Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
06.02.2017
ANMELDELSE
Hypen stemte – kom deg på kino
Tekst: Elias Bakken Johansen

 

8x Oscar-nominerte Moonlight kan bli en av årets store kinofilmer.

 
Om en skal sette politiske merkelapper på Moonlight – en av kinoårets mest påventede filmer –, er dette mer eller mindre dekkende: homofobi, identitet, annerledeshet, fattigdom, rase og narkotika. På papiret skjermen er dette store (og svevende) ord, men til felles har de at alle er sammenvevd i Chirons beinharde hverdag – og hans søken etter hvem han er.

Barry Jenkins’ Moonlight er en film hvis handlingstråd best lar seg oppsummere med anslaget: Vesle Chiron vokser opp i tøffe kår i en herjet del av Miami. Hjemme sliter moren (Naomie Harris) med crack, på skolen blir han mobbet. Han er liten av vekst (guttene i klassen kaller han Little), og heller ikke så, i klassisk forstand, tøff som sine jevnaldrende. Tidlig i filmen møter han Juan (Mahershala Ali), en narkolanger med et stort hjerte. De får en god kjemi, og Chiron blir etter hvert som en reservesønn for Juan og kjæresten Teresa (Janelle Monáe). Selv om Chiron er stum som en østers, trives han i parets trygge og forståelsesfulle havn. Herfra og ut følger vi Chirons psykiske – og tidvis fysiske – kamp mot å bli kjent med seg selv og sitt indre.

I oppbygning er dette altså et klassisk coming-of-age-drama, der Chirons historie fortelles gjennom tre kapitler som alle får omtrent like mye skjermtid: barnet, ungdommen og den voksne. Men foruten historiestrukturen, er Moonlight alt annet enn en stereotyp dramafilm.

Den mest iøynefallende styrken til Moonlight, er de jevnt over sterke skuespillerprestasjonene. Chiron gestaltes av tre skuespillere: Alex Hibbert som barn, Ashton Sanders som ungdom, Trevante Rhodes som voksen. De gjør alle tre svært gode roller, og sammen maler de et gripende og ytterst troverdig bilde av karakteren Chiron. Spesielt tolvåringen Hibbert imponerer stort, mens Rhodes inntreden i siste akt er hakket mindre god enn de to foregående – men det bunner i handlingsforløpet, ikke skuespillet.

De tre skuespillerne skal etter sigende ikke ha møtt hverandre før etter premieren, så her har regissør Barry Jenkins åpenbart gjort en strålende jobb med å sammenfatte de tre skuespillernes rolletolkning til én dyptborende og nyansert karakterstudie. De tre Chiron-ene er også flankert av dyktige motspillere. Mahershala Ali, kjent som lobbyisten Remy Danton i House of Cards, Naomi Harris og André Holland gjør strålende tolkninger av henholdsvis forståelsesfull narkolanger, herjet mor og voksenversjonen av Chirons barndomsvenn Kevin.

Visuelt balanserer filmen stødig mellom på den ene siden det rå og ukunstlede, og på den annen side det vakre og fargerike. Det kinematografiske er nesten dokumentarisk i uttrykket, ofte har filmen en håndholdt look. Fotograf James Laxon er heller ikke fremmed for nærbilder av ansikter, hvilket gjør at vi kommer enda nærmere Chiron og hans indre strabaser. Det visuelle er gjennomgående rått, men inni all aggressiviteten er det likevel anstrøk av noe nesten poetisk. Det er nettopp denne dualiteten som gjør det visuelle uttrykket så on point.

I all den tid Moonlight følelsesmessig engasjerer sitt publikum, evner den like fullt å holde seg nedpå. Det blir aldri insisterende og patosoverfylt, snarere valser den uretusjert, rått og ektefølt avgårde. Og nettopp det, denne ektheten, gjør at filmen rører slik den i hvert fall gjorde for undertegnede. I samspill med Nicholas Britells gode soundtrack, som hele tiden uttrykker den samme smerten og tristheten som vår mann Chiron kjenner på, er filmen tvers gjennom et to timer langt gripende stykke filmkunst.

Filmens punktum (som av noen kanskje oppleves som et frustrerende komma – for øvrig uten skjellig grunn, tør jeg påstå) åpner for tolkning. Der en tvetydig avslutning til tider kan være symptom på en forhastet avslutning, kjennes det i andre filmer helt på sin plass. Selv om Moonlights tredje kapittel ikke er like sterk som de to første, føles nettopp avslutningen helt riktig.

Moonlight har premiere fredag 10. februar.

