Få ting splitter folk som integreringsdebatten. Stoff har gjort et dypdykk i den norske prosessen, for å forstå hva som egentlig møter flyktningene når de kommer hit.
– Flyktningene må motiveres til å ta initiativ! Man får inntrykk av at det bare er å stille på et norskkurs, så kan man gå rett ut i jobb etterpå. Det er ikke realistisk, og å gi inntrykk av det, er å gjøre flyktningene en bjørnetjeneste.
26 år gamle Andrew Deeb fra Syria sitter fremoverlent når han snakker. Han er glad for å få muligheten til å dele sine erfaringer, og har mye på hjertet når det kommer til integrering.
– Jeg fikk veldig lite ut av det toårige introduksjonskurset kommunen tilbyr. Det var dårlig planlagt, lite individuelt lagt opp, og føltes som bortkastet tid for min del.
Integrering bak kulissene
Få ting setter sinn i kok og hjerter i brann like raskt som en diskusjon om integrering. Noen mener vi er for snille og lar oss utnytte, andre at vi bør ta imot langt flere. Men hva er egentlig integrering? Hvordan fungerer den? Hva mener de som jobber med integrering? Hvordan oppleves integreringsprosessen for en flyktning i Norge? Og ikke minst – når er man egentlig integrert?
Stoff har forsøkt å titte inn i kulissene, og tok en prat med de dette egentlig handler om.
Delte erfaringer
Vi treffer Andrew Deeb, og fem andre flyktninger, i Caritas’ lokaler i Bergen. Caritas er en internasjonal organisasjon som driver med norskkurs, leksehjelp og karriereveiledning. Organisasjonen er drevet av St.Paul katolske menighet, men tar i mot innvandrere med alle etnisiteter, religioner og legninger. Bergen kommune har kjøpt leksehjelp av Caritas, og her møtes deltagerne flere ganger i uken.
Alle vi snakker med her er ferdige med introduksjonsprogrammet, og burde ideelt sett vært i jobb eller videre studier. Enkelte føler seg imidlertid langt i fra klare for dette, og deler Deebs syn på introduksjonsprogrammet.
LES OGSÅ: Den ubrukte kompetansen
24 år gamle Naima Abdi Ibrahim fra Somalia, som har bodd i Norge i fire år, savnet tettere oppfølging under norskopplæringen.
– Kurset var helt OK, men jeg ønsket meg litt mer tilpasning. På kurset satt vi 20 stykker i et rom og pugget grammatikk. Her på Caritas fokuserer vi mer på å snakke sammen, og de presser oss til å praktisere språket mye mer. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt oppmuntret til å engasjere meg mer på norskkurset.
Andre i gruppen har gode erfaringer fra programmet. Natnael Hagos, som er 26 år og kom til Norge fra Eritrea for tre år siden, skryter av tilbudet.
– Jeg var heldig og fikk en integreringskonsulent som har hjulpet meg med mye. Alt fra å søke jobber, til å lære språket og bare komme meg ut i samfunnet. Nå går jeg på videregående, og prøver å få meg en deltidsjobb.
Ulike behov
Veronika Pisch er rådgiver og veileder på Caritas. Hun er utdannet statsviter, og kom hit som arbeidsinnvandrer fra Slovakia for å lære mer om Skandinavia. Siden har hun engasjert seg sterkt for integreringen, og er enig i at flyktninger må motiveres til å integreres raskere.
– Flyktninger har to år på seg til å lære norsk, gratis, med stønad! Dessverre kommer mange ut med dårlige kunnskaper. NAV er fullt av flyktninger med store ressurser, men som ikke får brukt disse. Det er et stort tap for både samfunnet og den enkelte.
Hun forstår godt at en del flyktninger savner mer individuell tilrettelegging.
– Det er enormt stor forskjell på de som kommer. Noen kommer med høy utdannelse og er skattebetalere etter to år, mens andre er analfabeter og trenger en helt annen type oppfølging.
Etat for inkludering
Anne-Marit Presterud er direktør i Etat for inkludering, og har det overordnede ansvar for integreringen av flyktninger i Bergen. Hun sier at hun er klar over at mange er misfornøyde med introduksjonskurset.
