Etter et vått vårsemester på utveksling i England, følte du for å unne deg en solid sommerferie hjemme i fødebyen. Du hadde tross alt brukt hele semesteret på å angre på at du ikke dro til Australia som de andre jentene.

Under den årlige godværsuken i august svir du av siste rest av utvekslingsstipendet på Aperol spritz og klikksigaretter, og med ett innser du at det er slutt på å patte på statens pengepupp. Drastiske tiltak må gjøres for å overleve.

Kroppsnær CV
Via en venn får du vite at en av byens restauranter søker servitør.

– Jeg kan legge inn  et godt ord for deg!

Bakfull møter du opp for å prate med sjefen. Under armen har du et A4-ark hvor du har skriblet ned noen tidligere deltidsjobber i det ene hjørnet. Dette var før du begynte på Norges Handelshøyskole og fikk innprentet viktig­heten av en nøye utfylt CV med aktiviteter fra fosterstadiet og frem til i går.

Din kommende sjef krøller arket kjapt sammen, skanner kroppen din opp, ned og opp igjen, og sier du kan begynne på fredag. Vel vel, tenker du, etter tre år i kjøttdisken på Meny er du ikke helt fremmed for markedet.

«Gutta»krutt
Restauranten som skal sørge for at alkoholforbruket ditt kan opprettholdes, ligger midt i den heteste bykjernen. Tunge innslag av brokadetapet og lysekroner i plast tiltrekker seg et klientell bestående av byens nyrike anti-elite, kledt i ulike varianter av hva Volt måtte ha på utstillingsdukkene sine for tiden. For å toppe harry-faktoren velger de å gi navn til samtlige matretter. Fiskesuppe og indrefilet av elg holder ikke, her bestiller man «Havskvett» og «Kongens beste».

Du så for deg en svært midlertidig ansettelse, men lovnaden om heftig tips i julebordsesongen får deg til å holde ut litt lengre enn forventet. I begynnelsen av november kommer du på jobb til Mariah Careys «All I want for Christmas» på repeat over anlegget, og «Julesymfoni» og «Avkledde bondepiker» har flyttet inn på menyen.

Du går for å ta bestilling fra et bord på syv menn i midten av tyveårene, antrukket i noe de må ha funnet i startpakken til nyutdannede eiendomsmeglere fra BI. Mens du spør om de vil ha noe å drikke til å starte med, kanskje en apertif som du kan anbefale – avbryter gjengens åpenbare alfahann deg.

– Hey, hey, hey, gutta – d va d hón sa!

Samtlige av «gutta» legger simultant hodet nitti grader bakover, åpner kjeften så langt det er fysisk mulig og støter ut latterbrøl mens de slår seg på lårene.

Ja, ja, tenker du mens du venter på at drøvlene skal falle til ro. Dette er hverdagskost etter fire måneder i jappenes ormebol. Mens du venter på at de skal bli ferdige, samtidig som du undrer deg over at de virkelig synes en så dårlig vits faktisk er verdt kraftanstrengelsen, kikker du bort på nabobordet.

Din unge kollega Martin prøver desperat å ta matbestilling fra en gruppe damer i femtiårene. Medlemmene refererer konsekvent til seg selv som «jentene», og har fått i seg et par aperitiffer og vel så det. Martin gjør sitt beste, men de er mer interessert i å vitse om hans unge alder og hvor fin han er i uniformen, mens de anerkjenner hverandres spøker med å lene seg over bordet og le hverandre opp i ansiktet.

– Du er nå bare helt crazy!

Et lettere overvektig, tyngre oversminket medlem av gjengen later som om hun skal hviske Martin noe i øret, drar han mot seg og kniper han i nippelen gjennom skjorten. Et kollektivt hvin stiger opp fra bordet. Flere klapper i hendene.

Hendelsen ryster deg såpass at det tar et par sekunder før du registrerer en varm følelse på hoften. Og riktignok, alfa­hannen har plassert en bestemt hånd på kroppen din.

– Vi er klare til å bestille, frøken.

Han flekker tenner i et glis som koster godt over seksti tusen per kvadratmeter, og sier han gjerne tar en «Kylling i godt selskap».

Løven og lammet
Resten av måneden fylles med lignende erfaringer. Promillen stiger i takt med julestemningen, og etter at en eldre mann lot hånden sin skli ned langs innsiden av låret ditt, og en ny gutte­gjeng spurte om det var mulig å få spise sushi av den nakne kroppen din, begynner du å lure på om dette egentlig er verdt personaleprisen i baren.

Etter at en av Bergens mer kjente finanstopper svarer «ja du kan vel bare snu deg, så kommer den ut» når du spør om han vil ha kvittering, kjenner du for alvor at en jobb på et rolig, kommunalt sykehjem kanskje heller hadde vært å foretrekke. På dette tidspunktet kjenner du omtrent like mye eierskap til kroppen din som det konfiterte andelåret på menyen – bedre kjent som «Mør til sinns». Du spør dine svenske kolleger om de opplever det samme, de veksler mørke blikk med deg og knepper skjorten så langt opp i halsen de klarer. Du forstår.

Kalenderen viser omsider midten av desember. Du har strøket på to eksamener og selvrespekten er i ferd med å følge etter. Det som begynte som tragiske historier å le av med venninner, har faktisk begynt å gå inn på deg.

Mørk til sinns knyter du på deg forkleet og stiger inn i finans­løvenes hule atter en gang. To helger igjen, så kan du trøste deg med rødspritgløgg og sandkaker. Du overtar et bord med åpenbart alkoholiserte menn i de sene seksti. De ønsker seg irish coffee og dessert, og peker på den utvalgte mens de ser på deg med avventende flir. Du skjønner ikke hvorfor ikke de bare sier hva de vil ha, og det er da du ser det. Kulden kryper nedover korsryggen og du kjenner et akutt behov for å gulpe. Det er en ny dessert på menyen. Den heter «Happy ending».

Med gråten i halsen røsker du sammen menyene og skynder deg bort til kassen. Du er svimmel av raseri og sliter med å få den til å virke, når sjefen kommer bort og stiller seg tett inntil deg.

– Går det greit?, spør han med myk stemme.

Og det er da du kjenner det. Hånden hans i korsryggen. Ut i midjen. Nedover rompen. Og uten en tanke i hodet snur du deg og spytter ham i ansiktet.

Aldri mer
Femten minutter senere er du ute av lokalet for siste gang. Det var ikke særlig mye å snakke om. Noen dager senere dumper det ned en offisiell oppsigelse i posten, grunnet usømmelig oppførsel. Fuck dette, tenker du og brenner brevet i vasken. Aldri mer.

Etter en velfortjent juleferie får du intervju på et aldershjem rett utenfor sentrum. Brettspill og trilleturer, endelig! Intervjuet går strålende, og sjefen mer enn hinter om at jobben er din. Han skryter av mennesketekket ditt, og du har tross alt gode referanser fra enkelte tidligere arbeidsgivere.

– Dessuten kommer brukerne våre til å synes at du er utrolig søt, sier han mens han lener seg frem og legger en hånd på kneet ditt.

FAEN.