 

 

 

ANMELDELSE
Hypen stemte – kom deg på kino
Tekst: Elias Bakken Johansen

 

8x Oscar-nominerte Moonlight kan bli en av årets store kinofilmer.

 
Om en skal sette politiske merkelapper på Moonlight – en av kinoårets mest påventede filmer –, er dette mer eller mindre dekkende: homofobi, identitet, annerledeshet, fattigdom, rase og narkotika. På papiret skjermen er dette store (og svevende) ord, men til felles har de at alle er sammenvevd i Chirons beinharde hverdag – og hans søken etter hvem han er.

Barry Jenkins’ Moonlight er en film hvis handlingstråd best lar seg oppsummere med anslaget: Vesle Chiron vokser opp i tøffe kår i en herjet del av Miami. Hjemme sliter moren (Naomie Harris) med crack, på skolen blir han mobbet. Han er liten av vekst (guttene i klassen kaller han Little), og heller ikke så, i klassisk forstand, tøff som sine jevnaldrende. Tidlig i filmen møter han Juan (Mahershala Ali), en narkolanger med et stort hjerte. De får en god kjemi, og Chiron blir etter hvert som en reservesønn for Juan og kjæresten Teresa (Janelle Monáe). Selv om Chiron er stum som en østers, trives han i parets trygge og forståelsesfulle havn. Herfra og ut følger vi Chirons psykiske – og tidvis fysiske – kamp mot å bli kjent med seg selv og sitt indre.

I oppbygning er dette altså et klassisk coming-of-age-drama, der Chirons historie fortelles gjennom tre kapitler som alle får omtrent like mye skjermtid: barnet, ungdommen og den voksne. Men foruten historiestrukturen, er Moonlight alt annet enn en stereotyp dramafilm.

Den mest iøynefallende styrken til Moonlight, er de jevnt over sterke skuespillerprestasjonene. Chiron gestaltes av tre skuespillere: Alex Hibbert som barn, Ashton Sanders som ungdom, Trevante Rhodes som voksen. De gjør alle tre svært gode roller, og sammen maler de et gripende og ytterst troverdig bilde av karakteren Chiron. Spesielt tolvåringen Hibbert imponerer stort, mens Rhodes inntreden i siste akt er hakket mindre god enn de to foregående – men det bunner i handlingsforløpet, ikke skuespillet.

De tre skuespillerne skal etter sigende ikke ha møtt hverandre før etter premieren, så her har regissør Barry Jenkins åpenbart gjort en strålende jobb med å sammenfatte de tre skuespillernes rolletolkning til én dyptborende og nyansert karakterstudie. De tre Chiron-ene er også flankert av dyktige motspillere. Mahershala Ali, kjent som lobbyisten Remy Danton i House of Cards, Naomi Harris og André Holland gjør strålende tolkninger av henholdsvis forståelsesfull narkolanger, herjet mor og voksenversjonen av Chirons barndomsvenn Kevin.

Visuelt balanserer filmen stødig mellom på den ene siden det rå og ukunstlede, og på den annen side det vakre og fargerike. Det kinematografiske er nesten dokumentarisk i uttrykket, ofte har filmen en håndholdt look. Fotograf James Laxon er heller ikke fremmed for nærbilder av ansikter, hvilket gjør at vi kommer enda nærmere Chiron og hans indre strabaser. Det visuelle er gjennomgående rått, men inni all aggressiviteten er det likevel anstrøk av noe nesten poetisk. Det er nettopp denne dualiteten som gjør det visuelle uttrykket så on point.

I all den tid Moonlight følelsesmessig engasjerer sitt publikum, evner den like fullt å holde seg nedpå. Det blir aldri insisterende og patosoverfylt, snarere valser den uretusjert, rått og ektefølt avgårde. Og nettopp det, denne ektheten, gjør at filmen rører slik den i hvert fall gjorde for undertegnede. I samspill med Nicholas Britells gode soundtrack, som hele tiden uttrykker den samme smerten og tristheten som vår mann Chiron kjenner på, er filmen tvers gjennom et to timer langt gripende stykke filmkunst.

Filmens punktum (som av noen kanskje oppleves som et frustrerende komma – for øvrig uten skjellig grunn, tør jeg påstå) åpner for tolkning. Der en tvetydig avslutning til tider kan være symptom på en forhastet avslutning, kjennes det i andre filmer helt på sin plass. Selv om Moonlights tredje kapittel ikke er like sterk som de to første, føles nettopp avslutningen helt riktig.

Moonlight har premiere fredag 10. februar.

 

 

 

Neste artikkel
Vinn billetter til OnkelP og De Fjerne Slektningene!