– Kommunenes Sentralforbund har akkurat levert resultatene fra en stor undersøkelse de har gjort for oss. Tilbakemeldingene er at kurset er for dårlig, og vi skal nå sette oss ned og ta tak i dette.
Hun forteller at det kom spesielt mange under det vi kjenner som flyktningkrisen i 2015, og at det derfor ble stort press på kommunene i de påfølgende årene. Nå er systemet utvidet, og har kapasitet til langt flere.
– De siste årene har hver integreringskonsulent hatt ansvaret for opp mot 35 flyktninger hver, noe som gir altfor dårlig oppfølging. Vi forsøker nå å sette et tak på 25 stykker per konsulent.
Økt oppfølging
Presterud sier hun er bevisst på at individuell oppfølging er viktig.
– Vi har egne læringsteknikker for analfabeter, og jobber med programmer tilpasset de som integreres raskere enn andre. For eksempel legges videregående nå inn som en mulighet i introduksjons-kurset, slik at flere kan komme i gang med utdanning fortere.
I 2018 er Bergen kommune anmodet til å ta i mot 200 flyktninger, og av disse er fem stykker enslige mindreårige.
– Vi har bygget opp et apparat som kan ta imot det dobbelte, og har tilegnet oss mye kompetanse de siste årene. Nå som vi tar imot færre flyktninger på grunn av endrede forhold i Europa, er jeg redd vi må bygge ned kompetansen igjen. Vi lever i en urolig verden, og må være forberedt på det som kan komme, sier Presterud.
Ikke-statlige bidrag
Alle vi snakker med om integrering er enige i én ting, nemlig at innsatsen til ikke-statlige organisasjoner er helt uvurderlig. IMDi gir hvert år støtte til en rekke slike såkalte ressurssentre på integreringsfeltet, og for 2018 gis over 28 millioner kroner, fordelt på seksten organisasjoner. Caritas blir tilgodesett med 2 millioner, og det samme blir Stiftelsen Fargespill.
– Fargespill har vært alt for meg! Det har åpnet utrolig mange dører, og det er mye enklere å integreres når du kan ta utgangspunkt i den personen du allerede er, sier Irene Kinunda (27).
Hun er født i Kongo, og kom til Norge for 11 år siden, etter to år i flyktningleir.
– Jeg var flink til å mase på kommunen om hvilke tiltak som passet meg, lærte språket raskt og kunne begynne på videregående. Her valgte jeg musikk som valgfag, og traff Sissel Saue, som er en av initiativtakerne i Fargespill.
Fargespill begynte som et prosjekt i samarbeid med Festspillene i 2004. Tanken var å kombinere norsk folkemusikk med musikk fra andre kulturer. Dermed ble en gruppe mindreårige flyktninger, som var med på prosjektet, til en viktig ressurs. I dag har Fargespill avdelinger i 26 kommuner, og spiller jevnlig forestillinger for en fullsatt Grieghallen.
– Selv om man er i Norge, trenger man ikke glemme alt man kommer fra. Tvert imot kan det du har med deg være en fordel. Som vi synger i den siste forestillingen vi satte opp – man må bli det man var for å bli det man er, sier Kinunda og smiler.
Kinunda mener mange som snakker om integrering ikke vet hva det er.
– Folk tror at å bli integrert er å bli mest mulig norsk, men da mener de egentlig assimilering. Man kan fint være integrert og velfungerende uten å ligne på nordmenn!
Brochmann-rapporten
I 2017 kom den omstridte Brochmann 2-rapporten. Denne regnet på de økonomiske konsekvensene av langvarig høy innvandring, et politisk følsomt tema. Rapporten fant at den viktigste faktoren for hvorvidt vi klarer å beholde dagens velferdssamfunn, er sysselsettingsgraden blant innvandrere.
Oppdaterte tall fra IMDi viser at den gjennomsnittelige sysselsettingen blant innvandrere er 60,2 %, mens den er 66,7 % blant den øvrige befolkningen. I januar 2017 skrev tre forskere ved Frisch-senteret, blant andre Knut Røed, en rapport som så på sysselsettingen blant flyktninger på landsbasis.
