Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
09.04.2018
KULTURSTOFF
Rom for tolkning

-Velkommen tilbake til Bergen, og gratulerer med åpningen av KODE sin nye satsing på samtidskunst! Hva har du lyst til å kommunisere med disse verkene?

Jeg setter form på spørsmål jeg stiller meg og tanker jeg gjør meg om det jeg ser rundt meg, ting i tiden, hva skjer? Eller som noen har uttrykt litt pompøst, hvem er jeg … vi, hvor kommer jeg fra? Hvordan best å lage bildet av dette studerte jeg i mange år. Italienerne er best på billedkunst, etter min mening helt siden renessansen. Dette er hovedgrunnen til at jeg studerte her og valgte å bli. Noen av disse tankene blir til bilder av tomme rom. Tomme oversvømte rom. Oljen, blodet, melken, og så videre skaper et perfekt speil eller slør som kanskje virker merkelig tiltrekkende men som utestenger tilskueren fullstendig.

-Du har hatt base i Frankrike og Italia i over 40 år. Hvordan skiller kunstmiljøet der seg fra det i Norge?

Å sammenligne norsk kunstmiljø med Frankrikes og Italias er omtrent det samme som å sammenligne Sognsvannet med Stillehavet. I Italia er kunstinteressen enorm, og kunstnere har høy status. Alle aviser gir stor plass til kultur med svært seriøst fokus. Italiensk kunstliv er avhengig av privat initiativ. Det offentlige er veldig lite til stede for samtidskunsten, og de har ingen statlige støtteordninger eller stipend for kunstnere som vi er vant til. Heller ikke utstillingsstøtte. At privatpersoner sponser kunstlivet på ulike måter sees på som naturlig, og er ikke gjenstand for noen form for debatt eller kritikk som hos oss. Det er nærmest en selvfølgelig at bedrifter eller privatpersoner med suksess støtter kulturlivet økonomisk.

I Italia finnes det videre et utall kunstakademier, og kunst og kunsthistorie blir undervist på alle plan i skoleverket. Dette skaper et enormt behov for lærekrefter, og de aller fleste kunstnerne i Italia lever av å undervise.

-Hvordan skiller dette seg fra Frankrike?

I motsetning til i Italia er det offentlige drivkraften i fransk kunstliv, med Paris som senter. Her er det en tradisjon på å bruke kunst politisk, og  det franske kunstmiljøet er elitistisk. Fransk kunstmiljø er meget teoretisk orientert og kunstkritikere har en viktig rolle – det legges stor vekt på kunstformidling og det stilles mye høyere krav til en kunstneres evne til å uttale seg verbalt om sin kunst enn det vi er vant til. I forbindelse med utstillinger er det som regel satt av mye mer tid til pressemøter, tv, konferanser og møter med publikum enn i Norge. Alt rundt kunsten kan være veldig slitsomt å være med på til tider, men jeg kan love det virker skjerpende. Jeg bodde 15 år i Paris og savner nok ofte det franske miljøet. Mesteparten av mine fotos blir produsert i Paris, og utstillinger blir det jevnlig så jeg er heldigvis ofte tilbake.

-Noen av de tidligere bildene dine er tilnærmet helt symmetriske, har du en spesiell tanke med det?

I begynnelsen ble stedene fotografert helt frontalt, i øyehøyde. Dette fordi jeg ville ha med mest mulig av rommet. Fra hvert prosjekt ble det bare til et par fotografier. Etter hvert har jeg begynt å forske mer med bruk av forskjellige vinkler og høyde, og sitter tilbake med mer materiale som jeg kan velge mellom.

-Hvordan bestemmer du deg for hvilken væske du skal bruke?

Det avhenger av installasjonens natur Jeg har brukt blod tre ganger, to ganger i forskjellige slakterhus og en gang i en bunker. Det føltes naturlig å bruke blod på disse stedene da det allerede ligger veldig sterk i deres sjel.

Et annet prosjekt hvor det lå i kortene hva jeg skulle bruke var det siste prosjektet mitt med melk fra 2016. Jeg fikk etter mye om og men tillatelse til å fylle det barokke kapellet Santa Caterina D’Alessandria i Palermo med 7000 liter melk. Da stakkars Santa Caterina ble halshugget i år 305 etter kristus blødde hun ut melk, så valget av væske var en selvfølge. Ellers har jeg brukt melk i et voldsomt bunkersanlegg under Holmenkollen i Oslo som var bygget av tyskerne under krigen. Midt i et virvar av korridorer og rom som luktet av krig, fantes denne lille hvite gangen. Fylt med melk ble bildet herfra et av mine mest harmløse.

