To jomfruer blir gjenfødt
Beretningen begynner en våt fredagskveld. Rødtopp 1 opplever et eksistensielt illebefinnende når hun for n-te gang på rad gir fest på egen skole atter en sjanse. Så fort de selvutnevnte «frat-boysene» begynner å rope «gutta, gutta, gutta» etter en seier i beer-pong, ser hun sin mulighet til å «ghoste» seg vekk. Metningspunktet er nådd, meningsløsheten slår snart ildsjelen i stykker.
5. april 2017
TEKST Anna Nordahl Carlsen & Ingrid Marie Vikhammer Sandvik
Illustrasjon Ida Neverdahl

 

To jenter går på Borealis festival for å finne seg selv.

Beretningen begynner en våt fredagskveld.

Rødtopp 1 opplever et eksistensielt illebefinnende når hun for n-te gang på rad gir fest på egen skole atter en sjanse. Så fort de selvutnevnte «frat-boysene» begynner å rope «gutta, gutta, gutta» etter en seier i beer-pong, ser hun sin mulighet til å «ghoste» seg vekk. Metningspunktet er nådd, meningsløsheten slår snart ildsjelen i stykker.

Hun må finne noen likesinnede, og kontakter straks sin rødhårete venninne, rødtopp 2. Hun er på sin side i ferd med å falle inn i en intetsigende netflix-eksistens hjemme i sengen.

Noe må gjøres.

Eksperimentell eksistens-jakt

Hva skjer i byen? En festival for eksperimentell musikk? Det har de aldri vært på tidligere, men det høres ut som en god måte å krype ut av sin eksistensielle krise på. En skikkelig komfortsonebryter!

De ankommer Bergen Kunsthall, som for anledningen minner mer om et menneskelig sirkus, med alt fra pronomenfleksible kjønn til ortodokse hipstere. I sidesynet ser de en mann ikledd blå parykk og kjole, og får raskt høre om hans trekkspillkunster og fantastiske stemme. Publikum ble etterlatt i ekstase, får de høre.

Rødtoppene derimot, etterlates skuffet av deres elendige planlegging. Men hey – livet handler vel ikke om stort annet enn å gå glipp av ting? Som trøst får de i seg hver sin Borealis-øl. Den smaker syre.

Interessant hypnose-tortur

Neste på programmet er harpespilleren Rhodri Davies. Harpe? Mer som en forvrengt elgitar. De er fascinert, men ikke overbevist. Det er et stort gap mellom dem og resten av publikum, som ser ut til å nyte den støyfulle harpe-mannen.

De begir seg videre i sin søken.

I gangen på vei ned møter rødtoppene kjentfolk.

– Jeg har blitt hypnotisert av lydfrekvenser! Dere burde prøve det.

Hypnotisert? De forhører seg litt mer. Noen beskriver det som tortur, andre som … interessant.

Interessant tortur, dette må utforskes! En unik mulighet til å finne seg selv. Endelig skulle noe annet enn deres indre stemme drive med psykologisk sadomasochisme. Kanskje er hypnose riktig redskap for vaneendring? Skal sjokoladeavhengigheten nå endelig bli kurert?

De blir ført inn i et rom fylt av treningsmatter og puter. Ved hver av dem ligger et headset. Svetten begynner å piple i det den kinesiske kunstneren Yan Jun begynner setter igang..

Piiiiiiiiiiiiiiiiiiiip.

WOW.

– Jeg tror jeg forsvant ned i et sort hull, sier rødtopp 2 når de står ute i gangen igjen.

Om det er positivt finner de ikke ut av.

En jeger i aerobictights

Plutselig hører de en kvinnelig stemme surre i bakgrunnen. Hun spør om publikum føler seg tilkoblet. Tilkoblet? Tja, rødtoppene har da begge 4G, men sliter fortsatt med å finne kontakt med seg selv.

– Kanskje du har følt deg for tilkoblet?, fortsetter damen.

