Leder: De glemte konfliktene
I denne utgaven av Stoff beskriver Mathias Juell Johnsen og Hans Sebastian Haram deres møte med Ukraina anno 2017. Landet er fortsatt de facto i borgerkrig, og det er en åpen hemmelighet at Russland okkuperer store deler av det østlige Ukraina. Likevel glimter det totalt med sitt fravær i vestlige medier.
2. mai 2017
TEKST Varg Lukas Folkmann
Illustrasjon Ola Lysgaard

 
I denne utgaven av Stoff beskriver Mathias Juell Johnsen og Hans Sebastian Haram deres møte med Ukraina anno 2017. Landet er fortsatt de facto i borgerkrig, og det er en åpen hemmelighet at Russland okkuperer store deler av det østlige Ukraina. Likevel glimter det totalt med sitt fravær i vestlige medier.

En gravlund av saker

Det er ikke konflikten alene om.

Husker du de 276 kvinnelige elevene kidnappet av Boko Haram i 2014? Per 13. januar i år var fortsatt 195 av dem i terrorgruppens fangeskap. Hva med borgerkrigen i Jemen? Borgerkrigen i Libya? Krigen i Afghanistan – USA lengst pågående krig noensinne. Den har vart så lenge at en film, Whiskey Tango Foxtrot, har blitt laget om akkurat hvor glemt konflikten er. Listen går videre og videre.

Den eneste internasjonale konflikten som ganske kontinuerlig siden sin start har klart å holde på vestlige mediers oppmerksomhet, virker å være borgerkrigen i Syria. Den har til og med i ekstensjon klart å minne oss på et annet land vi etter hvert har sluttet å bry oss om – Irak.

Eksponert inn i apatien
I sin bok, Regarding the Pain of Others, omtaler Susan Sontag i lengde foto og TV-reportasjer av krig. Vi har en tørst for slikt, kan det virke som.Lite annet får oss å stoppe ved en TV-kanal som fryktelige bilder av gassangrep-ofre i Syria, eller en liten, forlatt gutt på en strand i Hellas.

Men på et punkt blir det for mye. Vi skrur av TVen. For som Sontag peker ut er det rett og slett for mye grusomhet i verden. På et punkt sklir konflikter sammen under den større forståelsen om at mennesker gjør grusomme ting mot hverandre – og sånn er det bare.

Vi kan heller aldri virkelig leve oss inn i noens smerte gjennom mediet et bilde eller en reportasje utgjør. Det vil alltid være en diffusjon av smerte fra offeret til den som på andre siden av kloden bevitner det. Uansett hvor lett en lar seg affektere av andres smerte. Etter hvert må en også skru av TVen, og fra det øyeblikket begynner følelsene en fikk av eksponeringen for en gitt konflikt å blekne.

Plikt til ikke å glemme

Det er altså mye som spiller inn i at vi glemmer, og i at dekning av konflikter slutter. Når vi ikke orker å se på reportasjer fra Irak, eller slutter å bry oss om Ukraina er det heller ingen grunn for mediehusene å fortsatte å lage innhold om dette.

Men selv om en konflikt ikke lenger daglig befinner seg på forsiden av riksdekkende medier har vi en plikt til ikke å glemme den. Løsninger finner styresmakter når befolkningen presser på for en løsning.

Ingen snakker om Ukraina lenger. Ingen bekymrer seg om Ukraina lenger. Før vi igjen gjør det vil det heller ikke komme noen løsning i konflikten.

Nestleder: Takk for meg!