TEKST Ingrid Marie Vikhammer Sandvik
Foto Maiken Larsen Solholmvik

I biografien Demonologi  gir kunstner Kate Pendry et innblikk i en virkelighet som man ikke ville påført sin verste fiende.

– Jeg ligger fortsatt våken om natten og forsøker å balansere ut det som skjedde – det er tross alt moren og faren min det er snakk om, forteller Kate Pendry.

Pendry er en britiskfødt performancekunstner, dramatiker og skuespiller som siden 1995 har spredt både fascinasjon og forskrekkelse blant det norske folk med verkene sine. Media har merket henne som kontroversiell og provoserende, men hun ble også tildelt Norges eneste dramatikerpris, Ibsenprisen, i 2010 for teaterstykket Erasmus Tyrannus Rex. Kunsten hennes strekker seg mellom flere sjangre og kan omtales som like mangfoldig som reaksjonene de skaper, men få har har hørt hele historien hennes.

I biografien Demonologi – Kate Pendrys liv og kunst, følger vi journalist og forfatter Marie Laland Ekelis søken etter den nakne sannheten om Pendry og hvorfor hun er blitt den kunstneren hun er i dag.

– Det vanskeligste å snakke om, har jeg ikke puttet inn i biografien. Men det å snakke om mor og far var også utrolig vanskelig. Målet med boken var å være ærlig – så langt man kan være ærlig. Jeg tror ikke det er så vanlig i dag, sier Pendry.

– Ikke et barns verden

I biografien får vi innblikk i samtaler som har pågått siden 2010 mellom kunstneren og Ekeli. I den første delen av Demonologi forteller Pendry om et liv et fattig barn av arbeiderklassen i England på slutten av 60-tallet. Forholdet mellom Pendry og moren ble ødelagt som følge av alkoholmisbruk og omsorgssvikt. Faren var heroinist og hun så ikke så mye til ham før han døde da hun var femten. Det er likevel viktig for Pendry at det kommer frem at foreldrene var mye mer enn bare rusmisbrukere.

– Min far var gullmedaljevinner på Slade School of Art og min mor var en høyt utdannet psykiatrisk sykepleier, forteller hun. Ifølge Pendry var de også morsomme og samfunnsengasjerte mennesker som gav henne politisk innsikt og forståelse for poesi. I boken forteller hun om de store bohemske selskapene moren arrangerte i løpet av syttitallet med eksentriske gjester, mat og drikkevarer.

Hun påpeker at man må se på de samfunnsmessige forholdene på denne tiden når man snakker om barndommen hennes. Kulturen blomstret i etterkrigs-England og heroin hadde ikke det samme sosiale stigmaet.

– Det var en annen narkotikapolitikk på sekstitallet hvor det var mulig å få heroin på resept, og til en viss grad kunne noen ressurssterke heroinavhengige fungere i samfunnet. Noen av de jeg kjente var til og med lærere, for eksempel. Det hele gikk selvfølgelig i en nedadgående spiral på syttitallet, sier Pendry.

Opplevelsene av det hun så og gikk gjennom i oppveksten mener hun likevel ikke hadde mye å gjøre med et barns verden. Men den mørkeste familiehemmeligheten hadde ikke noe med rusmidler å gjøre.

Drapet

Frem til hun var fire, beskriver hun moren som kjærlig. En dag kommer morens bror på besøk fra Sveits. Pendry har alltid visst at han døde ung, men hun hadde blitt fortalt at han tok livet av seg selv. Ved en tilfeldighet fant hun på nittitallet ut at faren hadde drept ham og begravd liket i bakgården.

Det er denne hendelsen hun knytter til at moren forandret seg over natten og lot fortvilelsen gå ut over et fire år gammelt barn.

Moren forandret seg over natten og lot fortvilelsen gå ut over et fire år gammelt barn

Moren forandret seg over natten og lot fortvilelsen gå ut over et fire år gammelt barn.

Det var en barndom med mye mørke, hemmeligheter og mistro og Pendry beskriver frykt og skyldfølelse som en del av hverdagen.

– For meg er jo dette normalt for det er alt jeg noensinne visste om. Jeg tror dette er sant for alle som hadde denne typen «fucked up» barndom som jeg hadde, og det er egentlig den tristeste tingen, sier hun.

Pendry fant trøst i alle bøkene som fløt rundt i morens leilighet. Som et mobbeoffer på skolen og mangel på omsorgspersoner rømte hun inn i en verden av Shakespeare, Brecht, Marvel-tegneserier og Ibsen.

– Det var alltid bøker tilgjengelig. Tro det eller ei så var det beste foreldrene mine gav meg en forkjærlighet for språk. Det hjalp meg å overleve alle de andre tingene de gjorde mot meg, sier Pendry.