Rødtopp 1 skrur skyldbetynget av 4G’en.

– Prøver du hardt å være for mange steder, alt på én gang?

Rødtoppene føler seg truffet og forsøker å trekke seg tilbake i mengden. Men de er fanget på første rad. Alle rundt dem ser ut som skadeskutte dådyr på desperat leting etter fluktmuligheter.

Så kommer jegeren, ikledd aerobictights, caps og en trådløs mygg.

Publikum innser hva som skal skje. Rødtoppene må ta et vanskelig valg: stille seg på sidelinjen som feige nordmenn, eller tilkobles performance-artist Sarah Alba og bli med henne på en syvtrinnsfase til fremtiden.

– Gjør dere klare for Future body workout!.

Gjenfødselen

Flokken følger lydig instruksene til «suck-it»-bevegelsen. Det er en spenstig saueflokk, tenker Rødtopp 1. Et skrekkfullt bilde av skolens studentsauer som skriker «jeg er så våt, våt, våt» invaderer hodet hennes. Aldri igjen, tenker hun.

En del står fortsatt passive på sidelinjen, halvskeptiske (og livredde). Det tar likevel ikke lang tid før de fleste innser at det å stå på sidelinjen er enda merkeligere enn å ta del i gruppedynamikken.

Alba gir instruksjoner som publikum følger som programmerte roboter. «Hvor langt kan hun pushe publikum?», spør Rødtopp 2 seg.

I løpet av en halvtime har rødtoppene «googlet», «liket», chattet og sendt en e-post de lenge hadde tenkt å sende. De har lagd en koreografi i grupper på fire og snakket med en partner om hva de har gjort i det siste. Gjennom øvelsene fikk de fysisk kjent på sitt teknologiske hverdagsbrukforbruk, men med dopamin sterkere til stede. En deilig rus. Og samtidig en skremmende følelse av å miste kontroll.

Etter å ha løpt gjennom en tarm av mennesker, forlater rødtoppene fremtidsaerobikken med et nytt sinn. Troen på sjelens renselse gjennom lek og samvær strømmet gjennom dem. Så godt det er å tro på noe!

What the fuck

Med ett fylles Landmark med lyden av hissige militær­trommer. N.M.O. springer mellom trommene og scenen mens svetten spruter.

– Hvorfor løper dere som noen gærninger mellom trommene og synthertizern?

– Vi setter oss selv i denne posisjonen for å få folk til å danse. Gjøre folk mer komfortabel.

– Det er veldig harde trommer …

– Vi vil invitere, men også skape litt frykt. Provosere!

En frykt hos rødtoppene dukker i alle fall frem: frykten for å miste den gode flyten fra Futuremoves. De bestemmer seg for å ta kvelden.

På vei hjem føles verden ganske døll. Nye inntrykk og tanker gjør rødtopp 1 til gatemoralist, og hun føler seg såpass oven-på at hun mestrer å kjefte ned to stillestående rånere på vei hjem. Rødtopp 2 klarer ikke føre en normal samtale.

Kvelden på Kunsthallen har reinkarnert rødtoppene.

Forvirrende finkultur

Rødtoppene føler seg ikke helt ferdig med sin søken. Lørdagen starter de derfor med litt finkultur; den eksperimentelle

operaen “Private View”, et stykke basert på Hitchcocks «Rear Window».

Kule visuelle effekter kan ikke dekke over narrativet som er umulig for de to stakkars tilskuerne å følge. Pling-plong!

– Skjønte du hvem som ble drept?

– Ble noen drept…?

Etter forestillingen føler de seg dumme, og rødtoppene forstår godt at folk flest heller ville ha overfladisk underholdning enn altfor svevende kunst som forliser.

Jentene må videre, for settinger hvor mennesker føler seg dumme, de holder man seg unna.

