TEKST Ingrid Marie Vikhammer Sandvik
Foto Privat/Maarten de Haas

I år dro NHH-student Jonatan Seemann til Nord-Korea. Hvordan er det å besøke et av verdens mest kritiserte samfunn?

 
– Skillet mellom løgn og sannhet ble fullstendig visket ut mens jeg oppholdt meg der, forteller NHH-student Jonatan Seemann.

Det lille landet på Koreahalvøyen er for Vesten kjent som et ekstremt lukket diktatur under president Kim Jong-un. Nord-Korea er flere ganger blitt beskyldt for grove overtramp på menneskerettighetene, indoktrinering av sine innbyggere og knebling av ytringsfriheten. Kun nyheter som snakker varmt om regimet er tillatt.

Ble utmattet av å diskutere
Gjennom organisasjonen Eastern Vision dro Seeman en uke til Nord-Koreas hovedstad Pyongyang mens han var på utveksling i Kina. Turistgrupper slik som den Seemann reiste med blir konstant fulgt av to Nord-Koreanske guider, og du følger en såkalt turistløype som er lagt opp i forkant.

Les også: Reisedagbok: Nord-Korea

Seemann forklarer følelsen man får av å være fullstendig avkuttet fra nøytral info i form av aviser, bøker og internett i bare fire dager. Den eneste informasjonen han fikk om landet mens han var der ble presentert av guidene.

– Du har en autoritet som hele tiden forteller deg hva som er sant og hva som ikke er sant. Til sist blir du helt utmattet av å diskutere det du blir fortalt i hodet ditt, og å være skeptisk hele veien til det de sier. Det oppleves til sist som at du ikke klarer å skille mellom sannhet og virkelighet.

For han var det denne illusjonen som skapes som gjorde det spennende å dra.

– Man opplever den selvfølgelig med en sunn skepsis. Det er ikke vanskelig å se alt som ligger bak. Informasjonen du får blir presentert på en veldig naiv måte, for guidene har jo ingen referanser på hvordan de skal overbevise oss om noe annet enn det vi er kjent med. Det er det som gjør det unikt.

– Er de lykkelige?
Hver gang Seemann og reisefølget hadde vært et sted, sto turistbussen og ventet på å frakte dem tilbake til hotellet. Etterhvert innså han at de alltid kjørte i samme gate. Her var malingen på husene alltid fersk.

Det var likevel ikke alt de ble fortalt eller de konstruerte fasadene som gjorde sterkest inntrykk på Seemann. Det var de tomme gatene.

– I Pyongyang skal det bo tre millioner mennesker, men vi så utrolig få i forhold til hvordan det skulle vært. Så man begynner å lure, hvor er de? Er de på jobb, eller er de ikke det? Er de lykkelige?

Dette spørsmålet stilte han seg på grunn av inntrykket han fikk av de menneskene han faktisk så.

– De hadde ingen ansiktsuttrykk
Underveis ble jeg også i større grad oppmerksom på at det ikke er slik at hvert eneste menneske som bor i Nord-Korea støtter opp under de grusomhetene som blir begått. Det er noe man ofte glemmer, at  en hel befolkning lever under forhold vi ikke kan tenke oss.

Seemann forteller at innbyggerne behandlet turistgruppen som spøkelser og virket redd for å se på dem. Overalt så han også mennesker som gjorde meningsløse arbeidsoppgaver.

– Jeg begynte å spørre meg selv hvem disse menneskene egentlig var. Var de der for å vise frem at det var en by i aktivitet, eller var det noe de var blitt bedt om å gjøre? Blir de hardt straffet om de ikke gjør det? Og hva annet driver du med ellers i et komplett autoritært samfunn? Jeg kan ikke forklare det i det hele tatt.

Etter hvert begynte han å tenke på om disse menneskene noen gang tviler på den virkeligheten de lever i og om de faktisk tror på det bildet av Nord-Korea de har blitt presentert for. Ifølge ham lyste apatien gjennom hele samfunnet.

– Hvis noen utenfor Nord-Korea blir satt i den virkeligheten de lever i, må det være en av de verste skjebnene du kan oppleve hvis man ikke snakker om faktisk fysisk tortur. Jeg kan bare ikke forestille meg at det finnes en verre tilstand i livet enn å være en brikke i et spill hvor lojalitet er den mest dyrebare valutaen og der det du foretar deg ikke har noe faktisk verdi.

Etter turen var det planlagt et diskusjonsforum tilbake i Kina. Der skulle de som organiserte reisen reflektere rundt turen med turistgruppen og hvordan realiteten i Nord-Korea var i forhold til det som ble fremstilt utenfor landet.

– Det var sjokkerende. Av rundt tjue stykk vil jeg si at tolv totalt hadde snudd i sitt syn på landet. Der viste det seg at mange hadde blitt veldig forståelsesfulle for regimet og blitt personifisert av guidene som hadde portrettert situasjonen med Nord-Korea i offerrollen. De mente at verden misforstår Nord-Korea, og ikke er ute etter å gjøre skade, men bare være i fred og bedrive sin egen ideologi, forteller Seemann.

Han påpeker at guidene konstant nektet for alle de grusomhetene, den sosiale nøden og hungersnøden som foregår selv om du så at det var et samfunn i fullstendig oppløsning og at du aldri så et konkret eksempel på vold eller sult.

– Alt er implikasjoner og må tolkes, og hvis du hele tiden har noen som sier at du skal se på de positive sidene, selvstendigheten, motstandsviljen, den revolusjonære ånden og fellesskapet, så kanskje du lar deg fortrylle litt. Det blir lettere å sympatisere.

Les også: Korrupsjonssafari i Kiev