Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSTOFF
CO2 som et luksusgode
10.02.2017
TEKST Mathias Juell Johnsen og Petter Lindheim Reinem
illustrasjon Ola Lysgaard

 

Stoff setter av spalteplass til unge håpefulle som har levert, eller straks skal levere masteroppgave. Først ut er to av våre egne.

 
Tittelen på denne saken er ­direkte oversatt fra tittelen på en masteroppgave som nylig ble levert på Norges Handelshøyskole ute i Breiviken. En masteroppgave ­artikkelforfatterne selv har levert, som en del av NHHs grønne alibi, linjen for energi, naturressurser og klima. Og nå skal vi fortelle dere om den. Det har seg nemlig slik at Stoff skal gjøre for vane og la master­studenter tabloidisere sine akademiske prestasjoner til et format som passer vår rampete ungdomsavis. Ikke nødvendig­vis en lett oppgave, men hei, vi har vel alle godt av å prøve?

Det blir nemlig fort ikke så veldig sexy, når man sitter der med en tørr ølånde, og drar ut i lange ordelag om hvordan dataene ble samlet inn og møysommelig organisert, at veilederen var vanskelig å få tak i og akkurat hvorfor i faen noen skal bry seg om forholdet mellom norske konsumenters karbonfotavtrykk og deres, ja du gjettet riktig, konsum. Men det skal vi fortelle deg hvordan du kan gjøre noe med.

Første tips er å sette seg ned og formulere hva som er greia, på cirka en side. Du vet, sånn som du har gjort i abstraktet, bare på folkemunne. Og så sender du det inn til red@stoffmagasin.no. Det har seg ­nemlig slik at du kan være så flink du bare vil, men hvis du ikke er down with the kids, så ække kidsa down med deg. Og den beste måten å bli det på, er å kunne spørre, «du leste kanskje om oppgaven i forrige utgave av Stoff?». Faren er stor for at de ikke gjorde det, men det er ikke poenget. Poenget er at de har hørt om Stoff. Vi håper virkelig de har hørt om Stoff.

Det du nå skal høre om er at det finnes en «ny» måte å måle ­utslipp på. En metode som ­tilegner ­konsumenten (det er deg), ­skylden for utslippene som finner sted i ­pro­duksjonen av dine varer, ­uansett hvor i ­verden de fant sted. En ­ganske håpløs ­metode, skal vi tro SSB, som ikke utgir ­offisielle tall på denne måten på grunn av metodiske utfordringer. Var disse ­utfordring­ene for store for oss? Selvfølgelig ikke, for vi fikk masse gode råd fra dritsmarte og snille folk som ville hjelpe oss. Sånn er det å være masterstudent.

Og det vi fant ut, er at karbon­utslipp i Norge er et luksusgode. Det betyr at jo mer penger du bruker på skitt, desto mer dritt ­slipper du ut. Slik er det, for alt vi vet, nesten bare i Norge. Vi har en ren ­strømproduksjon (nei, det er ikke strømmen som selges til Tyskland, bare et papir som sier at den ble det), så de tingene som ­vanligvis utgjør en stor andel av både husholdningsbudsjettet og karbon­utslippene til fattige folk, gjør ikke det her. Derfor får vi en rettere kurve for forholdet mellom karbonfotavtrykket til konsumentene og deres forbruk, som øker proporsjonalt, slik som andre norske forskere har funnet ut, ­eller litt mer enn proporsjonalt, som vi har funnet ut. Sistnevnte gjør karbon­avtrykk per definisjon til et luksusgode.

I tillegg kan vi se at vi slipper ut mye karbon indirekte gjennom varene vi kjøper. Norge er med andre ord ikke bare en versting på tradisjonelt sett, men også med denne målemetoden. Bilkjøp og kleskjøp er varegrupper det er verdt å nevne. Så ha litt dårlig samvittighet neste gang du kjøper bil og klær. Seriøst, bare ikke kjøp en bil med mindre du virkelig trenger det. Bruk nabobil og bilkollektiv.