Bulimien og skuespillerdrømmen

Som nittenåring utviklet hun alvorlig bulimi etter å ha arvet noen penger fra avdød familie. Selv beskriver hun dette som en reaksjon på å alltid ha vært sulten, men så plutselig ha mulighet til å leve i overflod.

Samtidig jaktet hun på drømmen om å bli skuespiller, men det var vanskelig når hun oppfattet seg selv som «den store lubne jenta». Tjueto år gammel begynte hun på teaterskolen Mountview. Dette skulle også skulle være en av grunnene til at hun havnet i Norge. Etter hun var ferdig utdannet ble hun oppringt med et tilbud om å være med som skuespiller på regilinjen. Her møtte hun nordmannen som på begynnelsen av 90-tallet inviterte henne til å være med i et teaterstykke som skulle på turné i Norge.

Hun beskriver kunstmiljøet i Norge på den tiden som «fantastisk, fritt og uten fordommer». Det var også her kunstneren Pendry ble født.

Kunsten og frykten

Når man snakker med Pendry kan hun virke streng og kritisk. Alle verkene hennes inneholder en form for samfunnskritikk, noen ganger ned på individuelt nivå. Men hun sparker alltid oppover til autoriteter og ikoner med mer makt og innflytelse enn henne. I et av stykkene sine portretterte hun Anders Behring Breivik, i et annet prinsesse Diana som et grufullt menneske oppstått fra de døde.

– Det med raseriet i ungdomsårene mine og det å snakke makten imot kommer nok mye fra barndommen, sier hun.

– Tror du kunsten din er påvirket mye av oppveksten du hadde?

– Vi er produkter av miljøet rundt oss. Jeg tror traumer i barndommen gjør deg mer sensitiv, så radaren min er veldig åpen. Jeg filtrerer ingenting, så jeg får mye informasjon fra samfunnet rundt meg som jeg velger å bruke.

– Tror du kunsten din hadde vært annerledes om du ikke hadde en traumatisk barndom?

– Hvis jeg hadde vært i mindre smerte, hadde jeg laget dårlig kunst? Ærlig talt kan jeg ikke tenke meg at jeg kunne blitt den kunstneren jeg er i dag om jeg hadde en stabil barndom.

Pendry er ikke redd for å dele meninger om man spør. Kritikken mot Fremskrittspartiet og det digitale samfunnet, politisk korrekthet og rike menns privilegier sitter løst. Dette er ting som gjør henne forbannet.

– Det virker ikke som du er redd for å si hva du mener.

– Men jeg er det, jeg er livredd, sier Pendry.

– Det koster så mye. Ni av ti ganger sier jeg ikke det jeg tenker fordi jeg er livredd for effekten av det. Jeg tror ikke jeg er tøff, da tror jeg heller det er andre mennesker som er svake og redd, men det er jeg og. «Og så er vi så gudsjammerlig lysredde alle sammen» som Ibsen skriver i Gjengangere. Jeg sier aldri hva jeg syntes hvis jeg ikke tror det er absolutt nødvendig.

Hun er spesielt redd for hva publikumet som kommer og ser på produksjonene hennes syntes. Pendry har aldri følt at hun er en offentlig person i Norge. I boken beskriver hun en lang periode hvor hun spilte i teaterstykker som fikk strålende kritikk i aviser, men som ingen kom for å se.

Vil ikke opprøre

I 2004 smalt det for første gang. I stykket «Tales from a wicked child» undersøkte hun hvordan samfunnet forholder seg til myten om den uskyldige barndommen. Her stilte hun ut femti barnebilder av blant annet Anne Frank, Adolf Hitler og bilder av en av ofrene og en av morderne i Barneheiasaken fra 2000. Så ba hun publikum respondere til instinktet sitt om barnet vokste opp til å bli berømt, normalt, godt eller ondt. Det ble trykt opp i media som en skandale. I 2008 skjedde det igjen. Teaterstykket «Pornography» vakte store reaksjoner etter det havnet på forsiden av VG fordi et stykke som handlet om porno fikk økonomisk støtte av Kulturdepartementet. Kritikken lot ikke vente på seg.

– Du sier du er sensitiv for kritikk. Hvorfor velger du likevel å provosere?

– Det har alltid overrasket meg når folk reagerer på denne måten, sier Pendry.

– Det jeg ofte gjør når jeg lager såkalt kontroversiell kunst, som mange kaller det, er at jeg rett og slett kanaliserer samtaler jeg har med mennesker rundt meg. Det er ofte en splitt i publikummet mitt, noen vil elske det de ser, mens noen vil hate det. Men det har aldri vært intensjonen min å opprøre mennesker, da måtte jeg ha vært en psykopat, sier Pendry.

