venter sitt første barn. Som vordende førstegangsforeldre ser de for seg at fødselen og den påfølgende tiden skal bli perfekt. I samme bygg som dem, i etasjen over, venter Maria (Folgerø) og Sverre (Løvold) sitt andre barn. De har allerede hendene fulle med den mer enn alminnelig tverre Arve (Nielsen).

Fra dette utgangspunktet maner Olaug Nilsen frem en historie som svinger fra det latterlig gjenkjennelige til det skremmende og ukjente. For det er mye humor å finne i den idealistiske optimismen til førstegangsforeldre sammenlignet med den verdensvante pragmatismen til de noen år lenger fremme i løypen.

Med dette skal det sies at det til tider blir mye. Stykket åpner ikke spesielt sterkt. Aalberg og Soli spiller rollene sin fra start med en så heftig blåøyd entusiasme at det er vanskelig å ikke la seg irritere – noe som godt kan ha vært tiltenkt. Spesielt i kontrast med den mye dystrere historien til paret i overetasjen blir det vanskelig å fordøye.

Det er også i overetasjen det starter best. En forstår tidlig at noe er utenom det vanlige ved Arve. Som portrettert av Nielsen er han voldelig, utmattende og høylytt. Å se hvordan Folgerø og Løvold som utslitte foreldre med tynnslitt tålmodighet forholder seg til han er av stykkets absolutte styrker. De er nær aldri bildet av den perfekt sindige faren/moren, men de gjør sitt beste i en krevende situasjon.

Først når lykken hos paret i underetasjen begynner å slå sprekker går stykket seg for alvor varm i trøyen. I takt med at tyngre, mer komplekse og tabu følelser rundt fødsel, barneoppdragelse og kjærlighet kommer på banen blir stykket virkelig bra. Samtlige skuespillere spiller seg dypere og dypere inn i rollene, og når de emosjonelle klimaksene til sist kommer er det på grensen til overveldende.

Dette får god hjelp av en scenografi jeg fra start gjorde meg klar til å hate. Denne består av figurer av panelvegger som lar seg rulle rundt på scenen og «brettes» ut i forskjellige former. Fra start fremsto dette som en ulidelig irriterende gimmick, men fremsto til slutt som et av stykkets sterkere kort. 

Ved å omrokere på figurene som skjuler senger, sofaer, kjøkkenredskaper og mer klarte de på scenen med lite å skape illusjonen av en mye større verden enn det vist på scenen. Ved å blokkere hva publikum fikk se og hvor ting var plassert i forhold til hverandre føltes scenen langt dypere og mer levende enn ellers. Dette lot igjen handlingen spilles ut som den vanskelig ellers kunne ha gjort.

Når Løvolds avsluttende monolog til sin sønn gikk over i mørke klappet jeg – alle de fem rundene sammen med resten av salen. For selv om det går litt vel omstendelig for seg i andre akt, selv om det kunne ha sluttet 10 minutter tidligere og selv om starten ikke når resten av stykket til knærne fortjener Stort og Stygt applaus.
Stort og Stygt spilles på Teaterkjelleren/Den Nationale Scene frem til og med lørdag 25. februar.