Etter å ha pløyet gjennom litteraturen på emnet, har vi konkludert med (det vi allerede visste, fordi vi lærte det på skolen) at en flat karbon­skatt (x antall kroner per ­enhet C02) er det foretrukne ­middelet for utslippskutt, av ­økonomer og ofte også av nærings­livet. Den er forutsigbar, kan øke jevnt, og kan redusere utslippene uten å koste samfunnet for mye cash money. Den kan ilegges punktkilder, som kull og olje, eller lekebilen fra Brio og den nye flatskjerm-TVen med karbontoll, dersom man ikke har myndighet til det første. Vi tror ikke WTO vil kjefte på deg for det. Chill!

Det er bare et problem. Økonomer er veldig uenige om hva utslipp koster for samfunnet, den såkalte «social cost of carbon». Den ­varierer fra 12 USD per tonn CO2, til 900 USD per tonn CO2. Det å sette en «riktig» skatt er derfor svært ­vanskelig. Nyansene av grønn­fargen i folks hjerter, og resulterende oppfattede diskonteringsraten for fremtidige generasjoner (hvor mye er det rettferdig at vi betaler nå, for at fremtidige, muligens rikere, generasjoner skal unngå skade fra klimaendringer?), gjør folk enda mer uenige.

Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss? Kutter vi norske utslipp, har det ingen direkte innvirkning på de totale utslippene. Hver dråpe teller liksom ikke når man pisser i havet. Eller gjør den kanskje det? Se for deg det følgende, vi vet svært lite om hva klimaendringer vil bringe for Norge. Istid, dårlig skiføre, eller dødelige stormer. Vi vet ikke. Noen vet bedre enn oss, spør dem. Poenget er, det kan bli ille, og som sagt så kan vi ikke gjøre noen ting for å stoppe det. Det eneste vi kan gjøre er å be andre være så snille og roe ned et par hakk. Og hvordan kan vi gjøre det, hvis vi ikke har gått frem med et godt eksempel selv?

To wannabe raddis NHH-studenter lar stillheten rå i et par sekunder mens mikrofonen holdes med strak arm ut foran crowden. De slipper mikrofonen, går av scenen, og etterlater et tomrom som sikkert ikke er så vanskelig å fylle, for de som har tid og ork.

SAMFUNNSTOFF
CO2 som et luksusgode
TEKST Mathias Juell Johnsen og Petter Lindheim Reinem
illustrasjon Ola Lysgaard

 

Stoff setter av spalteplass til unge håpefulle som har levert, eller straks skal levere masteroppgave. Først ut er to av våre egne.

 
Tittelen på denne saken er ­direkte oversatt fra tittelen på en masteroppgave som nylig ble levert på Norges Handelshøyskole ute i Breiviken. En masteroppgave ­artikkelforfatterne selv har levert, som en del av NHHs grønne alibi, linjen for energi, naturressurser og klima. Og nå skal vi fortelle dere om den. Det har seg nemlig slik at Stoff skal gjøre for vane og la master­studenter tabloidisere sine akademiske prestasjoner til et format som passer vår rampete ungdomsavis. Ikke nødvendig­vis en lett oppgave, men hei, vi har vel alle godt av å prøve?

Det blir nemlig fort ikke så veldig sexy, når man sitter der med en tørr ølånde, og drar ut i lange ordelag om hvordan dataene ble samlet inn og møysommelig organisert, at veilederen var vanskelig å få tak i og akkurat hvorfor i faen noen skal bry seg om forholdet mellom norske konsumenters karbonfotavtrykk og deres, ja du gjettet riktig, konsum. Men det skal vi fortelle deg hvordan du kan gjøre noe med.

Første tips er å sette seg ned og formulere hva som er greia, på cirka en side. Du vet, sånn som du har gjort i abstraktet, bare på folkemunne. Og så sender du det inn til red@stoffmagasin.no. Det har seg ­nemlig slik at du kan være så flink du bare vil, men hvis du ikke er down with the kids, så ække kidsa down med deg. Og den beste måten å bli det på, er å kunne spørre, «du leste kanskje om oppgaven i forrige utgave av Stoff?». Faren er stor for at de ikke gjorde det, men det er ikke poenget. Poenget er at de har hørt om Stoff. Vi håper virkelig de har hørt om Stoff.

