Originalt, elegant og eklektisk musikkformidling på sitt mest sjarmerende.
TEKST: Øystein Evenstad
FOTO: Jarle H. Moe, Gaffa
Sist gang jeg så Kongle var på Hulen under Vill Vill Vest. Selv om jeg den gang lot meg imponere, var det ingenting i forhold til den auditive nytelsen jeg opplevde i går på Teglverket. Allerede under første låt settes premissene for hvordan opplevelsen av konserten skal bli. Lydbildet er stort, og orgellyden fra Nord Stage 2-keyboardet gjør seg svært godt.
Hva skal man si om Kongle? De har en sound som bærer et tydelig progressivt preg, men uten at det blir en nostalgitrip. Rytmene er stadig i endring, og de ser ut til å trives like godt i fem som i syv åttendedeler. Elementer av jazz blandes sammen med Sverre Viks støyete gitar. Plutselig går de over til swing, og forteller oss at de skal spille lenge. Og vel er det!
Kongle består av fire svært dyktige musikere som sammen skaper original musikk. Tekstene handler ofte om naturen, selv om kombinasjonen av den lyse vokalen og muligens dialekt gjør at undertegnede kun får med seg bruddstykker av tekstene. For meg var det spesielt tre høydepunkter i løpet av kvelden. Det første var sangen «Midtpunkt» som rett og slett var utrolig kul. Singelen «Puslespill» var favoritt blant publikum, og med god grunn. Men det var under deres lengste låt, «Intro II», at jeg virkelig ble dratt med i dragsuget av musikalsk magi. Spesielt starten bærer musikalske elementer som like gjerne kunne ha vært hentet fra Pink Floyds Animals.
Ok, det var mange store ord, jeg får vel også komme med noen kritisk innspill. Jeg har egentlig bare én ting å påpeke, og det er at jeg savner mer koring. Under «Puslespill» får jeg riktignok harmonien jeg har ventet på, men det kunne godt ha vært mer av dette under resten av konserten. Det hadde også vært deilig med en blåser av noe slag, men det handler vel mest om mine egne musikalske preferanser.
Dersom du har en genuin interesse for musikk av høy kvalitet, kan Kongle være bandet for deg. Det skal likevel understrekes at det ikke er musikk som passer for alle: til det er de heldigvis ikke kommersielle nok. Bandet bestemmer seg for å drite i hele seremonien med å gå av scenen for så å bli klappet opp igjen for ekstranummere. De påstår de at de ikke er store nok for det. Men etter det jeg har sett denne kvelden på Kvarteret, håper jeg virkelig at de en gang vil bli det!