– Vi har fulgt ulike innvandrergrupper over lengre tid, noe som gir et riktigere bilde av situasjonen enn gjennomsnittsstatistikk. For flyktninger finner vi at de fleste kommer rimelig raskt ut i jobb. Deretter ser vi, overraskende nok, at mange faller ut av sysselsettingen igjen innen 5-10 år. Her begynner forskjellene i sysselsetting i forhold til etnisk norske å øke, og vi ser altså en reversering av integreringen, sier Røed.
Røed mener det er vanskelig å gi en klar forklaring på fenomenet, men peker på at innvandrere er spesielt følsomme for konjunktursvingninger.
– Flyktninger får oftere jobb i bedrifter som allerede går dårlig, og stillinger som er lett å kutte i nedgangstider. De er ofte sist inn, noe som betyr at de er først ut, og må denne gangen klare seg uten hjelp fra integreringsapparatet. Språkproblemer og en viss grad av rasisme gjør det også vanskeligere å bli ansatt – en del arbeidsgivere er mer usikker på kompetanse og utdanning flyktninger har med seg fra utlandet, enn den de får her.
Røed peker også på at en del flyktninger jobber i lavtlønnede yrker, noe som kan gjøre at motivasjonen for å komme seg tilbake i arbeid er mindre enn for de fleste nordmenn.
– For mange er ikke inntektstapet ved å gå på trygd særlig stort.
På spørsmål om hva han tror kan bedre situasjonen, trekker Røed på det. Han påpeker at dette jo er det store spørsmålet.
– Økt kompetanseutbygging hadde imidlertid hjulpet, da vi ser at innvandrere med utdanning herfra gjør det markant bedre enn de med samme utdannelse hjemmefra. Muligens må vi også ta inn over oss at ikke alle flyktninger er i stand til å sysselsettes, da de ofte kommer hit med traumer og handicap. Sammenligner vi oss med land det er naturlig å måle oss mot, gjør vi det imidlertid ikke så verst.
Integrering er mer enn sysselsetting
Selv om full sysselsetting kan være urealistisk, er Anne-Marit Presterud, fra Etat for inkludering, klar på at full integrering må være et mål.
– Å ikke bli godt integrert i samfunnet gjør en mye mer sårbar for radikalisering, noe vi jobber aktivt imot, sier hun.
Mye av debatten rundt integrering har det siste året handlet om norske verdier – hva de er, og hvorvidt de er truet. Presterud mener denne debatten trenger nyansering, og at mye kan løses med god kommunikasjon.
– I introduksjonsprogrammet har alle femti timer samfunnsopplæring på sitt eget språk. Her går vi gjennom alt fra kvinnesyn, til demokrati og konseptet dugnad.
Hun forteller at det ved et par anledninger har kommet barn av innvandrerforeldre til undervisning på Nygård skole, hvor mye av introduksjonskurset foregår, i heldekkende hodeplagg.
– Hver gang har rektor kalt foreldrene inn til en samtale på sitt kontor. Der blir de forklart at dette fungerer dårlig i en undervisningssituasjon, og er uønsket i vårt samfunn. Uten at man har nedlagt et direkte forbud, har foreldrene uten unntak etterkommet dette, og situasjonen har løst seg naturlig, sier Presterud.
Minoriteters rettigheter kan komme brått på flyktninger fra andre kulturer, men Presterud mener dette også kan løses med dialog. Hun forteller om en annen hendelse fra Nygård skole.
– En gruppe LHBTQ-flyktninger følte seg mobbet av sine egne. De var fortvilte over å møte akkurat det de hadde flyktet fra, her i Norge. Vi satte inn en gruppe konsulenter og rådgivere, startet Skeiv Verden Vest, og ble etter hvert en sterk enhet. Under Regnbuedagene året etter vant Nygård skole pris for beste innslag, og en av deltagerne fortalte meg at det var første gang, noe sted i verden, at hen hadde følt seg fri.