Mye av de negative reaksjonene rundt kunsten hennes mener hun skyldes sensasjonsjournalistikk som blåser opp forsider med forenklede fremstillinger av hva hun prøver å formidle. Likevel sier hun at man ikke kan lage meningsfull kunst om man sensurerer seg selv. Ifølge henne selv ligger det mye ironi i alt hun produserer som man må ta i betraktning.

– Jeg tror det er det som gjør meg mest lei meg. Jeg har på en måte blitt beskrevet som en slags kontroversiell kunstner som bare serverer oppgulp og ikke tenker nøye gjennom hva jeg gjør. Men mye av det jeg lager er mer komplisert enn det man først oppfatter, sier Pendry.

Det hun egentlig alltid har hatt lyst til er heller ikke å stå på scenen, men å skrive. Men biografien om seg selv kunne hun aldri ha skrevet.

– Jeg hadde aldri vært så ærlig. Det blir for traumatisk og smertefullt på egenhånd, så det måtte skrives som en samtale.

Utforbakken

På slutten av Demonologi begynner Kates liv å smuldre opp. I 2014 ble hun truet med å bli begjært konkurs av den norske stat og måtte møte i retten. For å overleve og betale ned gjelden tok hun flere strøjobber. Kombinert med en heftig slankekur, celleforandringer i livmoren, et ødelagt spiserør og nedtrappingen av antidepressiva gikk det dårlig. I en samtale med Ekeli skildrer hun forandringene hun gikk gjennom som et forsøk på å fikse seg selv før hun fylte femti. Hun var midt i et psykisk sammenbrudd.

I 2015 skriver hun seg inn på psykiatrisk legevakt med alvorlige selvmordstanker. I epikrisen fra sykehuset står det at de psykiske lidelsen hun oppfyller kravene til, heller kaster lys over «mestringsstrategier hun benytter seg av for å skape orden i indre kaos» enn faktiske diagnoser. Etter en spesifikk utredelse fikk hun diagnosen kompleks posttraumatisk stressyndrom.

– Etter det nervøse sammenbruddet mitt og selvmordsforsøket er målet mitt å leve et ærlig liv. Intellektuelt, spirituelt, men uten å skade meg selv eller andre mennesker. Du går inn i et slags landskap hvor du vil si hva du tenker om ting, men ikke være en pretensiøs drittsekk, sier Pendry.

I sine mørkeste stunder tenker hun at hun må få seg en «skikkelig jobb».

– Kunst og administrasjon for eksempel. Men den tanken varer bare i sånn 30 sekunder.

– Du sier på et tidspunkt i boken at du vil ha berømmelse, ikke anerkjennelse?

– Her må vi trå litt forsiktig, for det er sagt med en stor porsjon ironi. Jeg trodde store deler av livet at jeg jaktet på anerkjennelse, men jeg jaktet berømmelse. Det var en tung erkjennelse, sier Pendry.

Berømmelse er noe alle jakter i dag, mener hun. Ingen er lengre fornøyd med å stå på scenen, men vil være filmskuespiller i Amerika.

– Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg var fornøyd med å dø i anonymitet, for jeg har verken familie eller barn. Jeg er fortsatt «needy». Alt jeg har er egentlig kunsten. Dette kommer nok til å se dårlig ut på trykk, men hvorfor er jeg så redd for å si det egentlig? Jeg tror jeg er en respektert artist hos mange jeg selv respekterer. Men selvfølgelig ikke alle.

Hun tror ikke planeten kommer til å være til stede så mye lengre uansett, så hvorfor snakke om hundre år frem i tid? Det hun egentlig har lyst til nå er å slippe å slite.

Publikum er alt

– Skal du tre av scenen?

– Hvis ingen gir meg jobb, så jeg har ikke så mye valg. Jeg tror likevel ikke det å stå på scenen er nok lengre. Jeg vil utforske andre medier. Publikum er alt, og det er på andre medium de er. Hvis du ikke når ut er det ikke vits.

Pendry håper Demonologi kanskje kan kaste lys over problematikken rundt traumeopplevelser hos barn som vokser opp med dysfunksjonelle foreldre. Da har hun muligens ført til noe godt ved å fortelle historien sin.

– Jeg tror det må snakkes om. Jeg blir sint når jeg hører så mye snakk om human narkotikapolitikk, men det er aldri noen snakk om barna deres, alkoholikerne og rusmisbrukeren, og de forferdelige tingene barna går gjennom. Vi må være enig om at det finnes.