Våre anmeldere har lagt blod, svette og tårer i utallige timer med filmtitting på Bergen internasjonale filmfestival. Her er noen av deres favoritter.

 
Ingrid Goes West
Regi: Matt Spicer

Stalking i sosiale medier har etter flere år blitt til en allmenn sport. Noen stalkere er derimot litt mer ekstrem enn andre. I Matt Spicer’s første helaftens spillefilm, Ingrid Goes West, møter vi sosiale medier-junkie Ingrid Thorburn, spilt av komiker Aubrey Plaza, mest kjent fra humorserien ‘Parks and Recreation’.

I de første minuttene av filmen crasher hun et bryllup og bruker pepperspray på bruden fordi hun ikke ble invitert, til tross for at hverken bruden eller brudgommen kjenner henne. Thorburn er kun en trofast og ivrig følger fra Instagram.

Ingrid blir innlagt på psykiatrisk, men fortsetter jakten på det perfekte liv gjennom selfies, hashtags, likes og couplegoals.

En dag kommer hun over instagramstjernen Taylor Sloan, spilt av Elizabeth Olsen, lillesøster av det berømte tvillingparet Mary Kate and Ashley Olsen. Sloan ser ut til å leve et usedvanlig perfekt liv fylt med en kjekk mann, søt hund, fine bilder, luksuriøse reiser og gode venner. Hun blir Ingrid’s neste offer.

Med arven fra sin avdøde mor i bagasjen, setter Ingrid kursen fra lille Pennsylvania til det yrende folkeliv i Los Angeles – for å bli Taylor Sloan sin nye bestevenn.

Spicer har regissert en mørk komedie som tar for seg det evige søket etter bekreftelse fra samfunnet i dag og hvor langt det faktisk kan gå. Selv med den alvorlige konteksten lykkes han også med å få BIFF-publikummet til å trekke på smilebåndet opptil flere ganger iløpet av filmen, ved god hjelp av en til tider uhøytidelig Audrey Plaza.

Dette var en av filmene STOFF anbefalte å se på BIFF, og det med god grunn. Ingrid Goes West tar for seg et viktig tema, jakten på det perfekte liv, som er mer aktuelt i dag enn noen gang før.

Av Camilla Iversen

Jaha’s promise
Regi: Patrick Farrelly & Kate O’ Callaghan

I dokumentaren Jaha’s promise møter vi 27 år gamle Jaha Dukureh som ble omskåret da hun kun var en uke gammel. Dette ble hun ikke klar over før på bryllupsnatten 15 år seinere, da hun ble tvangsgiftet til en 40 år gammel mann i New York.

Etter hendelsen har hun giftet seg på nytt og viet sitt liv til organisasjon Safe Hands for Girls, som hun har startet for å kjempe for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Etter at Jaha fødte en datter i 2010 har dette bare blitt en enda viktigere kamp for henne, og som hun selv forteller i dokumentaren: ‘hvorfor skal jeg la andre unge jenter måtte gjennomgå de smertene når jeg ikke vil at min egen datter skal gå gjennom det?’

En kvinne vi møter i dokumentaren beskriver sin omskjæring som niåring slik: ’Jeg kjente den harde kalde sementen under meg. To damer holdt meg fast i begge armer og bein mens jeg kjempet for livet. Jeg kjempet alt jeg kunne. Jeg kan enda føle det kalde, skitne barberbladet skjære gjennom huden. Blodet fosset.’  

Dokumentaren tar oss med på Jahas reise tilbake til sitt hjemland Gambia, for å demonstrere og opplyse samfunnet om hvilke konsekvenser omskjæring har for unge kvinner. I Gambia blir det sett på som urenslig og et svik mot Koranen å la være å omskjære barnet, selv om det ikke står nevnt noen plass i Koranen at det skal gjøres.

Vi får også møte store verdensledere som Barack Obama, Gambia’s forrige president Al Hadji Yahya Jammeh og den innflytelsesrike Imam Fatty, i håp om å få dem med i kampen. Dukureh tar også et oppgjør med damen som omskar henne og søstrene hennes som babyer.

