TEKST Audun Brendbekken og Øystein Evenstad
Illustrasjon Ida Neverdahl

Kulturslurperne gjør opprør mot hyttemafiaen.

En mørk januarkveld bestemte vi oss for at denne påsken skulle vi sette ned foten og si nei til nisselue-Norge én gang for alle. Hvor kjipt er det ikke at akkurat i det vinteren begynner å slippe taket så skal alle trekke til fjells? Og hva er greia med snø egentlig? Familiene våre var igjen frekke nok til å invitere oss på påskeferie og således gi oss dårlig samvittighet. Som om ski og eggjakt har noe for seg i den vestlige verden anno 2017.

Odysséen

Vi hadde gått og grublet over det konseptuelle påskefenomenet mens vi betraktet Nicolai Astrups vårlige bilder fra Jølster på KODE, hvor vi begge selvfølgelig har livslangt medlemskap og platinakort. Det var ingen vei utenom det. Denne påsken skulle vi gjøre opprør mot hyttemafiaen og dra utenlands. Slurpe i oss kontinental kultur og kanskje få litt farge.

Som de impulsive og spontane menneskene vi er, snørte Audun bind for øynene sine og kastet pil på kartet for å bestemme reisested. Etter å ha truffet blant annet Sibir, Stillehavet og Vest-Sahara plasserte Øystein pilen på Lisboa, Portugal. Og for et lykketreff (endelig skulle vi besøke Kong Columbus’ krybbe, drikke god vin, og kanskje besøke La Sagrada Familia).

Før turen hadde vi laget en instagramkonto der vi hver uke siden februar hadde lastet opp et bilde av et kjent barokkmesterverk og bedt våre følgere om å gjette hvem kunstneren var. Kanskje vi burde ha sett faretegnene da ingen svarte. Strengt tatt hadde kontoen bare tre følgere, hvorav en var en russisk spambot og de to andre våre mødre. Og de kan jo ikke en dritt om kunst.

Kulturell overdose

Odysséen (ferie er for arbeiderklassen) fikk en trang fødsel da taxisjåføren feilaktig omtalte oss som turister. Vi forklarte ham vennlig men bestemt at han nå snakket med noen ekte verdensborgere, og at Lisboa faktisk var like mye vårt hjem som Bergen. Resten av taxituren ble gjennomført i stillhet.

Vår første portugisiske museumsopplevelse nådde ikke opp til forventningene. Det viste seg at portugiserne ennå ikke hadde lært seg 4G, så livestreamen vår ble av lavere kvalitet enn planlagt. Leit for oss, men mest synd for alle våre fans hjemme som gikk glipp av en underholdende omvisning av gamle busser og hestekjerrer på Facebook.

Litt utpå kvelden opplevde Audun et tilfelle av kulturell overdose. Vi måtte pøse på med litt intravenøs lavkultur for å rette opp i balansen, så vi meldte oss på en pub-crawl i regi av Erasmus Life. Vi fikk utdelt hver vår t-skjorte med «No regrets» inngravert i gull, og beveget oss ut i Lisboas gater. For å gli inn i mengden helte vi egne flasker med medbrakt mikrobrygg over i plastglass som vi chugget på høykant. Vi spilte jäger-pong med et britisk utdrikningslag og ropte ting som «that’s bonkers, mate!» og «please approve of my existence!» til dem. Vi lot oss overtale til å bli med på «Billabong Gentleman’s Club» der Audun spanderer en ««ironisk»» lapdance på Øystein. Da Øystein forsøkte å vri dansen over til en diskusjon om postsurrealistisk etterkrigspoesi fikk vi pengene tilbake med beskjed om å forlate stedet.

Kunst og kattepine

Vi satt på fortauskanten med en halvfull flaske portvin. Snapchat bugnet over med brettspill, lammelår og Swix Blå Ekstra. Vi la vekk telefonene og forsøkte å konsentrere oss om fado-musikken som svevde gjennom gatene. Dette var de prostituertes sørgesang, melodier som helt sikkert hadde eksistert siden Columbus reiste til India i 1814. En gatekatt smyger seg forbi oss. Øystein tar til å klappe den forlorne stakkaren, og på mange måter er det vi som er denne gatekatten. Et sted på veien hadde skisporet delt seg, og vi hadde valgt den dårlig pløyde løypen. Det hadde gjort hele forskjellen.

Nå satt vi her fanget i vår egen utilstrekkelighet og bare ønsket at mamma skulle holde rundt oss og lese påske-quizen i Morgenbladet. Samme føkkings Morgenbladet som viet hele påskeutgaven sin til fjellfolket og byliv i hytter. Det er trist at det ikke er sosialt akseptabelt å reise utenlands i påsken, og at Sylvi Listhaug ønsker å forby etniske nordmenn å forlate landet i FrP sitt nye partiprogram.

Katten murrer og strekker seg. Det er tunge tider for en verdensborger. På den ene siden pisker Marine Le Pen opp nasjonalistisk hat i Europas nest største land. Hjemme bygger barnehagebarn snøborg, uvitende om at å sette opp slike grenser bare vil bidra til økt segmentering. De marginaliserer hverandre, og plutselig sitter bestevennen deres i en krok og gråter mens han febrilsk rister på stresstamburinen sin. Kanskje vi kan lære et eller annet fra katter, de setter jo ikke opp gjerder slik som Trump. Vi sier som John Lennon: «Tear down the wall!»

Det er egentlig mange verdensproblemer som kunne ha blitt løst ved kunst. Himmelen åpner seg, og med ett illuminerer månen omgivelsene våre. Det skinner i den skitne pelsen til katten. Vi er den hellige treenighet; gatekatten, Øystein og Audun. Veien, sannheten og evigheten. Påsken handler jo om oppstandelsen, ikke om hverken Derrick eller Monét. Sosiale medier er bare en kapitalistisk konstruksjon for å få oss til å konsumere strømlinjeformede produkter som hytteliv og Morgenbladet. Vi tar sats og kaster smarttelefonene våre i sjøen. Vi selger returbillettene hjem, og gir pengene til Senteret for Bortkomne Kattepuser. Sammen med gatekatten går vi mot det østlige Lisboa. I en forlatt fabrikk stifter vi en polyamorøs, pronomenfleksibel fristat der hver dag er påske. Hyttekonglomeratet har tapt. Det er vi som er den sanne påskeeliten!