TEKST Tellef Solbakk Raabe
illustrasjon Magnus Ruud

Målet på kulturell kapital er ikke lenger kunnskap om satser, symfonier og sonetter. Hvem bryr seg?

 
Det forskes på mye rart. Et stort felt innen samfunnsvitenskapen heter «smakssosiologi», og handler om sammen­hengen mellom folks preferanser og indentitet, ­sosiale status og makt. Det finnes mange former for smak, enten det er preferansen for Patek Philippe over Rolex, sort Bentley over rød Ferrari, eller skjorte fra Saint Laurent over Polo. Likevel har musikk blitt regnet som den mest universelle ­indikatoren for smakspreferanser generelt. Musikksmak kan oppleves som en viktig og individuell faktor av ren ­kunstnerisk art, men ­forskningen er uenig. Smaken er ikke som baken: den er et maktmiddel.

Smaken er ikke som baken: den er et maktmiddel

Smaken er ikke som baken: den er et maktmiddel

Bondestudenten

Franske Pierre Bourdieu var sønn av en postmann, og vokste opp sør i Frankrike. Da han kom inn på eliteskolen l’École normale supérieure i Paris tidlig på 1950-tallet, ble det straks tydelig at han ikke hadde samme kulturelle bakgrunn som medstudentene. Opplevelsen av å være en fisk på land blant overklassens barn førte til ­utgivelsen av Distinksjonen i 1979, som i dag regnes som et av sosiologiens viktigste verk. Distinksjon betyr «å skille ut det som er fornemt og eksklusivt», og Bourdieu mente at det var makteliten som hadde monopol på å definere hva som var «god» eller «dårlig» smak.

Symbolsk vold

Bourdieu anså altså kulturelle distinksjoner (­smakspreferanser) som former for sosial posisjonering. Dessuten legitimerer «den gode smaken» elitens dominans. Gjennom kulturell distinksjon kan de dominerende klasser unngå å oppfatte seg selv som utbytter og undertrykker, men derimot som bærere av kunnskap og kultur. På samme måte kan de dominerte klasser komme til å akseptere dominansen gjennom å anerkjenne skillet mellom høykultur og lavkultur.

Gjennom sin sosialistiske fortolkning av klasseskil­ler argumenterte Bour­dieu for at elitens kulturelle preferanser slett ikke var god eller høytstående. Smaken baserer seg på makt og innflytelse, og blir dermed brukt som et maktmiddel. Den «gode smaken», forkledd som ­individuelle preferanser, brukes for å utøve «symbolsk vold». Høy ­kulturell kapital, altså ressurser i form av kunnskap, utdanning, idéer, språkbruk og vaner, kan være like undertrykkende som høy økonomisk kapital. Sjeldent har dette kommet tydeligere til uttrykk enn i romanen av The Great Gatsby: nyrike kunne ikke bli del av overklassen på 1930-tallet, siden penger ikke medførte kulturell kapital, og dermed sosiale koder.

Høykultur?

Bourdieus teori har inspirert en lang rekke studier, men meningene er delte om dagens relevans. Allerede i 1992 ­argumenterte Richard Peterson for at de øvre samfunnslag ikke bare var opptatt av klassisk høykultur. De var snarere ­altetende; såkalte kulturelle omnivorer. Dette s­temmer ­overens med nyere smakssosiologiske studier, som ­konkluderer med at den klassiske høykulturen, som kammermusikk og ­opera, har mistet mye av sin klassemessige betydning. De øvre ­samfunnsklassene har likevel ikke blitt «altetende», slik Peterson med flere hevdet. Tvert imot er det tydelig at ­interessen for «­høykultur» har sammenheng med å ha avsmak mot «lavkultur», som dansebandmusikk. Dessuten er hvordan en konsumerer musikk en viktig faktor. Drar du på musikkfestival for å oppdage nye skandinaviske indieband, eller for å drikke øl sammen med resten av nabolaget mens sola skinner og musikken suser i bakgrunnen?

De fleste norske studier av smak, blant annet fra forskere som Jostein Gripsrud og Jan Fredrik Hovden, støtter Bourdieus hovedpåstand: Kulturelt forbruk er sosialt strukturert, og dette slår tydelig ut når det gjelder smak og avsmak i musikk. Hvordan kan dette spores hos samfunnsengasjerte politikerspirer?

Smak og politikk

I Torgeir Nærland (UiB) sin ferske publikasjon Music, Ideology, and Emerging Political Elites er det ­ungdomspolitikeres musikksmak som er forskningsobjektet. Her påvises det at musikkpreferansene forandrer seg drastisk når en beveger seg langs det politiske spekteret. Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdoms favorittband var i 2011 Gatas Parlament, mens Unge Høyre og FpU ­foretrakk Postgirobygget. Like interessant er det å se hvilke musikk­sjangere de ikke likte. Her er ­resultatene omtrent omvendt proporsjonale (se tabell).

Likevel er det verdt å merke seg at ingen av ­ungdomspartiene viste verken avsky eller interesse for smalere musikalske ­uttrykk med «mer ­motstand», som eksempelvis klassisk musikk, samtidsmusikk eller jazz. Er da sosialisten som ­foretrekker indieband en kultursnobb?