Et av de sterkeste øyeblikkene i dokumentaren er når Jaha klarer å overbevise sin svært religiøse far om å ikke omskjære hennes en dag gamle søster. Hun blir den første i familien som ikke er omskåret, og et klart symbol på at kampen til Jaha er på vei i riktig retning.

Med Jaha’s promise serverer regissørene Patrick Farrelly og Kate O’Callaghan BIFF-publikummet en av årets desidert mest inspirerende dokumentarfilmer. Over 200 millioner kvinner lever med konsekvensene og smertene ved omskjæring idag. Denne dokumentaren er derfor svært viktig for å belyse et tema som ikke får nok oppmerksomhet i dagens verdenssamfunn.  

Den modige Jaha Dukureh skal ha mye av æren, og viser at, i hennes egne ord, ‘også vanlige mennesker kan utrette noe. Alt som trengs er lidenskapen for det.’

Dokumentaren anbefales på det sterkeste.

Av Camilla Iversen

Når knoklene blir til gelé
Regi: Tommy Gulliksen

Dette er en spesiell dokumentar om vokalist og frontmann i Raga Rockers, Michael Krohn.

Fordi Krohn er kjent for å avbryte alle prosjekter som ikke omhandler kjernevirksomheten sin, består filmen av en rekke kryssklipp fra ulike steder og situasjoner. Utrolig nok er det likevel en sammenheng i det Michael snakker om.

Han forteller en historie om livet, oppveksten og karrieren sin. På grunn av kryssklippingen kunne historien ha blitt avsluttet på ethvert tidspunkt.

For fans av Raga Rockers er dette en film man bare må se. Michael forteller blant annet om hvordan han laget teksten til bandets mest kjente låt, “Noen å hate”, og filmen inneholder en god del Raga-låter mellom klippene med Michael.

Filmen varer bare i knappe femti minutter, og er en av de korteste filmene som vises på BIFF i år. Michael har forlangt at mye skal klippes ut, og vært veldig opptatt av at filmen ikke skal bli kjedelig.

Dette er utelukkende en énkildes-dokumentar, så om man ikke har noe forhold til Michael Krohn, kan den fort bli uinteressant. Den inneholder imidlertid en del interessante formgrep i tillegg til kyssklippingen – blant annet filmes Michael når han ser på klipp av seg selv og godkjenner dem etter først å ha sagt at de må kuttes.

Alt i alt en kul film for en Raga-fan!
Av Mats Vederhus

Natten pappa henta oss
Regi: Steffan Strandberg

“Natten pappa henta oss” er en norsk dokumentarfilm som både er laget av, og handler om, Steffan Strandberg.

Filmen handler om Steffans barndom og forholdet til foreldrene hans. Roberts mor var alkoholiker, mens faren var musiker og brukte mye av Steffans barndom borte fra familien. Plutselig en natt kommer faren og henter Steffan og broren Robert. I en tid hvor det var nesten umulig for fedre å få foreldrerett, gikk Steffans far helt til høyesterett for å få den.

Mange år går, og det eneste Steffan hører fra sin mor er telefoner klokken tre om natten når hun er full. Til slutt tar han ikke lenger telefonen. Etter å ikke ha hørt fra henne på flere år får Steffan plutselig beskjed om at hun er død. Han klarer ikke føle noe – bortsett fra dårlig samvittighet.

Veldig mange av scenene i denne dokumentaren er animerte, med tidvis psykedeliske farger, for å fremstille Steffans barndom. Det gjør filmen veldig interessant, og den er nesten like mye et drama som en dokumentar. De animerte scenene er også supplert med private opptak fra seksti- og syttitallet, og dette er en av de mest audiovisuelt spennende filmene som vises på BIFF i år.

Både Steffan og faren hans var på filmvisningen. Faren forteller at hans egen historie er veldig forskjellig fra sønnens, men at han ikke har lagt noen føringer for sin sønn. Han hadde ikke sett filmen før den ble vist på BIFF og likte den veldig godt

Dette er en hjertevarm, rørende og annerledes dokumentar som anbefales på det sterkeste.

Av Mats Vederhus