Det du nå skal høre om er at det finnes en «ny» måte å måle ­utslipp på. En metode som ­tilegner ­konsumenten (det er deg), ­skylden for utslippene som finner sted i ­pro­duksjonen av dine varer, ­uansett hvor i ­verden de fant sted. En ­ganske håpløs ­metode, skal vi tro SSB, som ikke utgir ­offisielle tall på denne måten på grunn av metodiske utfordringer. Var disse ­utfordring­ene for store for oss? Selvfølgelig ikke, for vi fikk masse gode råd fra dritsmarte og snille folk som ville hjelpe oss. Sånn er det å være masterstudent.

Og det vi fant ut, er at karbon­utslipp i Norge er et luksusgode. Det betyr at jo mer penger du bruker på skitt, desto mer dritt ­slipper du ut. Slik er det, for alt vi vet, nesten bare i Norge. Vi har en ren ­strømproduksjon (nei, det er ikke strømmen som selges til Tyskland, bare et papir som sier at den ble det), så de tingene som ­vanligvis utgjør en stor andel av både husholdningsbudsjettet og karbon­utslippene til fattige folk, gjør ikke det her. Derfor får vi en rettere kurve for forholdet mellom karbonfotavtrykket til konsumentene og deres forbruk, som øker proporsjonalt, slik som andre norske forskere har funnet ut, ­eller litt mer enn proporsjonalt, som vi har funnet ut. Sistnevnte gjør karbon­avtrykk per definisjon til et luksusgode.

I tillegg kan vi se at vi slipper ut mye karbon indirekte gjennom varene vi kjøper. Norge er med andre ord ikke bare en versting på tradisjonelt sett, men også med denne målemetoden. Bilkjøp og kleskjøp er varegrupper det er verdt å nevne. Så ha litt dårlig samvittighet neste gang du kjøper bil og klær. Seriøst, bare ikke kjøp en bil med mindre du virkelig trenger det. Bruk nabobil og bilkollektiv.

Etter å ha pløyet gjennom litteraturen på emnet, har vi konkludert med (det vi allerede visste, fordi vi lærte det på skolen) at en flat karbon­skatt (x antall kroner per ­enhet C02) er det foretrukne ­middelet for utslippskutt, av ­økonomer og ofte også av nærings­livet. Den er forutsigbar, kan øke jevnt, og kan redusere utslippene uten å koste samfunnet for mye cash money. Den kan ilegges punktkilder, som kull og olje, eller lekebilen fra Brio og den nye flatskjerm-TVen med karbontoll, dersom man ikke har myndighet til det første. Vi tror ikke WTO vil kjefte på deg for det. Chill!

Det er bare et problem. Økonomer er veldig uenige om hva utslipp koster for samfunnet, den såkalte «social cost of carbon». Den ­varierer fra 12 USD per tonn CO2, til 900 USD per tonn CO2. Det å sette en «riktig» skatt er derfor svært ­vanskelig. Nyansene av grønn­fargen i folks hjerter, og resulterende oppfattede diskonteringsraten for fremtidige generasjoner (hvor mye er det rettferdig at vi betaler nå, for at fremtidige, muligens rikere, generasjoner skal unngå skade fra klimaendringer?), gjør folk enda mer uenige.

Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss? Kutter vi norske utslipp, har det ingen direkte innvirkning på de totale utslippene. Hver dråpe teller liksom ikke når man pisser i havet. Eller gjør den kanskje det? Se for deg det følgende, vi vet svært lite om hva klimaendringer vil bringe for Norge. Istid, dårlig skiføre, eller dødelige stormer. Vi vet ikke. Noen vet bedre enn oss, spør dem. Poenget er, det kan bli ille, og som sagt så kan vi ikke gjøre noen ting for å stoppe det. Det eneste vi kan gjøre er å be andre være så snille og roe ned et par hakk. Og hvordan kan vi gjøre det, hvis vi ikke har gått frem med et godt eksempel selv?

To wannabe raddis NHH-studenter lar stillheten rå i et par sekunder mens mikrofonen holdes med strak arm ut foran crowden. De slipper mikrofonen, går av scenen, og etterlater et tomrom som sikkert ikke er så vanskelig å fylle, for de som har tid og ork.

Neste artikkel
Shakespeare og empatien