Samtidsdans er ikke for alle.

TEKST MATS VEDERHUS
FOTO CARTE BLANCHE

Jerada av koreograf Bouchra Quizguen handler om … tja, hva handler den egentlig om?

Hvordan å overleve i en gruppe, skal en tro Quizguen selv.

– Dette spørsmålet slo meg umiddelbart da jeg møtte Carte Blanches dansere. I neste øyeblikk åpenbarte konturen av en sirkel seg og denne formen forble som en tilstrekkelig intensjon i kraft av seg selv. Roterende på vår egen akse, kretsende rundt andre, virvlende, og spinnende til punktet av utmattelse eller beruselse, alltid dreiende. Hvordan staker vi ut en kurs, og holder oss til den, spiller vår rolle, bevarer fokus og lar oss rive med i denne virvelvinden uten begynnelse eller slutt? Skriver Quizgen i forestillingens program.

Du synes kanskje ikke dette var spesielt oppklarende for hva stykket egentlig handler om. Det var det heller ikke for meg. Forestillingen selv gjorde heller ikke noe forsøk på å forløse denne forvirringen.

Det begynner vanskelig. Først én, deretter to og tre dansere svirrer rundt i ring til marokkansk trommemusikk. Koreografien minner til dels om klassisk ballett. Musikken er inspirerende, og den gjør det lettere å leve seg inn i forestillingen, sammen med kostymene. Dessverre er den tidvis for høy.

Forestillingen blir ikke egentlig ordentlig interessant før det siste kvarteret, hvor musikken når et crescendo og alle danserne befinner seg på scenen samtidig. De hopper i takt med musikken og kaster marokkanske jakker opp i luften. Personlig tror jeg forestillingen hadde blitt mer interessant hvis den hadde benyttet seg av bakgrunnsbilder og/eller film.

Personlig synes jeg at forestillingen kunne vært kortet ned fra en time til en halvtime. Den første halvtimen er kjedelig og uinspirerende. Samtidig tror jeg at hvis man virkelig brenner for samtidsdans vil man få mer ut av denne forestillingen enn jeg gjorde.

Med andre ord: Hvis du alltid har lengtet etter å se marokkansk samtidsdans fremført på en scene uten særlig mye staffasje, bør du gripe sjansen!