Snobberi

Begrepet snobb brukes gjerne nedsettende om de med høy kulturell kapital. Ordet stammer fra latin og er en forkortelse for «sine nobilitate»; uten adel. Det ble brukt nedsettende om nyrike engelskmenn som kjøpte seg til skoleplasser på ­eksempelvis Eton og Westminster. Nyrik eller nybelest; du kunne aldri bli like fornem som de ekte aristokratene. I ­egalitære Norge er det derimot ikke adelen som ­bruker begrepet «kultursnobb», men snarere folk flest. I en ny ­norsk-engelsk studie utført av Sam Friedman (LSE) og Vegard Jarness (UiB) påvises det at musikk fremdeles er en viktig identitetsmarkør, men at den «gode smaken» spilles ned i ­sosiale sammenhenger, særlig i dagligdagse møter med de som oppfattes som veldig forskjellig fra seg selv. Et ­høythengende ideal er altså å ha god smak, men å ­samtidig virke åpen, ­respektfull og tolerant overfor andres smak. Ingenting er mer usjarmerende enn elitisme. Betyr dette at de øvre sjiktene i klassestrukturen har blitt mer sympatisk? Tvert imot, hevder Jarness.

I tråd med Bourdieus originale teorier er dette en strategi for skjult nedlatenhet. Den kulturelle fraksjonen av den ­dominerende klassen fremstår som åpne og inkluderende, samtidig som de kan dyrke sin egen «snobbete» smak i det skjulte. Det å fly under den moralske radaren til folk flest sikrer posisjoneringen til de med «legitim smak», og distinksjonen lever videre.

Immateriell rikdom

Kultursnobber trenger ikke mye penger, men mye ­peiling. Er det kanskje en demokratiserende kraft i kravet om ­populærkulturell «breddekunnskap»? Potensielt sett kan dette lede til større respekt for ulike sjangeruttrykk. Har man inngående kunnskap om og interesse av hip hop, black metal eller elektronika, og det finnes et «marked» der slik kunnskap verdsettes, kan denne kunnskapen fungere som en form for kulturell kapital.

Denne trenden utgjør tilsynelatende et skille fra den klassiske kultureliten, representert ved eksempelvis Dag Østerberg. Denne nylig avdøde giganten innen sosiologi omtales gjerne som en «kulturkonservativ radikaler», uten ironisk snert. I hans siste bok, Musikkfeltet, beskriver han komponisten Johannes Brahms som representant for «et ­dannelsesideal preget av selvdisiplin, ingen ­overdrivelser, verken som flammende begeistring og lidenskap eller ­utsvevelser og ­utskeielser», og seg selv som en «brahmin». Sett ­gjennom øynene til neste generasjons kulturelite, er dette både ­pretensiøst og «snobbete». De har naturlig nok en langt mer kosmopolitisk og tilsynelatende mer åpen holdning til ­mindre dannede kulturuttrykk.

Falsk åpenhet

I Distinksjonen beskriver Bourdieu den faktiske makteliten som de som innehar både økonomisk og kulturell kapital, såkalte «smakfulle kapitalister». Det er lett å se for seg stive menn i livkjole og fornemme fruer i ozelotpels, observert på operapremiere. Bourdieu beskrev også den «bohemske» smak; kunstnere og musikere uten økonomisk kapital. I dag er det gjerne denne gruppen, samt en stor gjeng ­urbane kvinner og menn med mastergrad, som kan få begrepet «­kulturelite» slengt etter seg.

Enhver tekst om musikalsk elitisme er dømt til å bli vurdert som elitistisk

Enhver tekst om musikalsk elitisme er dømt til å bli vurdert som elitistisk

Følgelig vil enhver moderne tekst om musikalsk elitisme være dømt til å bli vurdert som elitistisk i seg selv. Men er det negativt? Interesse, nysgjerrighet og åpenhet er alle idealer som kan regnes som universelt gode. «Alle» kan jo bli del av den såkalte kultureliten, dersom de ønsker det?

Det sentrale spørsmålet er om kunnskapen om og intellektualiseringen av populærkulturen, som i utgangspunktet burde være åpen og tilgjengelig for alle, i seg selv er ekskluderende. Hører du på hip hop, eller analyserer du sjangermessige grep, lyriske virkemidler, politisk kontekst og intertekstuelle referanser? En slik form for distinksjon fordrer kanskje at en har ex.phil., eller i det minste at man bruker mye tid på å konsumere og diskutere kultur. Smaken legitimeres gjennom å intellektualiseres.

Kulturell avmakt

Målet på «kulturell kapital» har altså beveget seg fra kunnskap om satser, symfonier og sonetter, til et individs evne til å intellektualisere over postmoderne ­sjangeroverskridelser, eller å kunne distingvere mellom kitch og camp. Dette er på ingen måte mindre elitistisk. Men hvem bryr seg om hva Morgenbladetabonnenter, kronikkskrivende studenter og ­vinylkonsumenter synes? Hvem bryr seg om «­kulturklassen», som Maren Fuchsia Celius-Blix så fint beskriver i, eh, Morgenbladet (17.03.)?

For arbeiderklassen inkluderes ikke i kodespillet; de lytter ikke til Beyoncé på samme måte som kultureliten. Og siden «kultureliten» åpenbart bare består av middelklasse, hvem skal de hevde seg for? Overklassen? De som har makt?

Den faktiske eliten gir en god faen.

Takk til Vegard Jarness og Torgeir Nærland.