Stoff anmelder andre dag på Vill Vill Vest
«Jeg pleier å avslutte anmeldelser med noe negativt for å ivareta min Journalistiske Integritet og Objektivitet, men alt med denne konserten er bra. Det er bare et usedvanlig sterkt stykke rock. Det er alt som gjør at jeg liker rock i utgangspunktet.»
30. september 2017
Foto Henrik Egeland

 

Les hva våre anmeldere synes om gårsdagens konserter.

 

Tekst Olve Wold

Dreamarcher
Garage

Når Dreamarcher sier de er inspirert av Deafheaven, er det ingen overdrivelse. De høres ut som Deafheaven. De ser ut som Deafheaven. Selv navnet ligner. Som Deafheaven er det mer pop-svartmetall enn post-rock. Men selv om det ikke er originalt, er det fett. Dreamarcher tangerer, og går noen ganger til og med forbi forbi, sine amerikanske inspirasjonskilder. Både blastbeat-angrepene og de mer groovy riffene sitter, det samme gjør de mer melodiske partiene. Vekslingen mellom de tre vokalistene fungerer, og særlig skrikene til trommis Kim Christer Hylland gir meg frysninger. Det er både tøft og fint, uten å virke sammenlappet. Men hvis bandet selv leser dette: Slutt å legge skrikevokal oppå sang. Det er lov å bruke popmelodier i sint musikk. Vær mer skamløse!

Ha!en
Klubb Kok

For ordens skyld lanserte Stoff spalten Haien ni dager før rapduoen Ha!en slapp sin debutsingel. Det er et bra navn. Musikalsk er det hva som skjer når scene-kids lager hiphop. Det selges inn som trap slæsj rapmetall, men er egentlig aggressiv trap pluss skriking. Gimmicky? Ja. Tekstene får jeg knapt med meg et ord av, men det virker som om det er ganske midt på treet flow og litt mye gjentagelser. Men selv om det er basic, liker jeg likevel Ha!en overraskende godt. Den aggressive sounden og hele svaien deres treffer liksom bare. Det er litt komisk at den siste låten de spiller før loddefjordsguttene går på er av Gucci Mane, for i likhet med ham, er det kun beatsene du kommer for å høre.

Sibiir
Garage

Wow. Sibiir spiller rock i sjangeren blackened hardcore, som for uinnvidde vil si at de kombinerer atmosfæren og de kromatiske tremoloriffene fra svartmetall med aggressiviteten og energien fra hardcore. Og fytti helvete for en kombo. Sibiir leker ikke. Det er hardt hele veien. Og likevel er det nesten latterlig catchy. Jeg pleier å avslutte anmeldelser med noe negativt for å ivareta min Journalistiske Integritet og Objektivitet™, men alt med denne konserten er bra. Det er bare et usedvanlig sterkt stykke rock. Det er alt som gjør at jeg liker rock i utgangspunktet.

Young Dreams
Landmark

Young Dreams gjør lite for meg. Og det er kanskje urettferdig å dømme dem på det. Det er ganske ålreit synthpop. Habil låtskriving. Behagelig og attraktiv sound. Dansbart. Akkurat passe eksperimentelt. Og konserten tar seg noe opp underveis. Men Young Dreams var det sentrale lovende undergrunnsbandet i Bergen da jeg flyttet hit i 2011. Det er kanskje en grunn til at de fortsatt er det.
 

Tekst Ingeborg Katie Åtland

 

Jonas Hibiki
Østre

Fire sjarmerende gutter entrer scenen i første etasje på Østre. Frontmann Jonas presenterer bandet som et soloprosjekt som spiller sammen med kamerater.

Musikken er proppet med elektroniske-melodilinjer, drivende pop og fengende gitarspill. Ungt, dansbart og akkurat passe enkelt. Til tider for flatt og rop-ete. Siste låt yellow tunips får publikum til å vrikke på foten allerede før klokken har rukket å slå åtte. Gitaristen danser fredagen i møte iført adidas shorts og mønstret skjorte. God helg!

Shikoswe
Inside

Bandet spiller merkbart korte låter, og man står igjen med følelsen av å ville høre mer. Det er minimalistisk og behagelig, men samtidig forferdelig rutinert. Særegen pop-vokal og et bredt stemmeregister fenger publikum med intervaller lesset med nerver og sårbarhet. Det er frisk og fengende, men med en smule melankoli. Shikoswe synger oss tilbake til rolige, enkle sommerdager. Solfaktor 60 inne på NRK P3 sin scene på Inside.

Pompoko
Landmark

Det var litt av et show! Pompoko beskriver seg selv som pure Norwegians punky sweetness, og dei stiller med intet mindre. Kubjeller, spretne dansemoves, gullkantet kimono og silke tracksuit. Mer scene energi skal du lete lenge etter. Det er intenst, lekent og uforutsigbart. Pop-punk-prog skapes fra et gnistrende samspill. Ingen i rommet danser bedre enn vokalist Ragnhild Fangel. Jeg går fra Landmark gladere og med nye låter på hjernen.

Hajk
Landmark

Bevares, det groover! Sigrid Aase sin sensuelle vokal funker glimrende over intelligent utført akkompagnement. Her er det mye kjøtt på beinet, men aldri så mye at det blir krevende. En ekstra hi-five til perkusjonist som danser og perk-er utmerket. Det føles uanstrengt, særegent, med solid tekster. Kvintetten flørter med et mangfold stilarter; soft rock, soul, pop og yacht-rock for å nevne noen. Hajk låter best på det uptempo og røffe.

Les også:
Stoff anmelder første dag på Vill Vill Vest