Et annet eksempel er prosjektet i Chinon i Loire-dalen fra 2006. Denne byen var viktig i middelalderen, og Jeanne d’Arc startet her. Det finnes et lite kapell fra 1200 tallet til Sainte-Radegonde som er hugget inn i en fjellside, og man har tilgang gjennom en liten have bak høye murer. Kapellet er ikke tilgjengelig for publikum, og tiden har stått stille her. Da jeg skulle gjennomføre dette prosjektet var jeg bevisst på å ikke forstyrre freden som hersket med forurensende olje, og valgte å bruke Chinon sin kjente rødvin. Denne har en litt vakker blålig rød farge, som fremhevet ekkoet fra en fjern fortid. Bruk av vin i et kapell har også selvfølgelig høy symbolverdi.

-Hva er verst å fjerne fra gulvet, blod, vin, olje eller melk? Hvem sitt blod bruker du?

Olje er det verste å fjerne, det er det mest illeluktende og forurensende. Jeg bruker mitt eget blod, hehe – som jeg får fra slakteri.

Hvordan ser fremtiden til Per Barclay ut, har kunstneren noen planer om å pensjonere seg?

Ordet pensjon finnes ikke i mitt vokabular, og jeg har diverse prosjekt på gang i lang tid fremover. Jeg er jo kun 63, noen av mine forbilder innen kunsten nådde sitt høydepunkt i 80-90 års alder. Jeg har tenkt å holde på til jeg stuper, så jeg har vel bare begynt å bli varm i trøya.

Per Barclay

  • Norsk samtidskunstner født i 1955.
  • Mest kjent for den sentrale oljerom serien som har pågått siden slutten av 80-tallet hvor han dekker gulvflaten til rom med væsker i form av vin, melk, olje og blod.
  • Aktuell med åpningen av KODE sin nye satsing på samtidskunst med utstillingen “Oljerom” som kan beskues fra 16. Februar til 10. Juni i KODE 4.
  • Omfattende internasjonal utstillingsvirksomhet og karriere siden 1983
  • Deltaker på Veneziabiennalen i 1990, festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009).
  • Studerte kunsthistorie på UiB, design og fotografi ved Instituto Statale d’Arte di Firenze og kunst ved Accademia di Belle Arti, Bologna og Accademia di Belle Arti di Roma
KULTURSTOFF
Rom for tolkning

Per Barclay har blitt en av norges mest krediterte samtidskunstnere ved å fylle opp rom med blod, vin, olje og melk.

-Velkommen tilbake til Bergen, og gratulerer med åpningen av KODE sin nye satsing på samtidskunst! Hva har du lyst til å kommunisere med disse verkene?

Jeg setter form på spørsmål jeg stiller meg og tanker jeg gjør meg om det jeg ser rundt meg, ting i tiden, hva skjer? Eller som noen har uttrykt litt pompøst, hvem er jeg … vi, hvor kommer jeg fra? Hvordan best å lage bildet av dette studerte jeg i mange år. Italienerne er best på billedkunst, etter min mening helt siden renessansen. Dette er hovedgrunnen til at jeg studerte her og valgte å bli. Noen av disse tankene blir til bilder av tomme rom. Tomme oversvømte rom. Oljen, blodet, melken, og så videre skaper et perfekt speil eller slør som kanskje virker merkelig tiltrekkende men som utestenger tilskueren fullstendig.

-Du har hatt base i Frankrike og Italia i over 40 år. Hvordan skiller kunstmiljøet der seg fra det i Norge?

Å sammenligne norsk kunstmiljø med Frankrikes og Italias er omtrent det samme som å sammenligne Sognsvannet med Stillehavet. I Italia er kunstinteressen enorm, og kunstnere har høy status. Alle aviser gir stor plass til kultur med svært seriøst fokus. Italiensk kunstliv er avhengig av privat initiativ. Det offentlige er veldig lite til stede for samtidskunsten, og de har ingen statlige støtteordninger eller stipend for kunstnere som vi er vant til. Heller ikke utstillingsstøtte. At privatpersoner sponser kunstlivet på ulike måter sees på som naturlig, og er ikke gjenstand for noen form for debatt eller kritikk som hos oss. Det er nærmest en selvfølgelig at bedrifter eller privatpersoner med suksess støtter kulturlivet økonomisk.

I Italia finnes det videre et utall kunstakademier, og kunst og kunsthistorie blir undervist på alle plan i skoleverket. Dette skaper et enormt behov for lærekrefter, og de aller fleste kunstnerne i Italia lever av å undervise.

-Hvordan skiller dette seg fra Frankrike?

