Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
27.02.2017
ANMELDELSE
Da Tromsø inntok Bergen

Great People og Blood Forest Family spilte forrykende på Hulen.

TEKST ADUN BRENDBEKKEN
FOTO SVERRE AKSEL EILERTSEN

Det var akkurat passe fullt på Hulen denne torsdagskvelden. Man kunne bevege seg fritt mellom bar og scene, men man fikk aldri følelsen av at det var for romslig foran bandene.

Great People gikk på scenen til litt avventende applaus, og tok de oppmøtte med seg på en effektfull og støyete reise. Vokalist og frontfigur Sindre Bjørkli Ramberg har imponerende scenetekke, og beveger seg elegant mellom lettbeint humor, frenetisk dansing og intense monologer. På sitt beste minner han om en lightversjon av Jim Morrison, som virker å bry seg om alt og ingenting på et og samme tidspunkt. Med basalbesetningen trommer, gitar og bass presterer bandet å lage et imponerende stort lydbilde, men de er likevel på sitt beste når de også involverer synthen. Både gitaren og vokalen er preget av mye effekter, og især gir vokalens reverb den et kosmisk trekk. Bandet veksler mellom det drømmende, det hjerteskjærende og det apatiske. Det hele avsluttes med suggererende, psykedeliske rytmer som viser at de hovedsakelig er for et støyrockband å regne.

Blood Forest Family består av to medlemmer fra Great People, utbyttet perkusjon og bassist, i tillegg til ny synth og vokal. Og for en vokal! Fra første øyeblikk bergtar sjarmtrollet Elina Waage Mikalsen publikum med sine febrilske håndbevegelser og sin fortvilende og fortryllende stemme. Hun har god kontakt med både publikum og medvokalist Ramberg. Sistnevnte har her en mye mer tilbaketrukken rolle enn med Great People, og face savnet tidvis energien til Ramberg fra den første konserten. Den store familien skaper et svevende og ambisiøst lydbilde, og låter veldig samkjørt over flere instrumenter. Det er både introvert shoegaze og eksentrisk indiepop. Konserten er på sitt beste under låten «Body», da trommisens kubjeller dikterer til dans blant publikum.

Ved veis ende hører man så mye tromsøværing blant publikum at det kjennes rart å skulle gå ut blant Bergens brostein igjen. Det ropes på fesk og Morten Gamst Pedersen over en lav sko. De virker enstemmig fornøyde med den nordnorske kvelden, og har all grunn til det. Great People og Blood Forest Family skapte ikke historie på Hulen, men ingen gikk misfornøyde hjem fra denne konserten. Med mindre de plutselig savnet Tromsø litt for mye, da.

ANMELDELSE
Da Tromsø inntok Bergen

Great People og Blood Forest Family spilte forrykende på Hulen.

TEKST ADUN BRENDBEKKEN
FOTO SVERRE AKSEL EILERTSEN

Det var akkurat passe fullt på Hulen denne torsdagskvelden. Man kunne bevege seg fritt mellom bar og scene, men man fikk aldri følelsen av at det var for romslig foran bandene.

Great People gikk på scenen til litt avventende applaus, og tok de oppmøtte med seg på en effektfull og støyete reise. Vokalist og frontfigur Sindre Bjørkli Ramberg har imponerende scenetekke, og beveger seg elegant mellom lettbeint humor, frenetisk dansing og intense monologer. På sitt beste minner han om en lightversjon av Jim Morrison, som virker å bry seg om alt og ingenting på et og samme tidspunkt. Med basalbesetningen trommer, gitar og bass presterer bandet å lage et imponerende stort lydbilde, men de er likevel på sitt beste når de også involverer synthen. Både gitaren og vokalen er preget av mye effekter, og især gir vokalens reverb den et kosmisk trekk. Bandet veksler mellom det drømmende, det hjerteskjærende og det apatiske. Det hele avsluttes med suggererende, psykedeliske rytmer som viser at de hovedsakelig er for et støyrockband å regne.

Blood Forest Family består av to medlemmer fra Great People, utbyttet perkusjon og bassist, i tillegg til ny synth og vokal. Og for en vokal! Fra første øyeblikk bergtar sjarmtrollet Elina Waage Mikalsen publikum med sine febrilske håndbevegelser og sin fortvilende og fortryllende stemme. Hun har god kontakt med både publikum og medvokalist Ramberg. Sistnevnte har her en mye mer tilbaketrukken rolle enn med Great People, og face savnet tidvis energien til Ramberg fra den første konserten. Den store familien skaper et svevende og ambisiøst lydbilde, og låter veldig samkjørt over flere instrumenter. Det er både introvert shoegaze og eksentrisk indiepop. Konserten er på sitt beste under låten «Body», da trommisens kubjeller dikterer til dans blant publikum.

Ved veis ende hører man så mye tromsøværing blant publikum at det kjennes rart å skulle gå ut blant Bergens brostein igjen. Det ropes på fesk og Morten Gamst Pedersen over en lav sko. De virker enstemmig fornøyde med den nordnorske kvelden, og har all grunn til det. Great People og Blood Forest Family skapte ikke historie på Hulen, men ingen gikk misfornøyde hjem fra denne konserten. Med mindre de plutselig savnet Tromsø litt for mye, da.

Neste artikkel
Forvirrelsens time