Møtet med Norge
Når Stoff spør flyktningene vi har truffet om hvordan møtet med det norske samfunnet har vært, er erfaringene delte, men stort sett gode. Irene Kinunda fortellerat språket var det klart største hinderet.
– Når du ikke mestrer språket snakker folk konsekvent til deg som et barn. Til slutt begynte jeg å si “ja” hver gang folk snakket til meg, uten å forstå hva jeg sa ja til. Jeg gikk for eksempel en lang tur på Dronningfjellet på Askøy, og lurte hele tiden på hva vi så etter. Når jeg forstod at vi bare skulle spise litt frukt på toppen og gå ned igjen, tenkte jeg at det hele hadde vært ganske bortkastet, sier hun og ler.
Det er delte erfaringer i gruppen vi traff hos Caritas.
– Fantastisk! Jeg har blitt tatt imot med åpne armer, sier Fadimo Mahamoud Abdulle.
Ved siden av henne vrir Naima Abdi Ibrahim seg litt i stolen.
– Jeg har opplevd noen stygge episoder. En gang ble jeg angrepet av en fremmed på bussen, helt ut av det blå. Bussjåføren hev ham av etter at han hadde slått meg i ansiktet med en knyttneve, og det hele gikk veldig fort. Jeg fikk aldri anmeldt det.
En annen gang ble hun spyttet på av en eldre mann. Heller ikke dette anmeldte hun.
– Han sa noen ord jeg ikke vil gjenta, og var ikke verdt å krangle med, sier hun.
– Men selvsagt har det vært ubehagelig. Man er gjest i et nytt land, og så skjer dette på gaten? Heldigvis har det ikke vært flere slike episoder.
Flere av flyktningene sier det vanskeligste har vært å få venner.
– Enkelte har fått meg til å føle meg velkommen, men de fleste virker egentlig mest redd meg. Når folk er skeptiske vegrer jeg meg også for å ta kontakt. Jeg føler meg litt som en alien her i Norge, sier Andrew Deeb.
26 år gamle Ifrah, som kom hit fra Etiopia for snart tre år siden, fnyser av dette.
– Å komme til Norge har vært dødskult! Jeg har fått mange venner, det er bare til å ta kontakt med folk. Veldig mange utlendinger er litt redde for nordmenn. Men hallo, hvis noen er kjipe og ikke vil snakke med deg, så glem de bare – snakk med noen andre!
Jeg kom til Norge for 3,5 år siden og er akkurat ferdig med introduksjonsprogrammet. Nå går jeg på videregående. Det har gått greit, jeg har vært heldig og fikk en integreringskonsulent som har hjulpet meg masse! Men det var veldig vanskelig å få venner da jeg kom til Norge. Mitt tips til andre innvandrere er å delta på gruppeaktiviteter, for eksempel fotball. Røde Kors har også mange gode tilbud, spesielt Flyktningguide, som gjør det lettere å bli inkludert i samfunnet.
Jeg kom til Norge for 3 år siden, og er ferdig med introduksjonsprogrammet. Jeg syns programmet var helt greit, undervisningen var veldig generell. Jeg kunne godt tenkt meg mer individuell oppfølging og kartlegging, for å se hva jeg er god og dårlig på. Mitt tips til nye innvandrere i Norge er å pushe seg selv, og ta initiativ. Ikke kast bort tiden! Gå ut av huset, skaff nettverk, integrer deg selv! De ikke-statlige organisasjonene har også et kjempebra opplegg.
- Bli flyktningguide! Frivillige og flyktninger treffes og finner på ting, gjør lekser og snakker norsk sammen. Meld deg opp hos Røde Kors.
- Kom på språkkafé! Hver onsdag, klokken 12.45-14.30, arrangeres språkkafé i underetasjen på Bergen Offentlige Bibliotek. Alle er velkommen til å delta.
- Leksehjelp behøves! Arrangeres av Caritas i Bergen sentrum fire ganger hver uke, i tillegg til språkkafé hver fredag klokken 12.30-14.30. Ta kontakt med Caritas på Facebook for mer informasjon!