I motsetning til i Italia er det offentlige drivkraften i fransk kunstliv, med Paris som senter. Her er det en tradisjon på å bruke kunst politisk, og  det franske kunstmiljøet er elitistisk. Fransk kunstmiljø er meget teoretisk orientert og kunstkritikere har en viktig rolle – det legges stor vekt på kunstformidling og det stilles mye høyere krav til en kunstneres evne til å uttale seg verbalt om sin kunst enn det vi er vant til. I forbindelse med utstillinger er det som regel satt av mye mer tid til pressemøter, tv, konferanser og møter med publikum enn i Norge. Alt rundt kunsten kan være veldig slitsomt å være med på til tider, men jeg kan love det virker skjerpende. Jeg bodde 15 år i Paris og savner nok ofte det franske miljøet. Mesteparten av mine fotos blir produsert i Paris, og utstillinger blir det jevnlig så jeg er heldigvis ofte tilbake.

-Noen av de tidligere bildene dine er tilnærmet helt symmetriske, har du en spesiell tanke med det?

I begynnelsen ble stedene fotografert helt frontalt, i øyehøyde. Dette fordi jeg ville ha med mest mulig av rommet. Fra hvert prosjekt ble det bare til et par fotografier. Etter hvert har jeg begynt å forske mer med bruk av forskjellige vinkler og høyde, og sitter tilbake med mer materiale som jeg kan velge mellom.

-Hvordan bestemmer du deg for hvilken væske du skal bruke?

Det avhenger av installasjonens natur Jeg har brukt blod tre ganger, to ganger i forskjellige slakterhus og en gang i en bunker. Det føltes naturlig å bruke blod på disse stedene da det allerede ligger veldig sterk i deres sjel.

Et annet prosjekt hvor det lå i kortene hva jeg skulle bruke var det siste prosjektet mitt med melk fra 2016. Jeg fikk etter mye om og men tillatelse til å fylle det barokke kapellet Santa Caterina D’Alessandria i Palermo med 7000 liter melk. Da stakkars Santa Caterina ble halshugget i år 305 etter kristus blødde hun ut melk, så valget av væske var en selvfølge. Ellers har jeg brukt melk i et voldsomt bunkersanlegg under Holmenkollen i Oslo som var bygget av tyskerne under krigen. Midt i et virvar av korridorer og rom som luktet av krig, fantes denne lille hvite gangen. Fylt med melk ble bildet herfra et av mine mest harmløse.

Et annet eksempel er prosjektet i Chinon i Loire-dalen fra 2006. Denne byen var viktig i middelalderen, og Jeanne d’Arc startet her. Det finnes et lite kapell fra 1200 tallet til Sainte-Radegonde som er hugget inn i en fjellside, og man har tilgang gjennom en liten have bak høye murer. Kapellet er ikke tilgjengelig for publikum, og tiden har stått stille her. Da jeg skulle gjennomføre dette prosjektet var jeg bevisst på å ikke forstyrre freden som hersket med forurensende olje, og valgte å bruke Chinon sin kjente rødvin. Denne har en litt vakker blålig rød farge, som fremhevet ekkoet fra en fjern fortid. Bruk av vin i et kapell har også selvfølgelig høy symbolverdi.

-Hva er verst å fjerne fra gulvet, blod, vin, olje eller melk? Hvem sitt blod bruker du?

Olje er det verste å fjerne, det er det mest illeluktende og forurensende. Jeg bruker mitt eget blod, hehe – som jeg får fra slakteri.

Hvordan ser fremtiden til Per Barclay ut, har kunstneren noen planer om å pensjonere seg?

Ordet pensjon finnes ikke i mitt vokabular, og jeg har diverse prosjekt på gang i lang tid fremover. Jeg er jo kun 63, noen av mine forbilder innen kunsten nådde sitt høydepunkt i 80-90 års alder. Jeg har tenkt å holde på til jeg stuper, så jeg har vel bare begynt å bli varm i trøya.

Per Barclay

  • Norsk samtidskunstner født i 1955.
  • Mest kjent for den sentrale oljerom serien som har pågått siden slutten av 80-tallet hvor han dekker gulvflaten til rom med væsker i form av vin, melk, olje og blod.
  • Aktuell med åpningen av KODE sin nye satsing på samtidskunst med utstillingen “Oljerom” som kan beskues fra 16. Februar til 10. Juni i KODE 4.
  • Omfattende internasjonal utstillingsvirksomhet og karriere siden 1983
  • Deltaker på Veneziabiennalen i 1990, festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009).
  • Studerte kunsthistorie på UiB, design og fotografi ved Instituto Statale d’Arte di Firenze og kunst ved Accademia di Belle Arti, Bologna og Accademia di Belle Arti di Roma
Neste artikkel
Månedens debutant: Wonder the Boy