Tekst som slår deg i trynet

Etter å ha fått litt påfyll i form av ferdigmat på 7-Eleven, tusler jentene mot Landmark igjen. Neste på programmet er Moor Mother.

Kanskje ville de bedre forstå seg på Camea Ayewa, jenten som vokste opp under trange kår i Nord-Philadelphia og som i løpet av de ti siste årene har lært seg selv å lage en form for elektronisk musikk. Mest kjent er hun for sin poesi. I tekstene hennes møter vi mennesker som på en eller annen måte har beveget Ayewa.

– Jeg forteller om sannheten. Den rene sannhet, som folk flest ikke forstår seg på.

De to ubalanserte studentene i søken etter en hvilken som helst form for sannhet, blir giret.

– Jeg er forfulgt av folkene jeg har møtt, fortsetter Ayewa med rastaflettene svirrende rundt hodet.

Rødtoppene står spent og venter på det som skal bli Ayewas jomfrutur på thereminen, du vet – det instrumentet man må ha perfekt gehør for å spille rent.

Gehøret er ikke perfekt.  

Etter å ha truet folk til ikke å filme seansen, tar Ayewa mikrofonen fatt. Ordene hennes treffer kroppene til publikum som kuler. De rødhårete står som privilegerte drittunger og lurer på hva det egentlig er norske rappere holder på med. Mens Yoguttene synger om at de kunne gitt sin venstre balle for å se en fitte, rapper Moor Mother om alle kvinnene i nabolaget som har dødd av overgrep. Det er en enkelt kvinnes revolusjon på scenen.

– You think you are safe?!

Ordene stryker over som en kniv mot strupen på alle som tror de ikke trenger å bry seg. Det er ukomfortabelt og fascinerende på samme tid. Rødtoppene skjønner endelig hva futuristisk pessimisme betyr.

Det kan ikke googles – det må oppleves.  

Abdu Ali avslutter kvelden for et fullstappet Landmark hvor alle danser MDMA-dansen. Den kraftfulle rappen med sterke tekster fortsetter, men rødtoppene er fullstendig uttømt.

På vei ut døren vinker rødtopp 1 til en av partnerne hun hadde møtt på Futuremoves. Rødtopp 2 finner en forvirret sjøstjerne langs fortauet på veien hjem. Sjøstjernen blir hennes symbol på at hun ikke er ensom, ei heller fortapt, her i verden.

Hellige toner

Festivalens avslutning holdes i festsalen på Grand, en plass rødtoppene bare har hørt gjetord om.

Gulvet er dekket med puter og sakkosekker og veggen bak strykeinstrumentene prydes av en gigantisk gamer-skjerm. Musikken, komponert av Radioheads cellist, tar oss med på en auditiv reise. En reise som som altereres av dataspillet til gamerspesialisten Lawrence Lek. Jentene var minst like underholdt som to barn i en barnevogn.

I ekte eksperimentell stil toppes fremførelsen med enda et fellesprosjekt. De er glade i samarbeid, disse samtidsmusikerne. Hele publikum blir bedt om å danne et lydbilde av toner sammen med jentene fra Domkirkekoret. Her kom yoga­effekten frem.

I midten av lydbildet til de hellige tonene sitter to fortsatt forvirrede jenter. Den strabasiøse ferden på eksperimentell festival endte ikke med noen selvrealisering for jentene, men de er begge overbevist om at eksperimentell festival er mer enn middelaldrende menn med skjegg og briller.

Det lekne fellesskapet har gitt rødtoppene tro på renselse gjennom samvær, og de føler seg begge åpenbaret – på et vis. Rødtopp 1 er ikke lenger er like forskrekket over tanken på at det kun er hun selv som kan leve hennes liv, og Rødtopp 2 er endelig overbevist om at det finnes god underholdning utenfor Netflix.  

Festivalen var rene gullgruven for intellektuelle kunstsamtaler, og har lært jentene at å trekke ut av komfortsonen sin er riktig sunt for sinnet.