TEKST Haien
Foto & illustrasjon Gry Dahl & Ida Neverdahl

Du er mest kjent som aktivist og ruspolitisk talsperson. Men det mange ikke vet om deg er at du spilte Pelle i den sosialrealistiske ungdomsserien Asylet på nittitallet.

Det står vel på Wikipedia.

Det er det ENESTE som står om deg på Wikipedia. Blir du mobbet mye for det?

Det er sånn metahipstermobbing som du driver med. Det var i 1992 og det var ikke jeg som lagde det. Er det så dårlig?

Det er veldig dårlig. Det er en scene der noen nynazister spiller laser tag i skogen, og så henger de opp han som taper i et tre. Ingenting som gir mening. Men til det du egentlig er kjent for: Michel Mateos, eksnarkis og eks-kriminell, skrev jo en kronikk der han skjelte deg ut for å utgi deg for å representere tunge brukere.

Det synes jeg var under beltestedet å trykke. Jeg var i en sånn hjemme hos-reportasje i A-magasinet, og han svarte som om jeg hadde skrevet en kronikk om at alle på Plata er som meg. Jeg har aldri påstått at jeg representerer alle narkomane.

Men ser du poenget hans? Du er fra vestkanten, du er ikke uteligger, du har aldri injisert.

Det blir helt høl i huet å mene at den eneste legite talspersonen er den junkieparodien. Det er så mange som bruker Plata på så mange forskjellige måter. Hvis du spør noen av dealerne hvem som er de vanligste kundene, vil mange av dem si at det er folk som deg. Og i motsetning til Mateos, har jeg faktisk brukt Plata i løpet av de siste fem årene.

I fjor skrev du dette i en kronikk: «I dine øyne er jeg kanskje den mest fungerende rusavhengige du kjenner til. Det du sannsynligvis ikke tenker på er at jeg faktisk ruser meg.» Ruser du deg fortsatt?

Jeg går på subutex. Jeg drikker en sjelden gang i blant, men hvis jeg får smaken på det, kan jeg drikke mer og oftere enn jeg burde. I perioder bruker jeg angstdempende medisiner. Røyker ikke cannabis, fullstendig uinteressert i partydrugs.

Når tok du heroin sist?
27. oktober. Men når du er i et intervju og sier du har vært nykter siden oktober, ser folk for seg at du har vært junkie hele sommeren. Det stemmer ikke. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ikke har sprukket, men jeg har ikke vært avhengig av heroin siden 2013.

Vil du si at du har hatt positive rusopplevelser?

Selvfølgelig. Det er summen av kostnadene som gjør at du vil slutte, ikke at opplevelsen i seg selv ikke er positiv. Heroin er det stoffet du aldri har en negativ opplevelse med. Selv ikke når du overdoser er det en negativ opplevelse for deg.

Er du redd for å dø av heroin?

Ikke av overdose, men kanskje å visne ut og dø. Det var derfor jeg bestemte meg for å gå i behandling. Jeg synes ikke det er noe å skryte av å være nykter. Hvis jeg er nykter, er det for min egen del.

Bedre for deg, verre for oss andre som må se deg i avisen annenhver dag. Når holder det egentlig med kronikker om hvor tøft det er å være ressurssterk narkoman?

Det er å skrive jeg lever av. Og jeg skriver ikke så mange kronikker. Folk som Mímir har fast spalte og skriver to til tre i uken. Jeg skriver ti til tolv i året.

Og folk ler av dem også. DU ler av dem.

Jeg ler litt av at verden er sånn at du må mene noe nytt hver uke. Men jeg skriver egentlig ikke så mange kronikker. Kanskje én i måneden. Det er jo ingenting! Men det virker sånn fordi dine venner er opptatt av det jeg skriver om. Feeden din synes jeg skriver mange kronikker.

Apropos Facebook, du sletter jo profilen din hele tiden, og så gjenoppretter du den hver gang du har skrevet noe nytt og kan høste likes. Er du mest avhengig av Facebook eller heroin?

Godt spørsmål. Det er lettest å være uten heroin, tenker jeg, for ønsket mitt om å være uten er sterkest. Jeg har nok en avhengighetspersonlighet. Jeg har vært avhengig av dataspill, alle former for sosiale medier, ulike dietter, Youtube, bøker.

Og av å bygge nettverk! Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så opptatt av å kjenne folk som deg.

Det er igjen en litt sånn omvendt måte å se det på. Hva kommer egentlig først? At jeg er opptatt av nettverk, eller at jeg er opptatt av gode ideer og kule folk?

Du har i hvert fall ingen hemninger. Da du skulle skrive en søknad til Fritt ord, ringte du direkte til Knut Olav Åmås for å spørre om hvor mange sider den skulle være på.

Jeg har jo skaffet meg det nettverket selv. Det er ikke sånn at jeg ble født med Åmås og Johann Hari på vennelisten. Jeg har bare vært litt skamløs.

En annen person i nettverket ditt er Finn Skårderud, som du gikk til i ti år. Hvordan var det? Satt dere bare og diskuterte kunst, eller ble du bedre av det?

Finn er først og fremst veldig profesjonell. Men han er en jålebukk i offentligheten, og da tror folk han er sånn på jobb også. Det er en veldig sånn nisseluementalitet i Norge. Ta en person som Petter Stordalen. For nordmenn er han bare en klovn, fordi han er en klovn offentlig. Men han er åpenbart ikke en klovn i den konteksten han jobber i. Da ville han ikke eid førti hoteller.

Jeg tror ikke han er en klovn, bare at han tar jævlig mye kokain.

Det kan hende. Men for å svare ordentlig på den hipsterkritikken om at haha, jeg skriver så mange kronikker, for fjorten måneder siden snakket jeg med noen som mente at nå holder det, nå hadde jeg fått frem poenget mitt. Hvis jeg hadde hørt på det, hadde det jo ikke skjedd noe. Det er først de siste seks månedene at ting har begynt å skje.

Tar du mye av æren for at ting er i ferd med å endre seg?

Jeg gidder ikke sitte og fordele æren for det, men poenget er at hvis vi hadde gitt oss da den første hipsterkritikken kom, hadde ikke noe skjedd. Hvis du vil ha endring, må du ofre den hipsterkreden. Prisen du må betale er å måtte stå for noe inderlig.

Men nå som det ser ut til at avkriminalisering kommer til å bli innført …

… kommer jeg til å komme ut av skapet og si at alt sammen var kødd? Det er faktisk noen som tror det.

Jeg skulle si flytte til Thailand for godt og skrive kostholdsbøker. Men det hadde jo vært gøy hvis du avslørte at alt sammen egentlig var en sånn I’m Still Here-aktig mockumentar.